Språklige fraspark - Om romanåpninger

Takk til Stein, som lenket til denne kåringen av litteraturhistoriens beste romanåpninger. De fleste som kommenterte på Steins Facebook-side i etterkant, synes å ha en forkjærlighet for Kafkas åpning av "Prosessen". Jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner hva de mener, for det gjør jeg, selv om jeg må tilstå at "Prosessen" aldri krøp under huden på meg slik den gjorde med så mange, og at om det ikke hender når du leser romanen første gang som tyveårig litteraturstudent, mistenker jeg at det aldri kommer til å skje. Den verden er for alltid lukket for meg.

 

Men jeg var på en interessant forelesning på Blindern en gang om nettopp første setning i "Prosessen", som tok for seg den tyske originalen og de norske oversettelse. Tyskprofessoren som foreleste konkluderte ikke overraskende med at alle de norske utgavene var ufullkomne. Men grunnene til at de ikke nådde opp for ham, hadde med å gjøre at setningen egentlig er uoversettelig. Slik er den altså:

 

Jemand musste Josef K. verleumdet haben, denn ohne dass er etwas Böses getan hätte, wurde er eines Morgens verhaftet.

 

Altså, her må germanistene der ute gjerne arrestere meg, men om jeg husker riktig, er noe av gåten og spenningen i denne setningen at så mange av ordene er mangetydige og vage. Hva er det egentlig de har gjort mot Josef K.? "Båret falsk vitnesbyrd", som i den mest vanlige norske oversettelsen? Angitt ham? Sladret? Hvisket i krokene? Og hva er det han blir? Anholdt? Arrestert? Hentet? Og hvor mye sier det egentlig at han ikke har gjort noe "galt"? På tysk kan setningen forbli flertydig, på norsk må du velge. Det er virkelig imponerende hvordan en enkel setning på så mange måter bygger opp under paranoiaen og mystikken i romanen. Men altså, likevel, ikke min favoritt. Jeg beundrer det, men jeg føler det ikke.

 

Gode romanåpninger har dette ved seg at de hekter seg fast i deg, de viser deg et glimt av en annen verden som du ennå ikke kjenner eller forstår, men får lyst til å utforske. Noen gjør dette ved å være enkle og klare, noen ved overrumplende sammenstilninger og bilder. Noen får det til bare ved å være sykt godt skrevet, som den syngende åpningen av Nabokovs "Lolita", kåringens nummer 5, som riktignok er bedre om man unner seg å ta med setningene som følger:

 

Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul. Lo-lee-ta: the tip of the tongue taking a trip of three steps down to the palate to tap, at three, on the teeth. Lo. Lee. Ta.

She was Lo, plain Lo, in the morning, standing four feet ten in one sock. She was Lola in slacks. She was Dolly at school. She was Dolores on the dotted line. But in my arms she was always Lolita.

 

Nabokov fascinerer meg fordi det bare er så rett ut mesterlig skrevet, rytmen og tempoet i de to små avsnittene er som musikk, allitterasjonene danser, bare teknikken vekker begeistring - og samtidig er ubehaget der allerede, vemmelsen, for allerede her er sammensetningen av en skolepike og seksuelle konnotasjoner ikke til å skyve unna.

 

Selv har jeg sans for de friske og uventede romanåpningene som i "Orlando" - He?for there could be no doubt of his sex, though the fashion of the time did something to disguise it?was in the act of slicing at the head of a Moor which swung from the rafters, nummer 93 i kåringen - og i Gabriel Garcia Marquez' "Hundre års ensomhet", nummer 4: Mange år senere, foran eksekusjonspeletongen, måtte oberst Aureliano Buendía tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.

 

Jeg liker Marquez, elsker ham kanskje ikke med den lidenskap så mange gjør, men det er en vanvittig schwung over romanåpningene hans. To linjer er tilstrekkelig for å ta deg med til et annet og eggende sted, der det vakre og det groteske slåss om oppmerksomheten. Åpningen på "Kjærlighet i koleraens tid" er også vidunderlig. Det var uunngåelig: Lukten av bitre mandler minnet ham alltid om ulykkelig kjærlighet. Setningen styrer leseren inn i en scene der man oppdager et lik, og i den trykkende varmen blir forfallet og forråtnelsen, representert ved liket, satt opp mot noe romantisk og lengtende, i et heksebrygg av en første side som resten av romanen aldri er i nærheten av å leve opp til. For "Kjærlighet i koleraens tid" må jeg medgi jeg bare husker som en sentimental og pregløs kjærlighetshistorie, uten én eneste minneverdig litterær skikkelse.

 

Helt til sist må jeg slå et slag for en av de mer lette og uskyldige av mine egne personlige favoritter, fra en krimroman, nemlig Raymond Chandlers "The Big Sleep", der første setning er noe anonym, men bildet som etter hvert tegnes sier svært mye både om hovedpersonen, privatdetektiven Philip Marlowe, og Chandlers tilnærming til den hardkokte krimsjangeren, som på den ene siden er kjapp og kynisk og på den andre romantisk og melankolsk.

 

It was about eleven o'clock in the morning, mid October, with the sun not shining and a look of hard wet rain in the clearness of the foothills. I was wearing my powder-blue suit, with dark blue shirt, tie and display handkerchief, black brogues, black wool socks with dark blue clocks on them. I was neat, clean, shaven and sober, and I didn't care who knew it. I was everything the well-dressed private detective ought to be. I was calling on four million dollars.

 

The main hallway of the Sternwood place was two stories high. Over the entrance doors, which would have let in a tropp of Indian elephants, there was a broad stained-glass panel showing a knight in dark armour rescuing a lady who was tied to a tree and didn't have any clothes on but some very long and convenient hair. The knight had pushed the vizor of his helmet back to be sociable, and he was fiddling with the knots on the ropes that tied the lady to the tree and not getting anywhere. I stood there and thought that if I lived in the house, I would sooner or later have to climb up there and help him. He didn't seem to be really trying.

 

There were French doors at the back of the hall, beyond them a wide sweep of emerald grass to a white garage, in front of which a slim young chauffeur in shiny black leggings was dusting a maroon Packard convertible. Beyond the garage were some decorative trees trimmed as carefully as poodle dogs. Beyond them a large greenhouse with a domed roof. Then more trees and beyond everything the solid, uneven, comfortable line of the foothills.

 

 

 

 

Stikkord:

4 kommentarer

Martin G

30.09.2010 kl.15:53

Stor og overraskende poesi i Chandler, altså. "You were dead, you were sleeping the big sleep, you were not bothered by things like that, oil and water were the same as wind and air to you."

Da de lagde filmen av The Big Sleep sendte de Chandler et telegram og ville vite hvem som hadde drept sjåføren. Chandler innrømmet at han ikke husket lenger. Han hadde tilsynelatende vært full når han skrev den. Det blir aldri oppklart, hverken i boka eller filmen.

Mitt favorittsitat fra Chandler: "I'm an occasional drinker. The kind that goes out for a drink, wakes up in Singapore with a full beard."

Inger Merete

01.10.2010 kl.07:37

Chandler er så bra! Her er et sitat til. Marlowe snakker på telefonen med en klient:

"Just a minute. There's somebody at the door".

I laid the phone down very carefully. It might be brittle. It might be made of spun glass. I got a handkerchief out and wiped the palm of my hand, the one that had been holding it. I got up and went to the built-in wardrobe and looked at my face in the flawed mirror. It was me all right. I had a strained look. I'd been living too fast.

(...)

I went back to the telephone and squeezed the jerks out of my voice. "How would you spell that?", I asked.

Jeg tror aldri jeg har lest Chandler og vært særlig interessert i hvem som egentlig er morderen.

Tarjei

01.10.2010 kl.10:30

Først en fra American Book Reviews liste:

"A screaming comes across the sky." Thomas Pynchon, Gravity's Rainbow

Etter et langt, fortvilende, hysterisk morsomt basketak med Pynchon, er man glad man var i stand til å høre hylingen, overlydsraketter er langt verre for de som ikke gjør det. En må bare godta at det er lange partier man ikke forstår, at digresjonene først gir mening 150 sider seinere og at Pynchon kan mer enn du gjør om både termodynamikk og andre verdenskrig-historie.

En som ikke er på lista:

"I get the willies when I see closed doors." Joseph Heller, Something Happened

Et portrett av det jeg frykter rett og slett er en typisk John Doe, Bob Slocum. En mann preget av irrasjonelt hat, frykt og tidvis fånyttes selvinnsikt -- man blir ikke frisk av å vite at man er sjuk. Uten tvil den boka jeg liker minst at jeg fra tid til annen kjenner meg igjen i.

Chandler rykket en del plasser opp på leselista nå.

Inger Merete

06.10.2010 kl.18:52

Takk for at du satte meg paa Heller\Pynchon. Jeg husker V som en straalende leseropplevelse back in the day.

Kom plutselig paa at Shakespeare jo hoerer hjemme i dette selskapet. Tenk bare paa:

Henry IV:

So shaken as we are, so wan with care.

Henry V:

O, for a Muse of Fire

That would ascend the Brightest Heaven of Invention.

A Kingdom for a Stage, Princes to act

and Monarchs to behold the swelling Scene.

Richard III:

Now is the Winter of our Discontent

made glorious Summer by this Sun of York.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits