En bladfyks bekjennelser - om Pia Beathe Pedersen og det vi alle snakker om nå

Jeg tror det er sant, alt sammen. Alle historiene om ulevelige arbeidsforhold i NRK og kortvarige kontrakter og flyktige løfter. Om såret stolthet og følelsen av å være så altfor erstattelig når man med et skuldertrekk får beskjed om å tre av. Etter Pia Beathe Pedersens kamikazeangrep på NRK-ledelsen på fredag viser det seg at det jammen var mange historier som hennes. Jeg kunne selv bidratt med en anekdote fra mitt eget profesjonelle liv og slik sluttet meg til blandetkoret som har sunget ut sine femstemte elegier i helgen. Men jeg tror ikke jeg vil det i dag. Jeg tror jeg heller har lyst til å si: Alle sammen, dette livet vi har valgt innebærer mange frustrasjoner. Visst gör det ondt. Men vi må rett og slett slutte å ta dette personlig.

Selv er jeg ikke journalistutdannet, men bestemte meg for å forfølge den veien i løpet av studietiden, da jeg fant ut at dette var arbeid som var morsomt og som falt lett for meg, som begeistret meg og utvidet horisonten min, som tillot meg å leve ut mitt ikke ubetydelige formidlingsbehov, og som andre ønsket at jeg skulle gjøre. Jeg tror det var vinteren 2005/2006, da masteroppgaven begynte å nærme seg ferdigstillelse og jeg hadde hatt mine første saker på trykk i Dagbladet, at situasjonens alvor begynte å gå opp for meg. Jeg ble i stadig større grad kjent med andre journalister. Jeg hørte stadig flere historier om vikariater så korte at du knapt rakk å lære deg datasystemet, om 36-åringer som måtte tigge til seg frilansoppdrag fra bisarre tidsskrifter, om flinke folk som satt og skrev notiser og faktabokser til de fikk vannblemmer på fingrene. Det ble noen søvnløse netter da, der jeg angret på at jeg ikke hadde begynt på jus eller medisin i stedet og tatt innover meg mine læreres bekymring over at jeg hadde begynt på et fag og en vei som "alle" kunne begynne på, og som var så tornefull.

Men så viste det seg at det gikk bra. Eller, foreløpig har det gjort det. Å anmelde film og teater i Dagbladet må være noe av det morsomste man kan gjøre. Å supplere med Ideer-saker og artikler i Magasinet, utvikler meg og gir meg påfyll. Jeg er ikke fast ansatt. Jeg kommer antagelig aldri til å bli det. Jeg kan erstattes på dagen om det skulle være ønske om det. For jeg vet så godt at i dag ansetter mediebedriftene bare de de ha fast på huset, som nyhetsreportere og gravejournalister, og knapt nok disse. Ingen har ennå funnet noen virkelig god løsning på internettkrisen og omkalfatringene dette bringer med seg i mediebransjen. Alle vil ha journalistikk, men ingen vil betale for den. Selvfølgelig raser antall stillinger. Selvfølgelig er det ikke jobb til Pia Beathe Pedersen. Selvfølgelig er det ikke jobb til meg. Som mannen med håret ville sagt: It's nothing personal. It's just business.

Og - dette har jeg egentlig visst hele veien. Dette var jeg forberedt på. Men jeg valgte altså likevel å gå inn i mediebransjen. Av den grunn har det aldri vært vanskelig å ta en alvorsprat med meg selv og riste meg selv ut av selvmedlidenheten de par gangene jeg har tillatt meg å dukke ned i denne: Jeg kunne valgt noe annet.

I en periode kastet jeg meg på karusellen av journalisthamstere som løper og løper i hjulene sine til hjertet er nær ved å sprenge med kuleøynene stivt festet på det forjettede: Fast jobb. Nå lever jeg et svært tilfreds liv på utsiden av dette der jeg konsentrerer meg om å gjøre det jeg gjør, godt - og stadig forbløffes over hvor mange oppdrag jeg må takke nei til. For det er nemlig slik at selv om ansettelsene og stillingene blir færre, skal det produseres like store mengder tekst som før. Mer, til og med. Det er nok arbeid som sådan. Du får bare ikke gjøre det innenfor rammene du kanskje ønsker. Jeg tror mange journalister ville blitt lykkeligere om de hadde i større grad tatt innover seg at de er i en brutal bransje der det er langt flere talentfulle folk enn det er jobber, erkjent at det sjelden (men sikkert i blant) skyldes at arbeidsgiver ikke synes de er gode nok når de er lenge på et sted uten å bli ansatt, tenkt kreativt rundt hvilke muligheter de har og bygget seg opp som frilansere.

Dette innebærer naturligvis visse ofre. Eventuelle barn kompliserer spørsmålet. Ferier er noe man må sette av tid og penger til (selv har jeg ikke hatt mer enn fem dagers sammenhengende fri de siste fire årene). Man bør være ved god helse, for man kan ikke tilbringe for mange dager på sofaen med halvinfluensa som frilanser. Man bør ha en økonomisk buffer stående til stillere perioder. Man bør ha et helt harmonisk forhold til at flere av sakene man gjør, ikke er akkurat det man er utdannet til eller brenner for - men være trygg på seg selv som profesjonell, ta alle arbeidsgivere, også de mindre prestisjetunge, på alvor, og også gjøre overfladiske eller tullete eller skjematiske saker godt og til riktig tid. Og, ikke minst, man må bryne seg på den krevende linedansen det er å på den ene side være bred, slik at man kan gjøre mange typer jobber og fylle opp arbeidsdagen, og være spiss, opparbeide seg kompetanse og erfaring på ett område slik at man kan bli brukt som debattant og "ekspert" i forskjellige situasjoner, få litt større tyngde og dermed bli litt vanskeligere å skifte ut.

Faktisk tror jeg frilansing i etableringsårene, der man er ung og forhåpentlig lovende og barnløs og på vei et sted, vil være å foretrekke for mange. På den måten kan de gjøre oppdrag (som portretter, anmeldelser) som de kanskje ville måtte takke nei til om de var i vikariater eller faste stillinger - og de kan ikke minst tillate seg å være workaholics for en tid, prøve ut masse forskjellig, jobbe for flere arbeidsgivere og forsøke å knekke deres koder (det er morsomt!), kanskje tjene litt ekstra og jafse ned litt på boliglånet og kjøpe seg større trygghet til den dagen virkeligheten blir bittelitt vanskeligere.

Det er mange ulemper ved at medieverden har blitt som den er blitt, og det er nødvendig at det settes søkelys på det iblant. Nyhetsjournalister og gravere sliter med å bygge opp og vedlikeholde nettverk, hvilket i det lange løp er et betydelig demokratisk problem. Flinke folk får ikke gjøre det de er best til, fordi ny arbeidsgiver eller mellomleder prioriterer annerledes, eller fordi det er marginalt billigere å bruke en allerede ansatt enn frilanseren som ville vært best egnet. Unge journalister er stressa og slitne. Kontinuiteten forstyrres og kompetanse og oversikt er noe som bygges opp i rykk og napp. Men akkurat i dag, la oss se på friheten og mulighetene dette livet gir oss som noe besnærende.

Avisen eller kanalen du jobber i, er antagelig ikke klare til å gå inn i noe forpliktende forhold til deg. Det er ikke slik at if you liked it, then you should have put a ring on it. Du kan ikke forvente noe frieri med det første. De vil ikke ta seg av barna dine. Men de vil ha deg likevel, på sin måte, i pasjonerte sammensmeltinger mellom slagene. Og i alle fall i en periode kan en serie intense affærer, der ingen av partene er monogame og begge har lov til å prøve ut noe nytt og spennende om det skulle dukke opp, være like tilfredsstillende som et ekteskap.

Bare husk beskyttelse.




6 kommentarer

Tarjei

13.09.2010 kl.13:44

"Journalism is not a profession or a trade. It is a cheap catch-all for fuckoffs and misfits -- a false doorway to the backside of life, a filthy piss-ridden little hole nailed off by the building inspector, but just deep enough for a wino to curl up from the sidewalk and masturbate like a chimp in a zoo-cage."
? Hunter S. Thompson (Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream)
Både her og i Ravi-saken kler du rollen som en slags djevelens advokat svært godt. Jeg skulle gjerne sett at flere blogger la seg nærmere denne ikke-bloggen, my sole provider av motetips.

Per Christian Selmer-Anderssen

13.09.2010 kl.16:28

Hei!

Jeg er en trofast og begeistret leser av dine tekster, men akkurat her er jeg litt uenig i din hyllest av frilanstilværelsen. Jeg tror nemlig ikke at du er en representativ frilanser i den norske journaliststanden. De fleste frilansere forsøker å jobbe seg inn i en bestemt avis, og der krever ofte redaktørene urettferdig nok lojalitet til avisen. Dermed blir det mer som en kontrollerende, utro kjæreste som krever troskap tilbake enn som en interessant elsker...

De fleste journalister jobber jo også med nyheter, og ikke med meningsbærende tekster slik du gjør. Dermed blir det lite ekspertsnakking i radio.

Men det er hyggelig å lese at du trives i din frilansrolle, for hvertfall undertegnede har stor glede av å følge deg i flere kanaler!

Per Christian

Runnergirl

14.09.2010 kl.10:27

Dette har mindre relevans til ovenstående tekst, men likefullt: Du skriver strålende i Dagbladet, og jeg ble så glad da jeg oppdaget at du "blogger" også! I likhet med kommentaren ovenfor, ser jeg frem til å lese mer av deg:)

Inger Merete

14.09.2010 kl.17:10

Først og fremst må jeg bare si takk til alle for strålende hyggelig respons! Jeg blir helt varm inni meg. Så til det saklige: Per Christian: Ja, du har nok rett i at de fleste frilansere ikke har det som meg, og at nyhetsjournalistikk ikke lar seg gjøre like lett på frilansbasis som meningsjournalistikk. Jeg burde kanskje tatt høyde for dette i mitt innlegg. Samtidig er jo nettopp dette også litt av poenget at jeg tror mange ville hatt bedre liv om de ikke hadde forsøkt så hardt å jobbe seg inn i fast jobb i en redaksjon og heller tenkt på å skape en portefølje av oppdrag og arbeidsgivere som trekker i noenlunde samme retning. Nyhetsjournalistikk kan jo blant annet kombineres med å skrive for tidsskrifter og kanskje til og med skrive bok? De fleste aviser lar deg jobbe for andre, bare du ikke jobber for deres direkte konkurrenter. Eller for å holde meg til den opprinnelig valgte metaforen: Avisen din lar deg ha forhold til andre, så lenge det ikke er den kjekke naboen.

Ida

15.09.2010 kl.20:06

Ja, man kan velge noe annet. Mange, inkludert meg selv, har snust litt på journalistyrket og av ulike årsaker kommet fram til at dette ikke er noe for oss. Det er også (alt for?) mange som velger å prøve seg som journalister, og kampen om de spennende jobbene er hard. Jeg skjønner at arbeidsgivere kan velge og vrake mellom dyktige skribenter og journalister, men det fritar dem vel ikke for ansvaret for å behandle folk skikkelig?

Man må nok leve med at det er få faste ansettelser og at mange jobber frilans gjennom store deler av karrieren. Er man flink og jobber hardt, så får man jo stort sett jobber. Men jeg leser ikke kritikken fra Pedersen som bare en kritikk av bruk av midlertidig ansettelse, men også som en kritikk av dårlig arbeidsmiljø. Jeg aner ikke hvordan det er å jobbe i NRK, og det er mulig Pedersen sutrer mer enn nødvendig, men hennes beskrivelse av mellomledere og ledere i statskanalen vitner om et arbeidsmiljø som er alvorlig dårlig. Noen vil kanskje innvende at hvis man ikke takler litt press på jobben, så bør man ikke jobbe som journalist, men jeg synes selv journalister fortjener å bli tatt vare på når de først blir betalt for å gjøre en jobb.

J

15.09.2010 kl.21:44

Hvorfor slettet du det om McEwan?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits