Stoffet drømmer lages av - Anmeldelse av "Inception"

Noe av det skumleste regissør Christopher Nolan vet, har han sagt, er tanken på ikke å være i kontroll over sitt eget liv.

Kanskje er det derfor han bygger opp filmene sine slik Daidalos bygget opp legendenes labyrint på Kreta.
For de smarte, men forpinte hovedpersonene er handlingsforløpene gåter som nær driver dem til galskap, de må gjennomskue en annerledes verden, beherske dens regler, for å få det som betyr mest for dem. I «Memento» forsøker Guy Pearce å takle sine egne hukommelsestap ved å tatovere viktige opplysninger på kroppen. I «The Prestige» spiller Hugh Jackman og Christian Bale to tryllekunstnere som er besatt av å gjennomskue hverandres triks. I «Insomnia» er Al Pacino etterforskeren som må spille et nytt spill når morderen han jager, viser seg å være i posisjon til selv å kunne jage sin forfølger. Og i «The Dark Knight» sliter Christian Bales Batman med en følelse av maktesløshet stilt overfor Heath Ledgers Jokeren, som alltid ligger to skritt foran mørkets ridder i egenskap av at han styres av en tilsynelatende umotivert anarkisme, og dermed er fullstendig uforutsigbar, han danser over ubrytelige grenser og lokker Batman til å gjøre det samme.

For kinogjengeren er Nolans filmer kløktige spill, hjerneleker som oftere enn ikke følger en istykkerrevet kronologi og venter med å gi både publikum og protagonist vesentlig informasjon før det nesten er for seint.








Med «Inception», Nolans største og mest barokke lerret hittil, går han et skritt lenger og lar størsteparten av handlingen foregå i et landskap av drømmer. Cobb (Leonardo DiCaprio) er en uortodoks industrispion: Han gir sine klienter ideer han henter ut av underbevisstheten til ingeniører og direktører når de sover og gir til konkurrenten. Så får han et annerledes oppdrag: Saito (Ken Watanabe) vil at han skal bryte seg inn i drømmene til arvingen Fisher (Cillian Murphy), ikke for å fjerne en idé, men for å plante en: Fisher skal våkne med et ønske om å oppløse selskapet til sin døde far, Saitos rival. Belønningen er av en art den fredløse Cobb ikke kan si nei til. Så Cobb samler den gamle gjengen og setter i gang, i sekvenser som åpenbarer at «Inception» på et plan egentlig er en god, gammeldags «nå raner vi banken»-film, og der et tilstrekkelig antall av spillerne får anledning til å utbryte «Men det er umulig!»  på en måte som får deg til å skjønne at jo da, det lar seg nok gjøre, enda  til i løpet av de neste to timene.

Og dette er et vesentlig trekk ved Nolans filmer: De er først og fremst godt gjennomførte underholdningsfilmer med eksistensielle basstoner. Det er urettferdig mot «The Dark Knight» å utrope filmen til et filosofisk mesterverk, som noen har gjort - idégrunnlaget er ikke så mye mer komplekst enn at ordensmakten stadig vil støte på vanskeligheter i konfrontasjon med det forføreriske anarkiet - men Nolan anvender de urgamle motsetningene på en glimrende måte og skaper en annerledes actionfilm med overbygning. På samme måte er «Inception» ikke først og fremst et eksempel på blendende tenkning - utlegningene om hvordan drømmene våre er strukturert virker ganske selvsagte - men på hvordan drømmepsykologi kan brukes til å skape en mektig actionfilm som ikke likner noe annet.

Her skapes den særegne spenning som oppstår når publikum blir bedt om å akseptere en verden som følger en helt annen logikk enn hva de er vant til - og blir med på leken i den grad at de i filmens siste tredjedel sitter med oppsperrede øyne og ikke merker at man har skubbet seg så langt fram på kinosetet at det grove stoffet klør mot deres egen solbrente hud. For så nervepirrende er det. Det store og langvarige actionopptrinnet, som i sin helhet skjer inne i Fishers hode, lar hovedpersonene befinne seg på fire forskjellige plan av underbevissthet, som beveger seg i ulikt tempo. At det likevel fungerer så fabelaktig godt, og treffer topptonene så rent, sier sitt om hva for en virtuos Nolan er blitt i sin sjanger.

Nettopp derfor er Nolan muligens det største og beste håpet for actioneventyrets overlevelse og framgang. I vinter gikk diskusjonen om den teknologisk nyvinnende «Avatar» representerte kinofilmens framtid i en tid der filmpublikummet ikke trenger bevege seg en meter for å få de nyeste filmene paradert foran øynene på seg, på en flatskjerm på størrelse med en liten flodhest. Men «Avatar» var i sin kjerne en bagatell, en banal fortelling i vakre klær. «Inception», på den annen side, er en frisk fusjon av form og innhold: Et plott som egger filmens visuelle formgivere til å skape imponerende og dypt originale scener, som når Cobb skal lære den unge, begavede arkitekten Ariadne (Ellen Page) å designe drømmer, og tar henne med på en vandring i et Paris som plutselig vrir seg i nye vinkler, folder seg sammen og blir en dobbelt by. Bare at det som skjer, er så vanskelig å beskrive, sier sitt: «Inception» er ikke en film du ser noe annet sted enn i en kinosal.








I dette mylderet er det ikke så lett å være menneske. For det første fordi verken katta, Cobb, eller musen, Fisher, har det noe bra. De lengter, i mildt kjedsommelig grad, etter en tapt eller tenkt nærhet de neppe vil få oppleve igjen. For det andre fordi «Inception» emosjonelt er ganske grunn, til tross for at soundtrackets endeløse loop av sørgemarsjer vil ha deg til å tro noe annet. Det store birollegalleriet har lite å spille på. De er tilsynelatende nomader, uten relasjoner eller forankring noe sted, og funksjonen deres er i stor grad å greie ut om drømmenes innfløkte geografi.

Her slukes «Inception» av sine egne ambisjoner. Den forsøker å være både actionfylt, filosofisk eggende og følelsesmessig vektig på en gang. Det går ikke. Når man stormløper gjennom en labyrint, kan man ikke stoppe opp og se nærmere på hva som finnes rundt hvert hjørne. Men med sin sedvanlig gode smak i skuespillere har Nolan sørget for at hans drømmeverden er befolket av noen av de sterkeste og mest spennende skuespillerne som de siste årene har sneket seg inn på Hollywoods a-lister via uavhengige og internasjonale filmer. Watanabe, Murphy og Page, samt Joseph Gordon-Levitt og Marion Cotillard, har alle den egenskap at vi ikke blir lei av å se på dem, de ser ut som om de gjemmer på en hemmelighet, en innsikt, selv når de resiterer de mest skjematiske replikker. De ser ut som om de har en historie selv om filmen aldri gir dem en.

Cotillard spiller Cobbs døde kone, en av dem vi etter hvert faktisk får lære å kjenne, og den oscarvinnende skuespilleren takler det som kanskje er filmens mest krevende rolle: Fordi hun bare opptrer i Cobbs drømmer, er hun knapt et menneske, men en idealisert versjon av noe som en gang var - samtidig som hun har dette ved seg at vi, og Ariadne, aner at det ligger noe mer under, noe farlig, som ikke bare kan bryte med, men være en del av det myke og vakre.

Og slik blir den alltid overbevisende sorgtunge DiCaprios Cobb i slekt med Nolans andre herjede helter: Han må mestre en drømmeverden som stadig flerres opp og forstyrres av det vonde han selv bærer med seg i underbevisstheten og ikke er mann om å undertrykke. Og slik blir Pages Ariadne knyttet til Daidalos' historie: Ifølge mytologien var Thesevs den eneste mannen som kom seg levende gjennom labyrinten, fordi den kretiske kongens datter, Ariadne, ga ham et rødt nøste og ba ham feste tråden ved døra, slik at han ville finne tilbake til veien ut. Om Cobb, «Inceptions» Thesevs, finner utgangen til sist, er egentlig uvesentlig. Her er det veien som er målet, og det er garantert en trasé du ikke har gått før.








(Anmeldelsen stod på trykk i Dagbladet 21. juli 2010)

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits