Hitchens i skyggenes dal

Etter ha anbefalt alle lese piskesnerten av et intervju som the Guardian gjorde med Christopher Hitchens i anledning lanseringen av memoarene hans, m jeg nesten ogs anbefale alle lese beretningen hans om kreftdiagnosen og cellegiftkuren i Vanity Fair.

Det er en nesten sjokkartet opplevelse se den vanligvis s selvhevdende Hitchens vre s dempet og ydmyk og eksistensiell. Det er en ekstremt aktiv tilvrelse som plutselig blir redusert til stillstand, og det er som om man kjenner det i kroppen nr Hitchens beskriver hvordan energi og appetitt forsvinner ut av systemet hans, og hvordan cellegiftkuren fr ham til se ut som bden skjeggls gutt og en gammel pepperm.

Sprket er som vanlig utskt, ordvalget distingvert. Les bare:

The new land is quite welcoming in its way. Everybody smiles encouragingly and there appears to be absolutely no racism. A generally egalitarian spirit prevails, and those who run the place have obviously got where they are on merit and hard work. As against that, the humor is a touch feeble and repetitive, there seems to be almost no talk of sex, and the cuisine is the worst of any destination I have ever visited. The country has a language of its own?a lingua franca that manages to be both dull and difficult and that contains names like ondansetron, for anti-nausea medication?as well as some unsettling gestures that require a bit of getting used to. For example, an official met for the first time may abruptly sink his fingers into your neck. That?s how I discovered that my cancer had spread to my lymph nodes, and that one of these deformed beauties?located on my right clavicle, or collarbone?was big enough to be seen and felt. It?s not at all good when your cancer is ?palpable? from the outside. Especially when, as at this stage, they didn?t even know where the primary source was. Carcinoma works cunningly from the inside out. Detection and treatment often work more slowly and gropingly, from the outside in. Many needles were sunk into my clavicle area??Tissue is the issue? being a hot slogan in the local Tumorville tongue?and I was told the biopsy results might take a week.


Nr man str oppe i noen form for vanskeligheter, har venner det med si "det ordner seg", og s liste opp argumenter for sitt syn for f opp livsmotet til den vanskeligstilte. Nr det er snakk om noe snt som en kreftdiagnose, vet alle altfor godt at det ikke alltid gr bra. Det strider mot dramaturgien vi stter p i de fleste av de sm fortellingene som omgir oss, som enten ender godt, eller med at hovedpersonen er avklart og visere overfor et tilbakelagt handlingsforlp. Med alvorlig og potensielt ddelig sykdom er det bare den store urettferdigheten ved det, at hvilken innsikt man enn kommer til, hvilke nye mter man enn lrer verdsette livet p, s er det ikke sikkert man fr brukt den til noe. Hitchens skriver med stort alvor om denne flelsen uten henfalle til for ubekvemt hytidelige ord. Det er en p flere mter skremmende tekst. Men den er vel verd de ti minuttene den tar lese. Den ville vrt verd mer.





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits