Kamp for kids - Anmeldelse av "Karate Kid"

Gjennom nesten hele Karate Kid str det en bil inne i huset til vaktmesteren og kung fu-mentoren Mr Han (Jackie Chan). Han sveiser litt p bilen n og da, gnukker p den med en klut. Publikum bare venter p ordene wax on, wax off. Men de kommer aldri.

 

Bilens ertende nrvr er et av mange sm pek til klassikeren fra 1984, og en hvelig homage fra regissr Harald Zwart til arkefortellingen han skylder s mye.

Hans egen Karate Kid flger fortellingen fra den opprinnelige filmen som en blyant flger de nummererte punktene i en barnebok: Utilpass tenring flytter med moren sin til en fremmed by, fr lange blikk fra lokal skjnnhet og pflgende smertefull oppmerksomhet fra stedets slampegjeng. Tilsynelatende unnselig orientaler griper inn og gjennom hard kampsporttrening og mumlet kvasivisdom leder han utilpass tenring frem mot den store turneringen.

 

Stedet er ikke California denne gang, men Beijing, der moren til Dre (Jaden Smith) har ftt ny jobb og der den frst tvilende tolvringen ferdes rundt i et pittoresk postkortlandskap og lrer liksominnsikter som Nr du bare ser med ynene, blir du lett lure.

Smith junior er en uferdig skuespiller. Men han har noe av superstjernepappa Wills cocky karisma, og en fin, spretten tone med motspiller Chan. Chan, som kan vre i overkant tysete, leverer her lydhrt underspill i rollen som den lute og lakoniske Mr Han. Det gir skikkelsen den riktige gravitas.

 

Karate Kid viser at Zwart har funnet sin sjanger. De hvirvlende, velkoreograferte kung fu-scenene kan gi noen hver lyst til hvirvle med, skjnt foreldre som blir nappet i ermet p vei ut av kinosalen av nyfrelste nurk som vil lre Dres saltospark, kanskje br vre obs p at det frste sparket i filmen i heldigste fall trolig ville frt til kraniebrudd i det virkelige liv.

Med en balansert blanding av sentimentalitet og streetsmartness finner Zwart magi i de majestetiske omgivelsene og noe mt og tandert i tenringsromansen mellom Dre og den fiolinspillende Meijing (Wenwen Han), som folder seg forsiktig ut i et mrkt, forlatt skoleteater.

 

Men en film som legger beslag p nr to og en halv time av livet ditt, skal ha grusomt gode grunner til det. Det har ikke Karate Kid. Filmen gir inn poengene med spisepinner; er seig i begynnelsen (leilighet-bil-flyplass-fly-flyplass-bil-leilighet. Gjesp), viser tre mobbescener der n ville vrt nok og tror vi aldri blir lei av synet av Dre som trener og trener. Her kunne Zwart trengt den samme disiplinen hans egne wunderkinder legger for dagen.

Men Karate Kid strutter av glede og overskudd og vil trolig klare begeistre bde tidens teknologiblaserte tiringer og foreldrene deres, de nostalgiske bardomsfetisjistene i Generasjon X, og styrke dem i den blinde troen p at alt som er vakkert i denne verden ble til i 1984.

 

 

 

Teksten stod p trykk i Dagbladet 22. juli 2010.

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits