Plain Janes - Om å gi de alminnelige jentene plass.

Jeg har en egen kategori filmer som jeg kaller tøystrykefilmer. Det er filmer som jeg har lyst til å se, men som er såpass lettfattelige at du kan gjøre noe annet mens du ser på dem, som å stryke tøy. Jeg hater å bare stå rett opp og ned og stryke tøy. Det er så magesårfremkallende kjedelig. Og så får jeg det liksom aldri helt glatt. Og så har jeg en vannspruteflaske som ikke fungerer helt, den har bare en slik tynn, spiss stråle, i stedet for et fint tropisk regn av vanndråper som legger seg over toppen din, slik Mamma har, så jeg ender opp med å stå med et vannglass og forsøke å klappe vannet forsiktig utover med fingrene. Jeg er en fullstendig mislykket stryker.

Men jeg er en ganske god tøystrykefilmseer. I går var det "Drømmen om Narnia", en film jeg har nølt lenge med å se grunnet en gammel forkjærlighet for den gamle tv-serien som gikk på NRK da jeg var liten, selv om den aldri i havet ville tålt et gjensyn. Selv da vi var åtte år gamle, var det smertefullt åpenbart at løven Aslan bestod av to menn inne i en løvedrakt. Men som vi levde oss inn i det likevel.

Den nye "Drømmen om Narnia" holdt absolutt mål. Tilda Swinton er et eksempel på inspirert underholdningsfilmcasting som faller noenlunde i samme kategori som valget av Johnny Depp til "Pirates of the Caribbean"-filmene. Den ridderromantiske estetikken med vimpler i rødt og gull og blankt seletøy og skoger med løvtrær var påfallende lik tv-seriens - og det er da også vanskelig å se for seg Cair Paravels hoff og hær annerledes. Men, som i enhver Disney-produksjon, må altså disse fire barna være så pene, så begunstiget med flommende og ferskenhud, så storøyet sjarmerende (det siste unntatt Edmund, selvsagt), at det blir litt i meste laget. Med den eldste, Susan, er det helt greit, hun skal være fryktelig pen. Men jeg har problemer med Georgie Henleys Lucy. Ikke fordi Henley er noen dårlig barneskuespiller, for det er hun ikke. Men fordi hun er så fordømt søt. Så til-å-spise-opp. Og jeg synes kanskje populærkulturen har nok yndige småjenter som det er. Og jeg tenker at det er ikke rart det er slik, og i noen roller er det helt greit, men i de rollene der det åpenbart ikke er en fremtredende egenskap ved de små heltinnene at de er spesielt vakre, bør det være et poeng å unngå nettopp dette. Lucy fra BBCs tv-serie var, som de fleste på min alder sikkert husker, veldig alminnelig utseendemessig. Hun hadde tenna på tørk og litt valpefett. En god del, om jeg husker riktig. Men vi heiet på henne og levde oss inn i hennes eventyr.




Georgie Henley


Akkurat det samme har alltid vært en kløe for meg ved "Harry Potter"-filmene. Jeg har ingenting mot Emma Watson. Jeg synes hun er ganske flink og hun ser rocking ut med den nye, korte hårsveisen. Men hun er for pen for rollen. Hermione er ikke den pene jenta. Hun er den smarte jenta. Det betyr ikke at hun er frastøtende på noe vis, det er naturligvis ingen motsetning mellom å være gløgg og å være pen. De kunne fint valgt en skuespiller med et godt, tiltalende ansikt. Men det kommer rimelig klart frem av bøkene at hun ikke blir lagt merke til på den måten hun ville blitt lagt merke til om hun hadde sett ut som Emma Watson.

Fordi jeg synes pikebarna der ute ikke ville hatt vondt av å se at også helt vanlige jenter (og da mener jeg ikke "helt vanlige jenter" som i Meg Ryan og Jennifer Aniston) kan være heltinner, at de kan få oppmerksomhet og anerkjennelse både fra professorer og magiske løver og jevnaldrende gutter selv om det er andre jenter som objektivt sett er langt nærmere skjønnhetsidealene enn hva de er. At det er andre måter å skille seg positivt ut på. Selv om det legges vekt på at Hermione i "Harry Potter"-filmene er snartenkt og sta og handlekraftig, så fremstår hun også som en som bærer med seg et langt over gjennomsnittlig utseende med et skuldertrekk, snarere enn noen som først og fremst utmerker seg på andre arenaer.




Emma Watson


Dette er i stor grad et amerikansk fenomen. Det er også amerikanerne som insisterer på å caste blendende skjønnheter som Anne Hathaway og Keira Knightley i Austen-filmatiseringer der hovedpersonen rett og slett ikke skal være fullt så blendende, og der det gjør historien mindre troverdig om de er det. Knightley passer godt som bedårende overklassefrøken, hun var riktig castet både i "Pirates of the Caribbean" og "Atonement", selv om jeg synes hun er mer engasjerende når hun får spilt på sin tomboyside (som finnes) i filmer som "Bend it like Beckham". Men hun passer ikke som Elizabeth Bennet, som riktignok bør ha et godt utseende, men som fordrer en skuespiller med et ansikt med karakter mer enn direkte billedskjønnhet.

Jeg vil gå så langt som å hevde at de klassiske heltinnerollene, rollene som den tapre unge hovedpersonen som etter mange prøvelser vinner heltens hjerte og gjør et klassehoppende ekteskap, er noen av de vanskeligste å fylle. Dette er en rolle filmskaperne og serieskaperne er avhengig av at seerne både identifiserer seg med og beundrer; det skal veldig lite til før det hele bikker over og heltinnen blir for fjern, for tam, for blekt fullkommen, for lite levende. Dette er et område der BBC - igjen - utmerker seg. I sine filmatiseringer av Dickens og Austen har BBC igjen og igjen hentet frem begavede unge skuespillerinner som Jennifer Ehle og Anna Maxwell Martin, som det ikke er noe vanskelig å forstå i det hele tatt at disse dannede mennene i knebukser forelsker seg i, men som likevel har dette befriende friske og oppriktige og, ja, vanlige, som gjør at man som seer ikke føler at man blir utsatt for en særs lettgjennomskuelig bløff.

Og når de kommer til de rollene fra klassikerne som virkelig krever bemerkelsesverdig skjønnhet, som Estella i "Great Expectations", ruller de opp ermene og spar frem en Justine Waddell. BBC har nesten alltid killerinstinkter hva slike produksjoner angår og vet akkurat hva de driver med.

Så neste gang jeg trenger en tøystrykefilm, kanskje jeg rett og slett skal sette på "Pride and Prejudice" igjen. Da vil jeg i alle fall fått unna strykehaugen. Nattesøvnen ville det muligens vært litt verre med.

2 kommentarer

Eva

10.08.2010 kl.15:34

Heilt einig, sjølv om eg absolutt likar Emma Watson.

Men det er også det med augene som ser og pennane som skriv. Kvifor blir t.f. Paris Hilton stadig vekk omtalt som vakker? Eg syns ikkje ho er det minste pen.

Og kva med dei frustrerte fruene? Kvar gong eg ser dei får eg lyst til å lage eit skikkeleg måltid til dei og klarar ikkje å synast at det eg ser på skjermen er så veldig vakkert. Underernært derimot. Det må vere noko gale med casting-folka i USA. Engelske filmar og tv-seriar har heldigvis ein tendens til å vere litt betre, med folk som ser ut som folk.

Inger Merete

10.08.2010 kl.16:32

Enig med deg. Det er ikke noe galt med Emma Watson. Og det der med hvem som omtales som pene, er et interessant spørsmål. Jeg merker jeg allerede tenker nytt blogginnlegg. Jeg tror det med få unntak skjer en utvelgelse når sånt diskuteres, og at de som ikke i utgangspunktet har "meldt seg på", ofte havner utenfor. Med andre ord: Tropper du titt opp på den røde løperen med et utseende som signaliserer tydelig styling og påkostet klesvalg, vil du lettere kunne falle innunder kategorien "pen", heller enn om du sitter i høyhalset genser og klimprer på kassegitaren din - selv om sistnevnte kanskje har langt mer med seg fra naturens side enn førstnevnte. Går du inn for å være babe, vil du bli behandlet som en. I alle fall for en stakket stund.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits