Poor lonesome cowboys - Om Cormac McCarthys "All the Pretty Horses"

Det var egentlig Don DeLillos "Cosmopolis" jeg skulle lese. Av en forfatter jeg har likt, perfekt strrelse for flylesning p SK 813 til London. Etter tredve sider hadde jeg liksom ftt nok velformulerte urbane nevroser for denne gang. Jeg kjpte derfor Cormac McCarthys "The Border Trilogy" p Waterstone's p Harrod's. Det passet meg av en eller annen grunn mye bedre.

Det er morsomt hvordan den ofte pratsomme, overanalytiske stkystlitteraturen skiller seg fra den knappere, ofte mer maskuline litteraturen fra den en gang s ville vesten. McCarthys smakfulle knapphet, hans evne til skildre de mest blodsilende voldsomheter i et rolig, registrerende sprk, hans lakoniske og trett desillusjonerte forhold til menneskelig brutalitet, har alltid tiltalt meg. Srlig fordi nettopp denne lett kyniske tonen, som s ofte, egentlig bare er en maske over en intens romantikk, en sterk lengsel, som de ikke alltid klarer artikulere, eller fler det er passende nevne, slik at de faller tilbake p korthugne utvekslinger om breakin' og ridin'.

Aller tydeligst er dette naturligvis i "No Country For Old Men", mlbrakt av sheriff Bell, som blir stadig mer motls av de stadige mtene med sansels vold og ser tilbake p en svunnen og mer uskyldig tid, hvis idealer han selv ikke klarer leve opp til. Men ogs i "All the Pretty Horses" merkes noe av den samme flelsen, om ikke nostalgien, i sekstenrige John Grady Cole, cowboyen som rir fra Texas til Mexico, der han rir inn hester for en lokal storkar, svermer for datteren hans og roter seg borti den ndelse lokale justisen. John Grady Cole forsker holde p et visst minimum av hederlighet i en vanskelig verden, men det virker som om han finner strst lise i det instinktive, ordlse samspillet med hestene og i mtet med den solbrune, steinete naturen.

Slik er naturligvis John Grady Cole en snnesnn av tradisjonens ensomme cowboy, ikonifisert av blant andre Clint Eastwood og Charles Bronson, den hvilelse nomaden som kommer ridende inn i vilkrlig liten vesternby og hamler opp med alskens lurvet lede, og ogs en fjern tremenning av den storbydetektivene i film noirs og hardkokte krimromaner. Raymond Chandlers Philip Marlowe, forvrig en ganske fabelaktig litterr skikkelse, er kanskje det fremste eksemplet. I alle tilfellene her er det snakk om en ordknapp mandighet og varierende grader av livstrett kynisme, og, langt der inne, en m kjerne. For hvorfor skulle disse mennene mte verden med slike verdensvante skuldertrekk om det ikke var for at de en gang har hatt hye idealer, en tiltro til verden, som har blitt ettertrykkelig revet ned?

Av eksemplene jeg har nevnt - Clint Eastwoods cowboy, Philip Marlowe, sheriff Bell og John Grady Cole - er John Grady definitivt den mykeste og minst prvede.

Mykheten kommer frem i denne scenen, mellom John Grady og haciendadoens datter Alejandra, som jeg rett og slett synes er en av de vakreste erotiske scenene jeg har lest p en stund:


They'd ride at night up along the western mesa two hours from the ranch and sometimes he'd build a fire and they could see the gaslights at the hacienda gates far below them floating in a pool of black and sometimes the lights seemed to move as if the world down there turned on some other center and they saw stars fall to earth by the hundreds and she told him stories of her father's family and of Mexico. Going back they'd walk the horses into the lake and the horses would stand and drink with the water at their chests and the stars in the lake bobbed and tilted where they drank and if it rained in the mountains the air would be close and the night more warm and one night he left her and rode along the edge of the lake through the sedge and willow and slid from the horse's back and pulled off his boots and his clothes and walked out into the lake where the moon slid away before him and ducks gabbled out there in the dark. The water was black and warm and he turned in the lake and spread his arms in the water and the water was so dark and so silky andhe watched across the still black surface to where she stood on the shore with the horse and he watched where she stepped from her pooled clothing so pale, so pale, like a chrysalis emerging, and walked into the water.

She paused midway to look back. Standing there trembling in the water and not from the cold for there was none. Do not speak to her. Do not call. When she reached him he held out his hand and she took it. She was so pale in the lake she seemed to be burning. Like foxfire in a darkened wood. That burned cold. Like the moon that burned cold. Her black hair floating on the water about her, falling and floating on the water. She put her other arm about his shoulder and looked toward the moon in the west do not speak to her do not call and then she turned her face up to him. Sweeter for the larceny of time and flesh, sweeter for the betrayal. Nesting cranes that stood singlefooted among the cane on the south shore had pulled their slender beaks from their wingpits to watch. Me quieres? she said. Yes, he said. He said her name. God yes, he said.








handle p Waterstone's p Harrod's var forvrig en fornyelse. Jeg hadde ogs tenkt kjpe Christopher Hitchens "Hitch 22" - jeg lot til slutt vre grunnet at den bare fantes i en betongtung hardback og fordi ryggsmertene signaliserte at jeg ikke burde bre for tungt - og ba fyren i skranken om hjelp. Han ble stende en stund og se stivt p hyllen fr han sa: "Where is H these days. Is it still after G". Jeg sa jeg trodde det. Fremme ved kassen brukte kortleseren god tid p finne ut av kortet mitt. Jeg mumlet at jeg sannelig hadde ftt den til tenke seg om. "I think he's just teasing you", sa han. Jeg foreslo at den kanskje spilte kostbar. "I would just pull out if I were you", sa han uten antydning til smil. "You know, you can't let anyone take you for granted like that".

Hvor finner de dem.




Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits