Ondsinn og oppriktighet - om Ravis blogg, Thomas Talseth og kritikere i sin alminnelighet

Punkt 1. Thomas Talseth, VGs musikkanmelder som gr p ethvert oppdrag med en dristighet som kan minne om ddsforakt, er en venn av meg. Han har vrt det siden han var redaktren min i Spirit i fem samfulle r. Punkt 2. Jeg har ingen problemer med forst at ymse artister kan f en klump i magen etter at deres siste opus har vrt gjennom Talseth-kverna. Han har en stil som er noe mer direkte og omsvpsls en min (og jeg synes jeg selv skriver ganske direkte og uten omsvp. Men alt er relativt). Punkt 3. Jeg har ogs mtt Ravi, som gr hardt ut mot Thomas i sitt siste blogginnlegg, i forbindelse med en Magasinet-sak, og det var et strlende hyggelig mte fra frste telefon til siste sitatsjekk-mail. Punkt 4: Jeg har ikke hrt Marion Ravn-lta som Thomas n famst ga terningkast 1 i VG. Punkt 5. Nr Ravi kaller det Thomas driver med for "ondskap" i bloggen sin, er det vanskelig overse. Og vanskelig la st ubesvart. Jeg mener Ravi tar feil. Og jeg har lyst til skrive litt om hvorfor.

Ravi skriver selv at han ikke tar bladet fra munnen p grunn av Thomas' slakt av Ravis X-faktor-kollega Marion Ravns nye singel, men medgir at det er foranledningen. Det er et underlig eksempel velge nr du frst har tenkt g ls p kritikerstanden. Jeg kan ikke se at det er noe galt ved Thomas' anmeldelse. Han diskrediterer ikke Marion Ravn. Han peker p hennes penbare talenter. Det Thomas legger til grunn for slakten, er forvaltningen av dette talentet og hva det n brukes til. Dette er rene, stdige, saklige argumenter. At han peker p at en artists medieopptredener og produktlanseringer ofte times s de treffer samtidig, kan knapt sies vre en bombe. Eller en kinaputt. Eller noe som helst. Om man skulle angripe anmeldere som gr p mannen/kvinnen og ikke ballen, er ikke dette noe godt eksempel.

Nei, sier Ravi, han skriver for X-factor-deltagerne, som ogs kan risikere f noe de har jobbet med i revis, utsatt for en anmelders "hyst personlig oppfatning". Til dette vil jeg bare, som anmelder innen film og teater, si: Ja. Akkurat det risikerer du om du velger gi ut et kunstnerisk produkt i Norge i dag. Og det er viktig at det er snn.

En anmeldelse er naturligvis en subjektiv oppfatning. Egen smak og egne ideer, samt hva som resonnerer hos den enkelte anmelder, vil naturligvis spille inn. Men en god anmeldelse er en kvalifisert subjektiv oppfatning. Den er skrevet av mennesker som er vurdert ha visse analytiske evner av sine redaktrer, og som i tillegg har en s bred referanseramme og s solid faglig kunnskap om det de anmelder at de kan sette seg utover sine egne diller, vurdere et verk bde som sdan og innenfor en sjanger og argumentere godt for hvorfor eller hvorfor ikke det er bra. For f brede nok referanser, er anmelderne ndt til ha det de driver med som jobb. Du har ikke sjans til sette deg inn i s mye som du br, om du plegges gjre dette p fritiden. Jeg mener, jeg har ikke barn og ser film og leser bker morgen og kveld i et bankende kjr og havner likevel stadig i samtaler om filmer jeg ikke kan vre med diskutere fordi jeg ikke har sett dem. Men vi prver!

Det betyr naturligvis ikke at en anmeldelse er ufeilbarlig. I likhet med de aller fleste anmeldere har jeg opplevd angre p en karakter. Her om dagen kom jeg p at jeg faktisk ga "Jeg er Dina" et godt skussml mens jeg skrev for Thomas, i Spirit. Jeg tror de som gikk forbi meg p gaten da dette gikk opp for meg, s at jeg uvilkrlig sl hendene for munnen i sjokk og skam ved minnet. Noen dommer er ubestridte, soleklare. Om andre kan du vre i tvil. Men til syvende og sist m du bare bestemme deg, velge hvilke sider og trekk ved verket du synes veier tyngst, og argumentere s godt du kan, p plassen du har ftt tildelt, for ditt syn. De fleste anmeldere gjr dette vel vitende om at det finnes en rekke meninger der ute som divergerer fra deres, og tro meg, det er ingenting anmeldere elsker hyere enn kaste seg ut i lidenskapelige brisendiskusjoner med noen som er uenige med dem om en plate eller en film. Anmeldere vet at de bare representerer ett perspektiv. Den rette mten forholde seg til anmeldere p, er derfor finne enkeltanmeldere, eller enkelttekster, som argumenterer p en mte som virker i overensstemmelse med din egen. Om du vil se en actionfilm, finn anmeldelsen som legger vekt p de sidene av filmen du synes er viktig. Og kommenter gjerne etterp. Slik blir vi alle en del av den store samtalen.

Og hvorfor er anmelderiet, og den pflgende og ofte opphetede diskusjonen om anmelderiet, viktig? Fordi vi, Thomas og jeg og andre kritikere, faktisk er et filter mellom markedsapparatet og publikum. Eller, filter blir litt feil, vi er en parallellstrm. Vi er den uavhengige instansen som forsker si deg om dette er godt eller drlig fr du har brent av tid og penger p det. Du kan vre enig eller uenig med oss. Men om vi forsvinner ut av mediene, overlates arenaen til pr-apparatet, til plakatene og annonsene og lanseringsintervjuene - og til buzzet i de sosiale mediene, der det naturligvis finnes flust med velfunderte synspunkter, men som ikke er kvalitetssikret.

De aller fleste av oss fler et sterkt ansvar for at leserne vre ikke skal kjpe sppel uten i det minste ha blitt advart. Nr jeg anmelder film og teater, forsker jeg forestille meg hva jeg ville tenkt og flt om jeg hadde betalt for billetten, kanskje mttet ringe en barnevakt, ryddet plass i timeplanen p en kveld som kunne vrt brukt til noe annet. Ville jeg synes at det jeg nettopp hadde fordyd, var verd anstrengelsene?

Og da, Ravi, veier det ikke like tungt at artisten det er snakk om har brukt flere r p plata. Det er ikke like viktig at de synes det er kjipt f en drlig anmeldelse. Det risikerer de i yeblikket de bestemte seg for at det de produserte var godt nok til at andre mennesker, helst mange andre mennesker, burde bruke penger p det. For det betyr ikke ndvendigvis at det de har laget er godt. Det betyr heller ikke at det de har laget, om det fungerer i et visst milj eller overfor en viss gruppe, er godt for mange, noe en velskrevet anmeldelse ogs kan gi en pekepinn om. Jeg skjnner godt at dette kan vre tft for dem det gjelder. Jeg hper de har et apparat rundt seg som forbereder dem p at det sitter noen der ute som kommer til mene noe innmari om plata eller filmen deres, og at det ikke alltid er hyggelige meninger. Men det er ikke vr jobb stryke dem medhrs. Dette er ofte mennesker som blir klappet en hel del som det er.

(Dessuten har jeg inntrykk av at de fleste ikke synes det er s ille med n persons oppfatning nr den personen triller terningen til fem eller seks).

Det er vr jobb, derimot, gi en rlig og stringent vurdering av verkene vi fr i fanget. Slik sett synes jeg det er et underlig sprsml nr jeg blir spurt om jeg skriver for bransjen eller for publikum: Svaret er for publikum, naturligvis, men jeg skjnner ikke at det skal vre noen motsetning. Jobben er jo ogs dokumentere kunstnernes virke og gi dem tilbakemelding p det de gjr, og sette det inn i en strre sammenheng.

Det hper jeg de utvende forstr, og jeg hper ogs de forstr at vi arbeider utfra visse premisser. Et av dem er at vi, dvs. Thomas og jeg og de som har lignende jobber, skriver for dagspressen. Dette innebrer stramme deadlines og relativt korte tekster. De lengre, enda mer analytiske tekstene hrer hjemme i tidsskriftssfren. N nsker jeg rett som det er, i likhet med mange av mine kollegaer, at jeg hadde strre plass. Jeg vil s gjerne trekke noen flere paralleller, g litt mer i dybden, gi et eksempel til p et trekk ved forestillingen eller filmen jeg mener er bra eller drlig. Iblant griner jeg meg til noen hundre tegn til. Men jeg aksepterer at dette er mten jobbe p for n bredt og fort ut, synes det er en svrt meningsfull funksjon ha og at nettopp rammene ogs gjr det interessant og utfordrende forske koke ned hva man mener til en essens.

Et annet premiss er at vi skriver for et publikum som for det meste ikke selv har sett filmen eller teaterstykket, lest boka, hrt plata. Enn. Og tekstene vre skal vre gode tekster ogs for dem. De skal gi mening for lesere som ikke fr de samme bildene i hodet som oss nr vi refererer til en bestemt filmscene, og for teatergjengere som ikke bor i samme by som det aktuelle teatret og derfor neppe vil se forestillingen det skrives om. Derfor bestr ikke en god anmeldelse kun av en analyse og vurdering av stykket, den bruker ogs virkemidler man kjenner igjen fra skjnnlitteraturen og essayistikken, den refererer til verden utenfor kunstverket, og den forsker rett som det er, veldig hardt, vre morsom. Iblant kan anmeldelser derfor sikkert oppleves som overfladiske eller respektlse overfor de som har sttt bak mikrofonen eller p scenen. Tekstene er s korte som de er, og nr sider ved produktet utelates for tilsynelatende vektlegge utenforliggende faktorer, kan det sikkert provosere. Men det har alts med gjre at vi som skriver disse tekstene ofte dyrker sjangeren i seg selv, og nsker bruke og utvikle selve anmeldelsene, slik at de blir gode lesestykker for vre lesere. Og s hender det iblant, dog langt sjeldnere enn mange tror, at et forsk p humor gr litt for langt, og at man kommer til skrive noe man angrer p dagen etter; at man tar sin forpliktelse til vre rlig litt for alvorlig. Da er det dessverre ikke s mye annet gjre enn prve trekke lrdom av det til neste gang.

Men dette, Ravi, er ikke ondsinn. Det er direktehet, det er oppriktighet, og det gjres s godt som alltid i et nske om opplyse og underholde leserne. Jeg husker jeg skrev en gang at en anmelders forhold til publikum er som en ulykkelig kjrlighetshistorie. Anmelderen forsker febrilsk komme med rd og forslag. Leseren sier "Nei! Du er slem! Du forstr meg ikke! Og du vil bare se langsomme italiensk-rumenske samproduksjoner med lite dialog og mye vassing i krene!". I dag ville jeg vel heller skrevet at forholdet er som en omgang Spardam: Bde lesere og artister kan misforst og bli sinte og tro at anmelderen gir spardama bort til en bestemt person bare for vre kjip, mens anmelderen egentlig sitter der og ser p hnden sin og prver spille kortene sine riktig og gleder seg til f litt motstand.

Jeg er fryktelig privilegert som fr lov jobbe som anmelder. ta imot litt kjeft og litt motstand er det minste jeg kan gjre. Men jeg synes ikke noe om at kritikerdiskusjoner utvikler seg til vammel sinnelagsetikk, der anmeldere beskyldes for vre ondsinnede fordi noen ikke aksepterer at vi rett og slett synes en plate eller en film er drlig, selv om noen har jobbet med den i "flere r". At vi tillegges en rekke mrke motiver for skrive som vi gjr fordi noen der ute veldig sterkt nsker vi skal ha det. Vi er dessverre skuffende lite slemme. Bare for rlige for vrt eget beste.

6 kommentarer

Mina

07.09.2010 kl.16:50

Dette er s glitrende skrevet at jeg er bde matt av lykke og stum av beundring. Ett stk. megakudos herved oversendt. Bravo!

Hjorthen

10.09.2010 kl.19:04

Jeg tror at dette for yeblikket er min favoritt ikke-blogg i hele verden.

Inger Merete

10.09.2010 kl.23:30

S fine tilbakemeldinger f! Takk, begge!

lp

14.09.2010 kl.09:50

Meget godt og reflekter innlegg og jeg er 100 % enig. Skulle gjerne sett dette i kronikkform i en avis, hvis det ikke allerede finnes da?

St p;)

lettoppgitt

11.02.2011 kl.20:04

En ting lurer jeg p; da du var flau over din anmeldelse av "Jeg er Dina"; Hva skjedde med de kriteriene du la til grunn da du anmeldte filmen (jeg gr ut fra at disse kriteriene var basert p dine gode analytiske evner samt "brede referanseramme og solide faglige kunnskap")? Var de plutselig ikke lenger gyldige? Er faglig kunnskap ogs subjektiv? Bevaremegvel. Stilles det egentlig minstekrav om faglig kompetanse hos anmeldere?

Jeg forstr godt at det kan vre vanskelig for en anmelder la seg begeistre. Det er som si til noen at "Jeg elsker deg", og s blir ikke kjrligheten gjengjeldt. Det er jo flaut. Det beste er vre ironisk distansert. Gjerne spydig og sarkastisk i samme slengen. Da kan ingen ta deg. Du gr fri. Du fr en stjerne hos anmelderkorpset.

Heri ligger kanskje mitt strste ankepunkt. Det er ingen tvil om at en anmeldelse er viktig. Det er frste screening hos leser, seer og lytter. Men er de til stole p? Som du sier, disse tekstene dyrker ofte sjangeren i seg selv. Det betyr anmeldelse for anmeldelsen skyld, ikke egentlig for leseren, ikke for bransjen, ikke for skaperen av produktet.

Inger Merete

11.02.2011 kl.23:01

Hei, lettoppgitt. Det som skjedde med "Jeg er Dina", var at jeg ble litt revet med av storslagheten i det hele og lot det g utover mine kritiske og mer distanserte vurderinger. Det var ogs en anmeldelse jeg mtte skrive p veldig kort tid, og p den tiden, da jeg var 21, hadde jeg ikke like god rutine som i dag p gjre hurtig kritisk/analytisk arbeid. Jeg er blitt stadig flinkere til det, synes jeg. Men det er klart, menneskelig feilbarlighet kicker inn iblant - iblant nr jeg anmelder, er dommen helt opplagt, iblant str jeg overfor en film der m vurdere om en films hye ambisjoner og tydelige sterke sider veier tyngre enn dens iblant like tydelige svakheter. Det hender, nr man fr mer distanse til det man har sett, at man tenker man skulle gjort noe litt annerledes - jeg er iblant i tvil om jeg skal gi en film tre eller fire, eller fire eller fem. Men "Jeg er Dina" er, tror jeg, den eneste gang jeg har plassert en film minst to karakterer feil, hvilket jeg ble klar over med en gang jeg fikk den litt p avstand.

Gjr dette at jeg, eller vi, ikke er til stole p? Det du kan stole p, som nevnt overfor, er at du fr en helt oppriktig og ekteflt vurdering fra noen som har sett veldig mye film og som ikke har noen konomisk eller annen interesse av at en film skal gjre det godt eller drlig. Og som etter hvert har lang trening i se p filmer med et analytisk blikk og sette dem bde opp mot hverandre og opp mot andre filmer i samme sjanger.

For min egen del forsker jeg alltid ta mageflelsen og den umiddelbare emosjonelle reaksjonen p filmen med i vurderingen, i tillegg til brekke ned virkemidlene og finne forklaringer p hvorfor noe er godt eller drlig. For ta et eksempel: Jeg ser en mengde kalkulerende, sentimentale dramaer som har som ml f publikum til sitte med trer i ynene p slutten, og som bruker velprvde og forutsigbare metoder for f dette til. Ofte blir jeg bare irritert, nr triksene blir for billige. Men s hender det at det fungerer - "Kongens tale" og "Billy Elliot" er eksempler p konvensjonelle, ikke voldsomt dype eller originale filmer som likevel er s godt laget at de lykkes i gjre et sterkt flelsesmessig inntrykk - og da er det klart dette teller med i helhetsvurderingen av filmen, og til det positive. Jeg har imidlertid tro p at man som anmelder forsker analysere sin egen reaksjon og finne ut av og sette ord p hvorfor man flte som man gjorde. Var det p grunn av noe originalt og oppsiktsvekkende i filmen, eller var det p grunn av ren programmering?

In sum: Ogs filmanmeldere kan ha drlige dager p jobb. Men vi forsker gjre et skikkelig og serist stykke arbeid, alltid, og hensiktene er gode: Nemlig gi gode rd og vurderinger videre til de filminteresserte der ute.

Jeg tror ogs du tenker for mye enten/eller om hva man velger inkludere i en anmeldelse. Det er ingen motsetning mellom forske skrive underholdende og rlig. Man tar utgangspunkt i det man nsker si, og s forsker man gi det en lett tilgjengelig og forhpentlig interessant og interessevekkende form.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits