Hitchens i skyggenes dal
Etter å ha anbefalt alle å lese piskesnerten av et intervju som the Guardian gjorde med Christopher Hitchens i anledning lanseringen av memoarene hans, må jeg nesten også anbefale alle å lese beretningen hans om kreftdiagnosen og cellegiftkuren i Vanity Fair.
Det er en nesten sjokkartet opplevelse å se den vanligvis så selvhevdende Hitchens være så dempet og ydmyk og eksistensiell. Det er en ekstremt aktiv tilværelse som plutselig blir redusert til stillstand, og det er som om man kjenner det i kroppen når Hitchens beskriver hvordan energi og appetitt forsvinner ut av systemet hans, og hvordan cellegiftkuren får ham til å se ut som båden skjeggløs gutt og en gammel peppermø.
Språket er som vanlig utsøkt, ordvalget distingvert. Les bare:
The new land is quite welcoming in its way. Everybody smiles encouragingly and there appears to be absolutely no racism. A generally egalitarian spirit prevails, and those who run the place have obviously got where they are on merit and hard work. As against that, the humor is a touch feeble and repetitive, there seems to be almost no talk of sex, and the cuisine is the worst of any destination I have ever visited. The country has a language of its own?a lingua franca that manages to be both dull and difficult and that contains names like ondansetron, for anti-nausea medication?as well as some unsettling gestures that require a bit of getting used to. For example, an official met for the first time may abruptly sink his fingers into your neck. That?s how I discovered that my cancer had spread to my lymph nodes, and that one of these deformed beauties?located on my right clavicle, or collarbone?was big enough to be seen and felt. It?s not at all good when your cancer is ?palpable? from the outside. Especially when, as at this stage, they didn?t even know where the primary source was. Carcinoma works cunningly from the inside out. Detection and treatment often work more slowly and gropingly, from the outside in. Many needles were sunk into my clavicle area??Tissue is the issue? being a hot slogan in the local Tumorville tongue?and I was told the biopsy results might take a week.
Når man står oppe i noen form for vanskeligheter, har venner det med å si "det ordner seg", og så liste opp argumenter for sitt syn for å få opp livsmotet til den vanskeligstilte. Når det er snakk om noe sånt som en kreftdiagnose, vet alle altfor godt at det ikke alltid går bra. Det strider mot dramaturgien vi støter på i de fleste av de små fortellingene som omgir oss, som enten ender godt, eller med at hovedpersonen er avklart og visere overfor et tilbakelagt handlingsforløp. Med alvorlig og potensielt dødelig sykdom er det bare den store urettferdigheten ved det, at hvilken innsikt man enn kommer til, hvilke nye måter man enn lærer å verdsette livet på, så er det ikke sikkert man får brukt den til noe. Hitchens skriver med stort alvor om denne følelsen uten å henfalle til for ubekvemt høytidelige ord. Det er en på flere måter skremmende tekst. Men den er vel verd de ti minuttene den tar å lese. Den ville vært verd mer.
Det er en nesten sjokkartet opplevelse å se den vanligvis så selvhevdende Hitchens være så dempet og ydmyk og eksistensiell. Det er en ekstremt aktiv tilværelse som plutselig blir redusert til stillstand, og det er som om man kjenner det i kroppen når Hitchens beskriver hvordan energi og appetitt forsvinner ut av systemet hans, og hvordan cellegiftkuren får ham til å se ut som båden skjeggløs gutt og en gammel peppermø.
Språket er som vanlig utsøkt, ordvalget distingvert. Les bare:
The new land is quite welcoming in its way. Everybody smiles encouragingly and there appears to be absolutely no racism. A generally egalitarian spirit prevails, and those who run the place have obviously got where they are on merit and hard work. As against that, the humor is a touch feeble and repetitive, there seems to be almost no talk of sex, and the cuisine is the worst of any destination I have ever visited. The country has a language of its own?a lingua franca that manages to be both dull and difficult and that contains names like ondansetron, for anti-nausea medication?as well as some unsettling gestures that require a bit of getting used to. For example, an official met for the first time may abruptly sink his fingers into your neck. That?s how I discovered that my cancer had spread to my lymph nodes, and that one of these deformed beauties?located on my right clavicle, or collarbone?was big enough to be seen and felt. It?s not at all good when your cancer is ?palpable? from the outside. Especially when, as at this stage, they didn?t even know where the primary source was. Carcinoma works cunningly from the inside out. Detection and treatment often work more slowly and gropingly, from the outside in. Many needles were sunk into my clavicle area??Tissue is the issue? being a hot slogan in the local Tumorville tongue?and I was told the biopsy results might take a week.
Når man står oppe i noen form for vanskeligheter, har venner det med å si "det ordner seg", og så liste opp argumenter for sitt syn for å få opp livsmotet til den vanskeligstilte. Når det er snakk om noe sånt som en kreftdiagnose, vet alle altfor godt at det ikke alltid går bra. Det strider mot dramaturgien vi støter på i de fleste av de små fortellingene som omgir oss, som enten ender godt, eller med at hovedpersonen er avklart og visere overfor et tilbakelagt handlingsforløp. Med alvorlig og potensielt dødelig sykdom er det bare den store urettferdigheten ved det, at hvilken innsikt man enn kommer til, hvilke nye måter man enn lærer å verdsette livet på, så er det ikke sikkert man får brukt den til noe. Hitchens skriver med stort alvor om denne følelsen uten å henfalle til for ubekvemt høytidelige ord. Det er en på flere måter skremmende tekst. Men den er vel verd de ti minuttene den tar å lese. Den ville vært verd mer.
