Intellektuell nok? Om Gabi Gleichmann og Trond Berg Eriksens definisjoner

Hvorfor s streng?

Det fikk jeg lyst til sprre Gabi Gleichmann om etter hans artikkel i Aftenposten i gr, der han ramser opp hvilke krav man m innfri for vre en sann intellektuell. Jonas Gahr Stre kan bare glemme det. Thomas Hylland Eriksen ogs. Nina Witoszek, derimot, holder ml.

I en tidligere artikkel i Dagbladets lrdagsmagasin ble Gleichmann intervjuet om den katolske kirke, beskrev han organisert religion som et sett "ferdigtenkte tanker", hvilket var grunnen til at han var skeptisk overfor artikkelens brennende konvertitter. Det synes jeg egentlig var en god formulering, om enn generaliserende. Nr han skriver at intellektuelle m "holde fast p enkelte verdier, men ha mistro til ideologier og partier", klinger det som reinspikka fornuft, noe det er lett vre enig i. Men s trekkes det hele s forblffende langt.

Det triste er at Gleichmann stiller betimelige sprsml jeg selv har grunnet litt over, blant annet det tilsynelatende motsetningsfylte forholdet mellom det vre politiker og det vre intellektuell. Hvordan kan man vre en uavhengig og selvstendig intellektuell nr man har valgt abonnere p et gitt sett oppfatninger? Hvordan kan det ha seg at s mange aksepterer en ideologisk kappe som gjr at den som kjemper palestinernes sak, som regel ogs kjemper mot kirkens og nringslivstoppenes nsker og er i sosiale sprsml de mest liberale? Hvorfor gr innvandringsskepsis hos s mange hnd i hnd med en underlig aggresjon mot noen stakkars stipendfattige kunstnere og en forkjrlighet for uttale ordene "skattebetalernes penger" med et srlig indignert tonefall? Det forventes en lojalitet fra politikere som utvilsomt kan komme i konflikt med den tankemessige friheten som forbindes med et intellektuelt liv. Det er vel dessuten liten tvil om at enkelte politikere reproduserer forutsigbare synspunkter i stedet for vre nytenkende og visjonre selv. Det gir imidlertid liten grunn til betrakte standen som sdan som iboende uintellektuelle.

Og s er det noe paradoksalt over Gleichmanns politikerskepsis og hans krav om at intellektuelle skal ta stilling, samtidig som han diskvalifiserer politikere som forsker reformere seg som intellektuelle fordi politikk handler om overbevise andre - og alts skjemmes av dette. I hvilken grad mener skribenten en intellektuell skal ha lov til mene noe? I hvilken grad har han eller hun lov til forske sette disse ideene ut i livet, og argumentere for dem slik at andre blir inspirert og pvirket av samme syn? I hvilken grad har han eller hun rett til nedtone andre deler av sitt synspunktsspekter og vre pragmatisk for f gjennomslag for sine ideer?

Det virker ogs paradokalt nr Gleichmann p den ene siden etterlyser uavhengighet, p den annen side oppfatter en intellektuell som en som river ned snarere enn bygge opp, en som er i stadig og steil opposisjon til makthaverne. Men en som virkelig er rasjonell og fornuftsstyrt vil ta parti for makthaverne hvis (og bare hvis) deres argumenter er de mest velfunderte og overbevisende. Bare populister er instinktivt og udiskutabelt p "folkets" side nr det oppstr spenninger mellom de styrende og de styrte. Nr jeg leser om den amerikanske Tea Party-bevegelsens flelsesladde utbrudd mot Barack Obama, er jeg, i akkurat denne konflikten, ikke i tvil om hvilken av partene som appellerer mest til fornuften. Det er makthaveren og ikke massene. Er det dessuten bare jeg som opplever det som smtt nedlatende nr Gleichmann skriver om den sanne intellektuelle atomforsker som risikerer jobb og anseelse ved innta et antispredningsstandpunkt og slik ta side for "den svake part (folket) mot den sterke (makten)? Bde "folket" og "makten" er konstituert av enkeltpersoner med forskjellige og i forskjellig grad velfunderte syn p hvordan samfunnet br vre. ta stilling for eller mot makten, for eller mot folket, er en absurd velse.

La meg forske summere opp Gleichmanns definisjon av en sann intellektuell. Ved siden av vre en som m "holde fast ved enkelte verdier, men ha mistro til ideologier og partier", et premiss jeg alts har stor forstelse for, gr skribenten enda litt lenger og sier at de intellektuelle m vre outsidere, plassere seg utenfor fellesskapet i den grad at det er konomisk risikabelt. Han advarer mot de "skjulte lojaliteter og hensyn" som oppstr nr de er tilknyttet aviser og skoler. Dette blir for meg helt paranoid.

For det frste kan en sprre om hva Gleichmann anser som en tilstrekkelig ubesmittet arbeidsplass for sanne intellektuelle. Kan det vre at han sikter til universitetet, der det finnes masse fine folk og fin forskning, men som gudhjelpemeg er arnesteder for intriger og agendaer i minst like stor grad som politiske grupperinger og avisredaksjoner og gjennomsyret av smlige "min bok p pensum og ikke din"-feider?

Gleichmann peker p sin egen bakgrunn fra jdisk og sentraleuropeisk tenkning. For meg minner han mer om en dmmende puritaner, i sort frakk, kneppet opp til haken. Han blander i for stor grad inn enkeltmenneskers personlige egenskaper nr han vurderer dem og synes legge stor vekt p hva de er villige til ofre nr han skal plassere dem p den intellektuelle skalaen. Og han synes ikke se at hans nske om at frie intellektuelle skal hjelpe publikum "bryte ut av vanetenkningens fengsel", ikke kan innfris ved hjelp av den typen ndseremitter han etterlyser. De f som er tilstrekkelig rene av hjerte vil ikke n utover sin egen begrensede gruppe.

Den dypeste forakt virker i kronikken reservert for "fast thinkers" som Thomas Hylland Eriksen og Aslak Nore, som han mener fr den serise kulturjournalistikken til "forvitre". Dette er bakvendt. Samfunnsdebattanter med et sterkt og genuint formidlingsbehov, som er beleste og funderte i akademia, vil, nr de fr snakke fritt og sammenhengende, hyne kvaliteten p det offentlige meningsskiftet og ikke forringe det. De viser at diskusjoner kan vre bde tilgjengelige og ha substans. At de mestrer formidlingsteknikker og iblant bruker tabloide taktikker, gjr dem ikke "halvintellektuelle". Det er det kvaliteten p resonnementene deres som eventuelt gjr. Denne skal Gleichmann selvsagt f lov kritisere, men det m gjres p annet vis.

Og s er det selvsagt ikke tilstrekkelig med intellektuell aktivitet p debattsidene og i reportasjene til min avis og andre, vi m ha tenkere som henvender seg til engere kretser, som bruker et mindre generelt og mer innforsttt sprk, som frer debatter for lesere og deltagere som allerede er p samme hye niv. Vi m i det hele tatt ha intellektuelle som trives og fungerer p forskjellige arenaer og som kan legge diskursen p forskjellige niver. Vi m ha bde inkluderende og mer spesialisert idutveksling. Gleichmann finner det "beklemmende" at Jonas Gahr Stre har valgt bli politiker og ikke fri intellektuell. Er det ikke en grunn til optimisme at ressurssterke og velutdannede mennesker, som ville fungert i en rekke roller, velger g inn i politikken? Skal vi ikke vre glade for at kunnskapsrike mennesker blir beslutningstagere? Er det ikke like godt for verden at Barack Obama ble president i USA, enn at han fortsatte karrieren ved Harvard? Jeg tror det.

Jeg tror grunnen til at jeg reagerte da jeg leste artikkelen til Gabi Gleichmann, og flte et behov for skrive om den, er at jeg syntes at den formidlet et intellektuelt sneversyn som gr mot alt jeg selv verdsetter ved den informerte, offentlige debatt og det akademiske ordskifte. Advarselen mot nrmest alle former for forbindelser som skaper fringer virker tyrannisk. "[Politikere er] trygt forankret i samfunnets etablissement og derfor blottet for evnen til utfordre vedtatte sannheter og dekonstruere tradisjonelle tankemnstre", skriver Gleichmann. Som om det er slik at om man fler tilhrighet til en gruppe, er det umulig for en se gruppen utenfra. Som om man adopterer alle holdningene til mennesker man omgs, instinktivt og uten tenke selv. Som man man tar ubotelig skade p sin sjel av kjenne mennesker og snakke med dem, over mneder, r.

Mennesker er forankret. I familier, miljer, vennekretser, jobber. Heldigvis er de det. En viktig del av observasjoner og livserfaringer, som blander seg med teoriene vi leser og hrer om og former vre syn p verden, stammer fra tett interaksjon med andre. Uten levd liv prve ideene opp mot, blir de ofte golde. De som nsker vre intellektuelle trenger flere potensielt suspekte forbindelser, flere arenaer og miljer, for f de ndvendige perspektiver utenfra.

I lpet av syv r ved Universitetet i Oslo, og i rene etterp, har jeg mtt mange mennesker med omfattende akademisk bakgrunn som har beriket meg voldsomt - men jeg har ogs mtt mennesker med like mange vekttall og publiserte artikler som har fremsttt som snevre, lite pne, foraktfulle overfor dem som velger andre arenaer enn dem selv, arenaer som krever andre formidlingsteknikker og ofte innebrer strre synlighet. Denne fordomsfulle holdningen gjenspeiler seg i synet p andre mennesker og p fagstoff. Det er morsomt hvor ofte denne sneverheten sammenfaller, i alle fall innenfor humaniora, med en rigid oppfatning av hva slags kulturuttrykk som er verd befatte seg med og en hplst utdatert avvisning av populrkultur. For meg er dette anti-intellektuelle holdninger. Og jeg kan aldri tenke meg det blir god forskning av forlange av dem man finner det verd lytte til at de skal holde seg p den smale sti. Idfostringens og -utvekslingens vei m ha minst fire felter i hver retning.

Derfor var det deilig lese Trond Berg Eriksens Aftenposten-kronikk om samme tema, fem dager fr Gabi Gleichmanns. "Jeg har aldri mtt noen som er intellektuelle hele tiden", skriver Trond Berg Eriksen. Det interessante er at han ikke er noen motpol til Gleichmann i definisjonssprsmlet, ogs han understreker at en intellektuell m vre ubestikkelig og advarer mot betalte stemmer. Men det er en helt annen raushet over Eriksens tekst. Han fremhever og roser et mangfold av svrt forskjellige, slett ikke ufeilbarlige offentlige stemmer, men som alle tilfrer det offentlige ordskiftet perspektiver det ville vrt fattigere uten. Og han ppeker, ikke minst, at en isolert intellektuell er maktesls. At man m virke i verden.

Jeg m medgi jeg ikke har lest meg opp p forskjellige definisjoner av hva en intellektuell er. Men nr hrer ordet, ser jeg for meg en person som er dannet, belest og kunnskapsrik, og som p dette grunnlaget trekker linjer og utvikler egne, originale ideer av hy kvalitet. Som er analytisk, som kommer frem til sine egne konklusjoner. Som ikke lser seg inne med sin tankeverden, men som er utadvendt, deltar, bruker sin viten og sine vyer i de store offentlige samtalene. Og som er geners, fordomsfri, som er genuint interessert i gode ideer samme hvilket hold de kommer fra. Og som gjerne, om det er mulig, har bittelitt selvironi i tillegg.

Om dette er en beskrivelse av deg, s er jeg forvrig singel. Bare for ha nevnt det.


11 kommentarer

Bjrn Gabrielsen

30.07.2010 kl.15:24

Her er definisjonen jeg tenker p, nr jeg bruker ordet "intellektuell": En som har ideer som sluttprodukt. (The used-car salesmen of ideas.) En lege jobber i og for seg med intellektet, men sluttproduktet er, f.eks. en frisk pasient, eller forhindringen av en epidemi.. (Men nr Fugelli uttaler seg til avisene er det som intellektuell.) En ingenir jobber med hodet, men sluttproduktet kan vre en bro.

En ingenir og en lege kan nyte at de har utfrt noe, eller bidratt til utfre noe helt hndfast. Lingvister og litteraturvitere opplever ikke samme form for tilfredsstillelse p jobben, og det er da kanskje litt mer fristende bli en offentlig intellektuell for slike.

Jeg tenker ikke p "intellektuell" som et honnrord. Ikke bare finnes det massevis av drlige intellektuelle, det finnes heller ingen mekanismer som gjre at tilfanget av drlige intellektuelle minker. Intellektuelle trenger for eksempel ofte ikke betale prisen for drlige valg, i motsetning til leger og ingenirer.

Til gjengjeld koster det meg ingen ting si at jeg selv er intellektuell. Ja, gitt.

Angende dette med vre "fordomsfri":. Uten noen etablerte antagelser og formeninger i bunn fr man ikke s mange andre rettesnorer enn rent emosjonelle reaskjoner i yeblikket. For vre en god intellektuell br man nok vre fordomsfull i den forstand at man inntar en holdning om at noe er bedre enn noe annet. Men s m man kunne ta fordommene opp til vurdering av og til. Theodore Dalrymple sier fordommer m behandles som venner, noen vokser man fra mens andre kan man f stadig tettere bnd til.

Avil

31.07.2010 kl.16:52

Eg likar Gabrielsen sin definisjon, ikkje minst fordi den antyder at ingen "er intellektuell", men at intellektuell tenking er noko ein kan drive med noko av tida.

Samstundes er det "vere intellektuell", slik Hobbelstad sin draumepartnar er skildra, det vere i verda med kvalifisert undring, utan at vedkomande naudsynleg produserer idear.

Takk fordi de deler tankar tenke over.

Inger Merete

31.07.2010 kl.17:29

Takk for betimelige innspill.

Bjrn: Jeg er helt enig i at fordommer er bde ndvendige og noe vi alle navigerer etter. Nr jeg likevel mener at man br kunne kreve fordomsfrihet av en som sysler med intellektuelle velser, mener jeg en slags intellektuell skvrhet, at man lar seg inspirere av og bruker alle gode ideer og teorier, selv om de kommer fra et hold som ikke er anerkjent eller i vinden, eller lignende. P mitt eget fagfelt har jeg for eksempel flere ganger irritert meg over hvordan akademikere jeg ellers har stor respekt for avfeier populrkulturen. Selv om populrkulturelle produkter ofte er flate, gjelder det langt fra alle, det kan vre mye hente der, og ikke minst kan populrkulturen gi grunnlag for gode betraktninger om samtiden, som populrkulturen s ofte sker behage, selv om produktet i seg selv er av variabel kvalitet. Her fler jeg at det faller mange for lett avvise alt som tull, og dermed g glipp av ideer som kunne vrt verdifulle.

Avil: "Kvalifisert undring" er en god formulering. Som sagt, mener jeg dog deltagelse hrer med til det "vre" intellektuell, at det innebrer en viss produksjon, av egne ideer, eller av kvalifiserte og gjennomtenkte kommentarer til andres. Er du enig?

Avil

01.08.2010 kl.12:53

Eg tenker jo at ein her drfter om ein vil definere den intellektuelle prosessen som primrt intrapsykisk eller interpsykisk.

Er du intellektuell om du sit aleine p kontoret ditt og tenker djupe, undrande og kunnskapsrike tankar, utan delta i nokon samtale, nokon diskurs?

Eller er det nettopp deltakinga i diskursen som er den intellektuelle handlinga, medan tenkinga er ein naudsynt (men ikkje tilstrekkeleg) forutsetnad?

Singel

01.08.2010 kl.22:58

Interessant innlegg.

Intellektualisme fordrer en tilbaketrekning til vren som ren vren; ikke som gjren.

Og Jonas kunne aldri blitt en sann intellektuell. I beste fall kunne han gestaltet en dilettant. Han besitter ikke de pkrevde ndsevner.

Avil

02.08.2010 kl.00:30

Ah, det er d ein hard dom over ein intelligent mann.

Ellen Propellen

03.08.2010 kl.10:37

Frst og fremst eit godt innlegg, Nete, og eg er stort sett samd i definisjonen din av ein intellektuell. No veit jo du at eg reknar "intellektuell" som ein kompliment ogs.

Nr det gjeld produksjonskravet, s trur eg at eg vil seie at han som sit p kontoret og tenkjer glupe tankar aleine nok kan vere intellektuell, men p ein, tja, fnyttes mte. Og eg trur jo at ein vil slutte vere intellektuell etter kvart, dersom ein ikkje fr bryna seg litt. Ein er vel kan hende ikkje heller ein sann intellektuell dersom ein ikkje skjer motstand, nett for finne ei betre sanning?

Enslig

05.08.2010 kl.22:02

En sann intellektuell er en som fornekter det kjdelige, en som tar avstand fra meningsls sling med organisk materie. Den sanne intellektuelle avler ikke barn; han avler ideer. Han hengir seg ikke til drikkfeldighet eller hor, og han har et lidenskapelig forhold til det skrevne ord. Den sanne intellektuelle, det sanne ndsvesen, fordyper seg i verdenslitteraturen og grunner daglig over livets grunnleggende betingelser. Den intellektuelle bestreber seg p holde seg oppdatert p den nyeste naturvitenskapelige forskning, samtidig som han kan vitenskaps-, kunst- og filosofihistorien utenat, har lest hele verdenslitteraturen, inkludert alle de viktigste religise skriftene, og finner intens, barnlig glede i utforme vakre og vanskelige setninger, tenke hyttravende tanker og delta i dyptplyende diskusjoner med sine ndsfeller ? helst under pvirkning av et glass absinth eller en annen form for kjemisk stimuli.

I vr tid er den sanne intellektuelle finne i blogger og diskusjonsfora p nettet, hvor han tilegner seg kunnskap mens han lever i en slags tilstand av suspended animation, en passiv tilstand opprettholdt av betydelige mengder Grandiosa og Tab X-tra, en tilstand i hvilken han suger til seg informasjon i s store kvanta at hodet hans tilsynelatende er nr ved implodere og bli til et sort hull under sin egen gravitasjon, fullastet som det er med alskens nyttige og unyttige fakta blandet sammen i en salig, uoversiktlig rre.

Den intellektuelle sitter nesten kontinuerlig plantet til sin stol, som en slags utvekst av denne, nr han da ikke, ved en uovertruffen oppvisning av viljestyrke, klarer lsrive seg for g ut og flanere, gjerne i sirkel, slik at blodsirkulasjonen atter gjenopptas og forsyner hjernen hans med oksygenet og de andre stoffene den trenger til opprettholde produksjonen av verdensomkalfatrende, subversive ideer og hypoteser som er s spekulative og hytsvevende at de hverken lar seg verifisere eller falsifisere selv av den ondeste, mest megalomane vitenskapsmann. Dette er den intellektuelles lodd i livet, dette er den intellektuelles oppgave ? og han nyter utfre den, nyter realisere seg selv, nyter lulle seg inn i forestillinger om at han betyr noe, at han, ved sin blotte eksistens, tilfrer verden noe vesentlig og nyskapende. Nr den intellektuelle trekker seg tilbake til sitt otium, er det med den imaginre vissheten om at han har maktet utgjre en forskjell, at han gjennom sitt liv og sitt virke har skapt noe av varig verdi, noe som vil vinne gjenklang i hjertene og sinnene til de menneskene han ? kanskje av vanvare, kanskje av uvitenhet ? kaller sine elskede. Men akk, hva er vel denne forestillingen, om ikke et utslag av grensels drskap!

Enslig

05.08.2010 kl.22:04

Akk, bloggen konverterer mine tankestreker til sprsmlstegn!

tanketomler

22.08.2010 kl.14:08

Takk for dine tanker i intellektuelldebatten ingermerete. Godt skrevet :-) Jeg sier som Jens Bjrneboe: "Jeg vet enn ikke hva som er meningen med livet. I mellomtiden gjelder det bevare sinnets munterhet."

Inger Merete

22.08.2010 kl.16:08

Tikk og takk. M medgi at Gleichmann gjr det en smule vanskelig bevare sinnets munterhet. For en stakket stund. Men det kommer jo tilbake.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits