Ridderen i skinnende rustning - om Kong Arthur-legendene

h, hvor ofte skjer det at noen sender deg en mail og spr deg om akkurat temaet du dypdykket og nesten druknet i som en nerderaptus i oppveksten? Som fr deg til aktivisere de arsenalene av kunnskap, astronomiske i sin utstrekning, som du aldri fr brukt hvis du ikke fr et gudsendt sprsml i en quiz en gang? Det skjedde meg i dag, da min oversettervenninne sendte meg noen kong Arthur-faglige sprsml. Og jeg merket hvordan en ubrukt bryter ble sltt p og jeg uten dobbeltsjekke kunne skrive tilbake at joda, kong Ban av Bnoic er nok kong Ban av Benwick, faren til sir Lancelot av Sjen.

Det var en gang p barneskolen, i andre klasse, tror jeg, for frste gang oppdaget Sigrid Undsets "Fortellinger om Kong Artur og Ridderne av Det Runde Bord". Da jeg var ferdig, grt jeg mine yne ut. Det var litt underlig, for allerede da fant jeg alle former for religist svermeri rimelig avtennende. Likevel syntes jeg da, og synes fremdeles, det siste mtet mellom Lancelot og Arthurs dronning Guinevere (Guniver hos Undset), hvis ulovlige kjrlighet har forrsaket krigen der kong Arthur og de fleste av ridderne hans er blitt drept. Hun er gtt i kloster, han vil ha henne med seg ut derfra.


"Frue", sier Lancelot, "rder I meg til fare til mitt eget land og feste meg en brud? Akk nei, frue, vit vel at det vil jeg aldri gjre, til aldri vil jeg vre eder utro. Men det samme liv som I nu lyster fre, det vil ogs jeg leve, ti nu vil jeg tjene Jesus, og mest vil jeg be for eder bde dag og natt s lenge jeg lever".

"Sier du s", svarer dronningen, "akk, Lancelot, da hold ditt lfte vel. Men jeg venter den tid vil komme da din hu igjen vendes til verden".

"Frue", mler Lancelot, "I m vel si hva I vil til meg, men I vet at aldri har jeg brutt mitt ord til eder, og vil I forsake verden, da vil jeg flge eder p den vei, som jeg alt har trdt en gang, da jeg red efter den hellige Sanktgral, og min snn herr Galahad var hos meg. Og da vendte jeg meg igjen til verden, men vit vel at I alene var all min lyst og attr deri".



Etter det frste mtet kastet jeg meg over alt av Kong Arthur-stoff jeg kom over. Jeg lrte meg "The Lady of Shalott" utenat. Jeg leste ungdomsbkene til Rosemary Sutcliffe og kjpte bker med prerafaelittiske malerier av ungmer med smale, hvite kjoler og hr til livet og blikket fullt av kysk lengsel etter en eller annen ridder. Men etter hvert begynte jeg skille. For jeg s jo at det ikke var det samme. S mye av attenhundretallskunsten, og de populrkulturelle representasjonene fra det 20. rhundre, var altfor sentimentale og romantiske, for avstandsforelsket i det hviske litterre universet. Det skulle ingenting til fr det ble kitch, stsuppe. "Excalibur" fra tidlig ttitall er fremdeles en sjelden anledning til se et kobbel ekstremt bermte og velrenommerte britiske skuespillere spille ekstremt drlig. Da var det deilig ha en korreks som "Monty Python and the Holy Grail".

S skjnte jeg hva forskjellen var. Undsets tekst er nemlig i stor grad en forkortet gjendiktning av Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur" fra 1485. Om man gr tilbake til de gamle tekstene, er det fremdeles en romantikk der, de er eventyrlige, men de er ogs ganske brutale, og ofte med en voldsom nerve i seg. Arthurs riddere er langt fra vre moderne mennesker. De er blottet for ironi. De forsker etterleve et religist ideal som prediker fromhet og plikt og underkastelse. Stilt overfor en urettferdig kamp, der en kvinne er i fare eller en enslig kriger slss mot en overmakt, gr de p, de stiller seg uten nle p den svakestes side, uten stille sprsml ved situasjonen.

Samtidig skildrer Malorys og Undsets Arthur-tekster en svrt fysisk og sanselig verden. Turneringer og nrkamper beskrives i klingende detalj. Ridderne blekner og grter og besvimer av forskjellige flelsesmessige pkjenninger. Sex har de stadig vekk. Det oppstr en sregen spenning mellom riddernes hye, for hye, idealer, og deres manglende evne til leve opp til dem. Jorden trekker i dem, for hardt. Det er betegnende at bare tre av ridderne av Det Runde Bord finner den hellige gralen: Sir Bors de Ganis, Sir Percival de Galis, og Sir Galahad, Lancelots snn, det lidenskapslse dydsmnsteret som som litterr skikkelse er uendelig mye mer kjedelig enn sin stadig feilende far.

Guinevere, som i s mange nyere versjoner fremstilles som en blodfattig, romantisk heltinne, er hos Malory/Undset en rimelig vanskelig person. Ofte er hun vennlig og geners. Men overfor Lancelot, som hun elsker, men ikke kan f, og i alle fall ikke vil at noen andre skal f i stedet, er hun frustrert, slem og lunefull. For et par r siden, da Aschehoug ga ut en ny gjendiktning av et utvalg tekster fra Malory, skrev jeg en artikkel om dette der jeg blant annet intervjuet Liv Bliksrud. Hun sa at Undset, i likhet med s mange av sine samtidige, hadde sans for det hviske i den gamle litteraturen og de hye idealene som rdet der.
- Men Undset er rere enn de andre, hun er alltid det, sa Bliksrud.
- Hun kjper ikke sentimentaliteten.

Det er nettopp det gamle som gjr dette materialet sterkt for meg, til tross for at det i det ytre er snakk om enkle, actionfylte rverhistorier. For mange forfattere og filmskapere som forteller kong Arthur-mytene p nytt, er ikke den middelalderske, mystiske formen for religisitet, som gjennomsyrer denne verden, alvorlig nok. Og det er ikke rart, for den er s annerledes fra slik vi tenker og lever. Men for disse menneskene er dette blodig alvor. De risikerer det evige liv om de gir etter for sine mindre hyverdige lengsler. De forsker vre styrt av plikt og rettroendhet, samtidig som de ogs, fordi de er mennesker, er sjalu, begjrlige, hevngjerrige. Jeg tror det er derfor jeg fremdeles fr gsehud nr jeg leser den siste replikkvekslingen mellom Lancelot og Guinevere. For nr han vender seg fra veien han har fulgt med Galahad og tilbake til henne, svikter han alt han har lrt er riktig og alt han har basert livet sitt p. Han kunne vrt den strste ridder i kristenheten, om det ikke hadde vrt for denne grunnleggende bristen. Vi trenger ikke tro p noen frelse for forst at han gjr det, og at det er den han n ofrer. Men han snur alts. "Men vit vel at I alene var all min lyst og attr deri".

S hva skjer med Lancelot?

Han gr ogs i kloster. Han gr med en hrskjorte under kutten og jobber seg syk. Igjen dette underlige: Fokuset p bot og selvpining uten noen direkte hensikt, som egentlig er helt sykt tenke p, absurd, men som fr en litterr kraft i en slik setting. Uansett: Til sist ligger Lancelot p ddsleiet, og munkene samler seg rundt sengen hans.


Da forble de alle i kammeret hos herr Lancelot for vke. Men utp natten sovnet de og vknet ikke fr daggry, da vektes de ved at erkebispen ropte hyt i svnen og slo sine hender sammen som i stor fryd. De gikk til ham og spurte hva det monne vre. "Akk, Jesus", sier biskopen, "hvorfor vekket I meg? Aldri drmte jeg s fagert, meg syntes jeg s Lancelot, og der var om ham flere engler enn jeg noentid s folk p en dag. Og de bar ham opp i sky, og Himmelrikes port pnet seg for ham".
Stikkord:

2 kommentarer

Avil

13.09.2010 kl.22:39

Den aller finaste Lancelot'en er i _The Fionavar Tapestry_ av Guy Gavriel Kay.

Han er den tragiske helten, og den kampscenen han har inne i skogen er...ja. Eg kan ikke snakke om det. Men den finaste. *svelg*

Inger Merete

27.09.2010 kl.00:13

h, sorry at jeg glemte svare p denne, for det ville jeg! Jeg skal sjekke ut dette, s snart jeg har tid. Det kan bli en stund til. Men jeg skal gjre det, resord.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits