Tivolitimer - På Hotel Negresco

 

NICE (Dette er ikke en blogg): Halvveis gjennom kongerekene på Hotel Negresco, for vi sammen av lyden. Et stort maskineri satte seg langsomt i bevegelse, tivolihestene ved bordene begynte å seile sakte opp og ned langs de snodde gullmalte søylene som spiddet dem gjennom ryggen, og de små mekaniske dukkene oppe på veggen begynte å spille på klokkespillet sitt. Nices eldste og kanskje edleste hotell er ikke som fornemme hoteller flest. Her lever den spraglete tivoliestetikken i beste velgående. Her er det et poeng at de snodde søylene er gullmaling og ikke edelt metall. Direkte smakfullt kan det ikke kalles. Men det føltes som helt riktig sted å være.

 

Det er pussig hvordan det som i utgangspunktet er samme fenomen ? den folkelige og ofte improviserte europeiske teatertradisjonen, som ofte var basert på omreisende trupper, har gitt grobunn til så forskjellig type estetikk. Moren min, som satt overfor meg på Negresco, har en forkjærlighet får harlekinruter, gjerne supplert av maskene og de store, stivede kravene som forbindes med den italienske commedia dell?arte-tradisjonen. Tivolirestauranten på Negresco, derimot, likte hun bedre som fenomen enn som estetisk uttrykk. Men det er sistnevnte som ligger nærmere tradisjonens billig-overdådige og avskallet-glamorøse og maksimalistiske uttrykk, teften for spectacle som var nødvendig for å tiltrekke publikum. Det er noe av det samme uttrykket som, naturligvis, kastet Terry Gilliam ut i det anfallet av manisk kreativitet som resulterte i ?Doktor Parnassus` imaginarium?. De nette små trykkene og kortene med commedia dell`arte-figurer er mer i overensstemmelse med klassisk god smak, sirkuset slik vi drømmer om at det er.

 


For fire år siden var jeg i Gøteborg i forbindelse med en jobb, og gikk på byens kunstmuseum for å få med meg Picasso-utstillingen der. Der var bilder fra Picassos rosa og blå periode, deriblant mange av bildene hans av akrobater og sirkusklovner. Harlekin-rutene og de stivede kravene gikk igjen. Men Picassos klovner er abstrakte og symbolske, de har enigmatiske og melankolske miner. Det er en spenning mellom det drakten signaliserer ? jobben med å more, å underholde ? og hvordan de tydeligvis har det. Det er definitivt symbolsk over Picassos klovner, de er et bilde på den utenforstående, den observerende, den som pirker borti rare sider ved publikum og får dem til å le av seg selv ? men han er også en for hvem verden fremstår som absurd. Selv sammen med sirkusfamilien virker klovnen trist og alene. Figuren ?den triste klovnen? er etter hvert så velbrukt at det er blitt en klisje: Det er lett å dikte en eksistensiell tyngde inn i klovneskikkelsen og betrakte ham som en satiriker og en sannsiger, en som gjennomskuer de andre, en som under dekke av klovnemasken kan tillate seg å si det ingen andre tør.

 

Men hvor finnes denne klovnen? Mens jeg gikk rundt på utstillingen, la jeg plutselig merke til at de andre besøkende så rart på meg. Omsider kastet jeg et blikk nedover meg selv, og så at en av knutene i omslagskjolen min var løsnet, og at den ene siden av kjolen hadde falt ned og lot en lyserosa bh-skål lyse ut mot de andre i rommet. Rødmende gikk jeg fort ut og innover i museumslokalene, til jeg kom til et folketomt rom der jeg kunne konsentrere meg om å få på meg klærne ordentlig. Plutselig så jeg opp, og la merke til at jeg hadde stanset foran nok et sirkusmaleri. Denne gang var det Nils Forsbergs ?Akrobatfamilie foran sirkusdirektøren? jeg så på. Bildet er grimt, naturalistisk, og var, leste jeg senere, malt som et innlegg i debatten om barnearbeid. Den tynne, bleke gutten som står bøyd i en bro foran den kritiske sirkusdirektøren, og som er på vei til å bli en av sirkusartistene Picasso elsket å bruke som motiv, ser ikke ut som om han har tid til å være særlig eksistensiell. Han skal jobbe og overleve.

 

Jeg er veldig glad i Picassos klovnebilder. Men jeg tror nok Forsbergs akrobater ligner mer på nøn som faktisk har eksistert. Siden jeg var liten har jeg også selv vært begeistret for commedia dell`arte-tradisjonen og stilen som følger med. Men det er nø i meg som liker veldig godt at Hotel Negresco, i sin muntre, overlessede stil, legger seg nø nærmere den desperate fargerikheten som alltid har vært en del av tivolitradisjonen.





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits