Falsknerne - Om tenårenes skjellsord per excellence

"Hun er så falsk"

Noen som kjenner igjen følgende utsagn? Jeg tror jeg hørte det med jevne mellomrom gjennom samfulle seks barneskoleår. Jeg fikk det brukt mot meg et par ganger. Jeg hørte det igjen i den norske dokumentaren "jenter", som jeg så for noen år siden. Og jeg klarer ikke å unngå det når jeg innlater meg på en av mine guilty pleasures, "America's Next Top Model". Med tiden er jeg heldigvis blitt så dreven at jeg skipper forbi scenene der jentene står og hyler til hverandre fordi den ene, jeg vet da søren, har spist havrekjeksene til den andre eller noe sånt. Men det er ikke til å unngå at når én purung og uutdannet ung dame kjenner på vage antipatier mot en annen, som oftere enn ikke bunner i at gjenstanden for disse mørke følelsene gjør et eller annet marginalt bedre enn den som føler, for eksempel ser litt bedre ut fotografert hengende oppned i et underlig seletøy på Venice Beach, så er det et hatefullt adjektiv som rinner henne i hu fortere enn andre. "Hun er så falsk".

 

"Falsk" er et fascinerende skjellsord. Det ble gjenstand for diskusjon under en lunch i forrige uke, der vi var ganske enige om at det er de ressursfattiges beskyldning. Det er noe du griper til når noen andre oppnår noe mer enn deg, uten at noen urett er begått, uten at du kan peke på noen direkte forfordeling eller ondsinnethet som har gjort at det er slik. Med andre ord: Du har ingenting på de andre, du kan ikke skilte med noe de ikke også har, men du kan i det minste overbevise deg selv om at du er mer autentisk, mer ærlig.På "America's Next Top Model" og en rekke reality-kusiner er dette med å være autentisk opphøyet til en dyd i den grad at de mest uutholdelige aggressive konfrontasjoner, der forfjamsede meddeltagere må stå til rette for den ene ubetenksomme bisetningen etter den andre, fremstilles som en kamp mellom det oppriktige og det forstillede. "Jeg sier det som det er", kan aggressoren si til seg selv etterpå. Trukket ut i ytterligheten er enhver sosial smidighet og behov for å dempe uoverensstemmelser og gjøre problemer mindre, et tegn på falskhet.

 

Heri ligger også roten til det andre evige undenifra-og-opp-argumentet, som særlig har fått en oppblomstring med realityserier der det finnes et eller annet element av konkurranse eller potensielt karriereløft: Men jeg tror ikke hun vil det like sterkt som jeg. Seieren bør, ifølge slike moralske parametre, ikke gå til den som er flinkest, eller best, men de som er renest av hjerte, mest oppriktig og intens i sin søken. Suksess bør komme til den som ønsker det sterkest. Som om det er målbart, eller endog relevant. Det er et absurd argument, men uslåelig når den enkelte griper etter nye måter å rettferdiggjøre hvorfor akkurat de skal få det de vil ha.

 

For meg er det en slags forbindelse mellom dette og den mer populistiske typen politisk argumentasjon i både Norge og USA, der eliten/byen/mediene settes opp mot folk flest. Og hva er det folk på landet har som folk i byen ikke har? Jo, de er "ekte". "Real Americans", for å si det med Palin, fra "The Heartland". Og slik ender en hel velgergruppe med å oppføre seg som de elleveårige jentene i på klassefest: De baserer selvfølelsen sin på noe som ikke kan defineres eller måles, som ikke kan bevises og motbevises, og som den anklagede vil bekrefte sin skyld i nettopp ved å nekte å tilstå eller stille seg uforstående.

 

Som skolegårdstaktikk kan den være rimelig effektiv. Men, som enhver ANTM-deltager før eller siden får erfare, den er sååå kortsiktig.

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits