Skjønnlitteraturens ekstravaganse - Hoderysting over Gert Nygårdshaug

Nei og nei. Gert Nygårdshaug. Du mener ikke egentlig dette, gjør du vel? Først kritiserer du faktisk Karl Ove Knausgård for å skrive om sitt eget liv, hvilket er en kardinalsynd fordi det er snakk om "et liv som ikke skiller seg sterkt fra andres", og gjenforteller din egen røverroman av et liv som helt sikkert kunne skaffet deg posisjon som en ny Rocambole. At du er vennlig fra å avstå fra denne strålende skjebne og heller redde verden, er ikke så imponerende all den tid du virkelig mener at litterær kvalitet følger fortellingens motiv.

For det første: Det spesifikke er det allmenne. Jo tettere på noens prøving og feiling, drivkrefter og dilemmaer du går, jo større er sjansen for at noen leser det du skriver og i det ser en flik av seg selv. Det er ikke et spørsmål om antall sider som vies til sjelegranskning, men på hvilken måte personene som skinner ut gjennom boksidene, er enkle eller sammensatte, unike eller sjablongmessige. Dette er noe av det som skiller den mer respekterte kulturen fra populærkulturen: Populærkulturen skal nå bredt ut og orienterer seg derfor etter et enkelt verdisett som store deler av et vestlig og, oftere og oftere, verdensomspennende publikum kan være enig i. Vær deg selv, så går det bra. Det blir ofte hult og klisjéfylt. Mer høyverdig litteratur, som har ambisjoner utover å underholde, vil heller forsøke å fange spenninger og paradokser, reiser og prosesser, eksistensielle spørsmål og svar som sjelden er utfyllende. Dette kan gjøres på stor og liten skala, det kan gjøres gjennom en årelang odyssé over fire hav eller gjennom én enkelt dag i London eller Dublin.

Og, for det andre: Det unike er måte mer enn motiv. Når Knausgårds fortelling for mange lesere gir dem noe mer enn andre av litteraturhistoriens absurd mange fortellinger om unge menn og grubleriene deres, har det å gjøre med hvordan forfatteren kombinerer det rent ytre, dialoger og sanseopplevelser, med sitt skjelvende indres hvileløse bearbeidelse av dette. Det spenningsfylte forholdet mellom jeg'et og de andre som utforskes så frenetisk i "Min kamp"-bøkene, er på forskjellig vis et tema i jeg vil anta finnes i mesteparten av verdenslitteraturen. Men fordi det alltid vil være en gnissing i dette forholdet, fordi det alltid vil være gåtefullt, all den tid forfatteren, og dennes marionett, fortelleren, til syvende og sist bare har sin egen tolkning å støtte seg til, tåler vi stadig nye omdreininger. Så lenge det er gjort godt, og så lenge det virker troverdig for oss. Noe av det som gjør Knausgårds måte unik, og, det skal medgis, noe utmattende utover i heksalogiens tredje og fjerde bind, er måten det usikre og analytiske hodet hans kaster seg over ethvert tegn og enhver ladning, hvorenn triviell og hverdagslig, og forsøker å forstå det riktig. Det kan være latterlig, men kom igjen, er det ikke nettopp dét som er noe av grunnen til at vi finner igjen oss selv i det, om ikke i samme potens?

Innbefattet i det vi for korthets skyld kan kalle Knausgårds "måte" er overbygningen, betraktningene rundt det estetiske som er nennsomt innvevd i de nitidige hverdagslige betraktningene om potetkoking, særlig i første, andre og femte bok. Knausgård bruker sin egen hverdag til å si noe om litteratur - hva er egentlig forskjellen på å møte en venn på gaten i virkeligheten og å gjøre det i fiksjonen? - og viser at det, naturligvis, selvfølgelig, stadig helles fra den ene arenaen og over i den andre. Det handler ikke om hva du har opplevd, men i hvilken grad du mestrer å bruke dette, eller å bruke noe du ikke har opplevd, til å si noe om det menneskelige i litterær form.

Men dette handler altså ikke bare om at Nygårdshaug ser på Knausgårds liv som for smått til å danne grunnlag for en god roman. Det handler også om at enkeltmenneskets kamp interesserer ham så uendelig mye mindre enn menneskehetens tilsvarende, om alt vi utløser over oss selv av ustyrlig våpenhandel og kommende klimakatastrofer. Som sagt deler jeg Nygårdshaugs oppfatning om at unge, innadvendte menn har lagt beslag på en større andel av plassen i skjønnlitterære fortellinger enn de kanskje fortjener. Men har Nygårdshaug glemt de tallrike tendensiøse romanene i litteraturhistorien som er grunne og kjedelige nettopp fordi de vraker de eksistensielle spørsmålene til fordel for de politiske? Fordi de altfor ofte faller for fristelsen det er å se et enkeltmenneske som symptom på visse strukturer, som representant for en dominerende overklasse eller en lidende underklasse, en brutal invasjonsmakt eller en utbyttet offerkultur?

Selvsagt har det vært skrevet flotte romaner som er årvåkne overfor problemstillinger i samfunnet. Kurt Vonnegut er en av dem som parer smertefulle skildringer av krigen og dens mekanismer med en overbevisende litterær form. En av mine absolutte favorittromaner, "Disgrace" av J. M. Coetzee, går djervt inn i det farefulle livet på landsbygda i Sør-Afrika i årene etter apartheidregimes fall, der makten nå er up for grabs og utløser en nådeløs kamp som hovedpersonens myke datter er dømt til å tape. Men slike romaner må, slik "Disgrace" gjør, tappe inn i noe spent og nært og menneskelig for å føles relevante. De må tilsløre, ikke avdekke, spørre mer enn de svarer. Dette må være et minstekrav for en forfatter som ønsker å behandle spørsmål av global interesse gjennom skjønnlitteratur i stedet for sakprosa. Det er her de må begynne. Om de vil resonnere seg frem til en diagnose eller en handlingsplan, kan de skrive en kronikk eller en debattbok. Om de vil bevege, skildre den menneskelige opplevelse, som er vanskelig å sette ord på, på en måte som bare den symbolske og mimesisbaserte skjønnlitteraturen kan, kreves et annet talent.

Nygårdshaug sørger over at så lite skjønnlitteratur i dag søker å bevege verden. Han glemmer at skjønnlitteraturen per definisjon er en ekstravaganse. Den er en ekstravaganse fordi vi ikke produserer noe når vi hengir oss til den, fordi det er vanskelig å vite noe om avkastning for dem som investerer i det, fordi det er umulig å planlegge eller måle noen direkte nytteverdi. Men nettopp derfor er den ekstravagante skjønnlitteraturen uvurderlig: Fordi den, ofte overraskende, skaper identifikasjon og fellesskap med litterære skikkelser vi i utgangspunktet føler står langt fra oss, som greske sagnkonger eller indiske fattiggutter, eller hovedpersoner i mer stiliserte og distanserte verk som allikevel når frem til noe i oss. God skjønnlitteratur tøyer oss. Og derfor tar Nygårdshaug så gruelig feil: Det er litteratur som klarer å skildre mennesker med all sin vage tvil og tumultuøse reiser, som har mulighet til å endre verden. Fordi de, som "Min kamp", går inn i spenningen mellom oss og de andre, og får oss til å forstå at de er oss, og at vi er dem. Og at vi ikke er alene.

Så der. La oss nå slippe å høre mer om dette tullet.
Stikkord:

11 kommentarer

kristin

21.08.2010 kl.01:07

Åh, så bra. Jeg orket ikke lese Nygårdshaug da jeg så forsidene på db.no i dag, og jeg skummet nå. Må han sparke i alle retninger om sommeren?

Veldig fint kommentert, takk!

Thomas

21.08.2010 kl.09:22

Så bra skrevet, Inger Merete! Jeg er så enig.

Kjetil

21.08.2010 kl.09:29

Takk for sist! Og takk for kommentar, GN trengte å høre dette ...

Inger Merete

21.08.2010 kl.12:05

Takk, alle! Jeg var først ikke sikker på om det var verd den lille anstrengelsen. Men nå synes jeg det var det.

21.08.2010 kl.20:19

Jeg elsker deg!

E

22.08.2010 kl.05:00

Kommer tilbake med lengre svar senere.

Øyvind Rolland

25.08.2010 kl.12:30

Presisjon! Så sjelden en vare! Og dette var spot on. Mange takk!

Ø.

Inger Merete

26.08.2010 kl.00:16

:D

29.08.2010 kl.20:12

Bravo!

Hilde

Sexy Sadie

31.08.2010 kl.21:05

Jeg synes faktisk Gert kan begynne å skrive om sin kamp. Det kan jo være det blir råbra.

E

08.09.2010 kl.08:11

Synes også Gert bør skrive om kampen sin.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits