London Calling

LONDON (Dette er ikke en blogg): Hvordan vet du at en by er byen, den i ditt hjerte? Kanskje om du fler romantiske kilinger bare ved noe s prosaisk som ta t-banen. For meg begynner alltid gleden over vre i London bygge seg opp nr jeg tar Piccadilly Line fra Heathrow, forbi de faste stoppestedene, Hatton Cross, Hounslow, Osterley, lurer p hvorfor det heter Earl's Court, med apostrof, og Barons Court, uten, fr lypen gjennom sentrum begynner: Frst med Kensington-stasjonene Gloucester Road, South Kensington og Knightsbridge, s etter hvert til Green Park, Piccadilly Circus, Leicester Square, Covent Garden.

Av en eller annen grunn har jeg nesten alltid bodd langs Piccadilly Line nr jeg er i London. Jeg har en spesiell forkjrlighet for Gloucester Road, bde fordi det var "min" stasjon frste gang jeg var i London, som ellevering, og fordi den tilhrer det som kanskje er favorittstrket mitt i London: Vakre South Kensington, med sine hvite sylefasader med gatenummer p og blanke, sortmalte drer og sm grnne firkanter innimellom. Av en eller grunn er det ikke noe landskap som sier "London" for meg s mye som dette.

Gloucester Road er egentlig en ubrukelig stasjon. Eneste mte komme seg opp fra sporet p, er en heis som piper s det ljomer idet drene glir igjen. Men den er liksom min. Da jeg var elleve, syntes jeg det var spennende for frste gang ferdes rundt p et t-bane-nett, jeg tilla de forskjellige stasjonene personligheter og gledet meg tilkanskje f en Crunchie eller Caramel fra sjokoladeautomaten og til se hva slags flisemnster det ville vre p hver av dem. Og s frydet jeg meg litt over at det var profilen til Sherlock Holmes som var avbildet i flisemosaikken p Baker Street. Sm barn sm, etc. Ogs linjene hadde en slags personlighet for meg. Jeg likte navnene. Bakerloo. Victoria. Jubilee. Og selvsagt Piccadilly, som jeg den dag i dag synes er et veldig bra ord.

Det er ikke s bra vre i London denne gang som da jeg var elleve. Kvelden fr avreise fikk jeg tidenes strekk i ryggen, og jeg gr n rundt i London som en syttiring og ser lengselsfullt p parkbenkene jeg ikke kan sitte p, teatrene jeg ikke kan beske og klesbutikkene der jeg ikke kan prve klr. Men det er dette ved vre i synlige smerter: Det bringer virkelig ut det beste i menneskene rundt deg. Fra vekterne p Gardermoen som hjalp meg gjennom sikkerhetskontrollen - "Snn der fr jeg ogs, s jeg vet hvor flt du har det", sa den ene - til den grepa flyvertinnen p SAS som hjalp meg med alt hun kunne, til den knudrete gamle indiske damen som satt p samme seterad og ikke snakket et ord engelsk, men pekte sprrende p sin egen rygg, og, da jeg nikket bekreftende, satte et medflende blikk i meg, strk meg over armen og tilbd meg et drops. Fra familiefaren som p vei ut av flyet uten sprre en gang ga sekken sin til snnen i familien og tok kofferten min, til den spjlete asiatiske ynglingen i skinn og nagler som hjalp meg p samme vis opp trappen p t-banenstasjonen Leicester Square, p Piccadilly Line, selvsagt. Kanskje er det bare jeg som er bedvet og bltgjort etter ha gitt p med muskelavspennende og Pinex Forte som om det var sukkerty i snart to dgn, men snt er nesten rrende oppleve. Jeg har gtt glipp av et par London-gleder denne gang, flere enn jeg liker tenke p, men jeg har ftt trua tilbake p folk flest.

n kommentar

willy

21.07.2010 kl.08:06

http://www.nrk.no/kanal/nrk_gull/1.5486618

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits