Forbudte gleder - Om amerikansk reality-tv og Entertainment Weekly

HJEMME IGJEN (Dette er ikke en blogg): Du kan legge bort tommeskruene dine først som sist. Jeg tilstår. Det finnes tre reality-serier jeg har sett alle sesonger av. Alle sesonger og hver episode i hver sesong. Det dreier seg om programmer som følger den velprøvde Idol-formelen, men som ikke er Idol, fordi de ikke handler om balladebæljende wannabe-popstjerner, de handler om dansere (So You Think You Can Dance), moteskapere (Project Runway), og forsøksvise modeller (America's Next Top Model).

 

Det blir verre. Saken er at takket være moderne teknologi, trenger jeg ikke se de delene av seriene som er grunnene til at så mange andre ser på, nemlig de meningsløse feidene og de smålige kranglene og de stupbratte fallene til mangt et deltagerego. Nå kan jeg se på i øyeblikket oppgaven gis, titte innom prosessen underveis, og se det ferdige resultatet, uten å ofre to sekunder på homofile prinsesser som krangler om hvis tur det er til å bruke symaskinen eller stemmebåndsterke ghettobabes som hyler opp om alle som er "falske". Og av en eller annen grunn synes jeg fremdeles, etter henholdsvis syv, åtte og femten sesonger, at dette er hemningsløst underholdende. Og avslappende.

 

Med tiden har jeg fått en ny grunn til å se på nevnte tre programmer (enhver ikke-amerikansk utgave av disse må forøvrig, og naturligvis, skys som svartedauen). Det er Entertainment Weeklys mangesidige recaps av hver episode, skrevet av deres forbløffende skarpspissede penner. Min favoritt, tror jeg, er Margaret Lyons, som analyserer ANTM med en nøye kalibrert blanding av alvorlig oppriktighet og frydefull ironi, av kjærlighet til sjangeren og referanser som går langt forbi det populærkulturelle. Om inneværende sesongs andre episode skriver Lyons:

 

"Off to the week's photoshoot. Mr. Jay stood on the beach, wearing weird black wings. "What do I look like?" he teased. "A bird!" the models shouted. D'oh. "Icarus!" I shouted, because I'm going to die alone. D'oh again. "An angel!" Mr. Jay said. Oh. Not to split silver-tipped hairs here, but: those feathers were attached to his arms! Like...a bird. (Or, I maintain, like Icarus.) Aren't angels' wings on their backs? And hey, how many of them can fit on the head of a pin? Anyway, the ladies would be portraying fallen angels, all with the help of some dudes in skivvies. How heteronormative."

 

Er det ikke fint? Hele sammendraget av denne ukens episode finnes forøvrig her. Og, forøvrig #2: ANTM er utrolig nok den av de tre reality-seriene som er mest verd å se på i øyeblikket, etter en halvvellykket justering av SYTYCD-formatet og et legendarisk lavt nivå på høstens PR-designere. Men er det noen som vet hva som er det mest bemerkelsesverige og minneverdige Noted Fashion Photographer Nigel Barker egentlig har prestert før han fikk fast kontorstol på Tyras venstre side?

 

 

 

 

 

2 kommentarer

09.10.2010 kl.21:47

Støtter deg når det gjelder SYTYCD. Min favoritt er den sesongen som vel Sabra vant. Hvilken er din?

Inger Merete

09.10.2010 kl.23:01

Hei, reality-frende! Den fjerde, tror jeg. Med Joshua, Katee, Twitch etc.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits