Den burde vært flere som Anne - Om "Anne fra Bjørkely"

Denne teksten skrev jeg opprinnelig for Heidi i barnebokkritikk.no. Jeg snublet over den igjen i går og tenkte at jeg er jammen helt enig med meg selv, og at jeg kanskje burde publisere den her også. Her er forøvrig linken til den opprinnelige teksten.

--

 

Det var søren ikke lett for en liten jente å finne en barnebokheltinne å identifisere seg med på siste halvdel av åttitallet. De kvinnelige hovedpersonene i voksenbøkene jeg hadde begynt å snuse på, som Becky Sharp og Rebecca West, gikk det liksom ikke helt an å heie på. Evi Bøgenæs-bøkene til jentene i klassen var uinteressante. Ronja var strålende, men ikke meg. Frøken Detektiv-bøkene leste jeg, men den superpene og snarrådige Nancy var nesten provoserende prektig. Kusinene hennes, den tykke, feige Bess og den kortklipte, androgyne George, var der bare for å fremheve Nancys overlegne femininitet. Fem-bøkene, med ordentlige vintagetegninger på forsiden, arvet fra Mamma, var spennende, men de eneste jentene var den pyntelige Anne med flettene, som var redd for alt og helst ville at søskenflokken skulle holde seg hjemme og drikke te, og den kortklipte, androgyne George. Det var mange guttejenter ved navn George (nesten alltid en foretrukken forkortelse for Georgina) i barnebøker før i tiden.

Heldigvis fant jeg Anne fra Bjørkely. Lucy Maud Montgomerys fregnete protagonist fra barnebokklassikeren fra 1908 er rett og slett en skjønn skapning. Hun er rask i hodet og flink på skolen, men også håpløst romantisk og med hang til melodrama. Hun er intens og temperamentsfull, men drømmer om å være en mørkhåret skjønnhet i kjoler med puffermer. Hun er snill og lojal, altoppslukkende i sine vennskap, men mer ensom enn hun forstår selv. Anne er foreldreløs og avhengig av omsorgen fra den myndige Marilla og den milde, men ettergivende Matthew, den sjenerte gamle ungkaren som blir den som omsider skaffer fosterdatteren en puffermet kjole. Men hun er også en ensomflyger i sin lille verden. For det er lett å forstå at det fantasifulle og idérike barnet på et punkt kommer til å vokse fra både bestevenninnen, den moderlige Diana, og småbyen Avonlea. Kort og godt er Anne en karakter.

For en liten jente med eksplosivt voksende bokhylle var Anne fra Bjørkely en det var lett å forstå og føle med. Og den dag i dag tenker jeg, når jeg ser Hollywood-filmer der faglig eller profesjonelt ambisiøse kvinner enten fremstilles som skingrende furier eller ulykkelige enere som egentlig bare vil ha mann og barn, at det burde jammen vært flere som Anne. Overalt.

 

 




5 kommentarer

Irene

04.10.2010 kl.12:57

Så deilig oppklarende, jeg husker at jeg leste og fullstendig elsket denne boken for ganske mange år siden. I senere tid har jeg lurt på hvordan jeg kunne leve meg så sterkt inn i en bok som, slik jeg feilaktig husker det, bare handlet om en pike som ønsket å gå i fine kjoler og som alle var slemme mot. Men du har rett, hun hadde rett og slett en dæsj personlighet.

Ida-Mari

06.10.2010 kl.14:25

Elsker denne boken. Og filmene. Har sett de 10-timers filmene 2 ganger denne uken. Fritids ;-D

Inger Merete

06.10.2010 kl.19:00

Anne hadde mye, hun. Og trenger hun ikke den kjolefetisjen og den hangen til sentimentalitet og melodrama, synes du? Ville hun ikke vaert langt kjedeligere om hun bare var snill og smart? Det synes jeg!

Irene

08.10.2010 kl.22:38

Absolutt, dritkjedelig! Hele pakka må til. Litt som pakka på denne veldig bra bloggen ;)

Inger Merete

09.10.2010 kl.23:02

Takk for det! Nå kan jeg gå hele resten av kvelden og tenke at jeg er litt Anne. Det er en bra tanke.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits