Møte med Jonathan

Det er en fin høst. For noen uker siden fikk jeg intervjue Ian McEwan. I går fikk jeg intervjue Jonathan Franzen. I dag er jeg barnslig stolt over å ha to bøker signert av det jeg tror litteraturpressen generelt og jeg selv spesielt regner som to av tidens største forfattere.

 

Men det første, viktigste hensynet i et intervju er og blir likevel til teksten som kommer ut av det, og begge intervjuene bød på sine utfordringer. Dels hadde det med å gjøre at jeg selv var, oppdaget jeg, kanskje hakket for godt forberedt, for godt væpnet med teorier og paralleller jeg mente å ha spottet, og dermed glemme å stille de dumme, eller "dumme", men-hva-handler-dette-om-da-spørsmålene. Dels hadde det med å gjøre at intervjuobjektene mine er bestemte menn som ikke vil være med på hva som helst og som spør deg spesifikt hvor i bøkene deres du fant utgangspunktet ditt for det siste spørsmålet ditt/teorien din. Ørlite stress i de øyeblikkene der, merket jeg, i alle fall for meg. Men de ga samtalen litt temperatur, litt bounce, og begge intervjuene endte i gjensidig velvilje og i (håper jeg, håper jeg) formidlende, analytiske tekster.

 

Med Franzen visste jeg forøvrig ikke hva jeg skulle vente. Jeg lest tilståelser fra ham selv om at han hadde en fase der han var et grettent intervjuobjekt - det er fremdeles ikke en situasjon han er overvettes begeistret for - og hørt skrekkhistorier fra dem som satt overfor ham med blokk eller båndopptager i den lite imøtekommende tiden. Åpenbart må stjerneforfattere også gjennom en slags pubertet der det er viktig for dem å holde på prinsippene og ikke være med på noe som virker for forenklende og tilrettelagt.

 

Uansett er Franzen åpenbart ute av trassalderen nå, for i møte med meg var han hyggelig, om enn tydelig formell og profesjonell, glødende i sine utlegninger om tingenes tilstand i USA og fin når han fortalte hvorfor det var viktig for ham at Patty, en av hovedpersonene i "Freedom", utmerket seg som basketballspiller i skoleårene. For Franzen er den såkalte "Title 9" en av de viktigste feministiske lovgivningene i USA. Den kom på syttitallet og tilsa at alle skoler som fikk føderal støtte måtte gi like mye penger til idrett for jenter som for gutter. Bokens Patty er en av de første som nyter godt av ordningen.

- Idrett ble en del av oppveksten til små jenter, sa Franzen, i et svar som ikke kom med i intervjuet som stod på trykk.

- Det kulminerte da kvinnelandslaget i fotball vant olympisk gull i 1996. Spillerne ble kjendiser, stjerner. Det hadde aldri hendt før. Det hadde vært enkelte, indviduelle stjerner, men ingenting som dette, og på syttitallet ville det vært utenkelig. Det er mye galt med teoretisk feminisme, men for en gammel tilhenger av politisk feminisme, som meg selv, var det rørende å se.

 

Så hadde jeg, i går og i dag, gleden av å se Franzen live, først på Litteraturhuset i samtale med John Erik Riley og så på Rockefeller hos Anne Lindmo og bokbadet. Og jammen gjorde det ikke godt å se at det finnes et nerde-show-gen i Franzen også, som bobler frem i livesituasjoner, og jeg er helt sikker på at det var en ennå litt overumplet henrykkelse jeg så glimte bak de markante brilleinnfatningene for hver gang det kjærlighetsfulle publikummet lo. Han vendte seg nesten mer ut mot salen enn mot intervjueren. Hva John Erik angår, så må han berømmes for åpenbar jernresearch og utenfor-mainstreamen-spørsmålene som fulgte med, og som han klarte å gjøre tilgjengelige - og at han fikk Franzen til å si, som en slags maksime, at han hadde inntrykk av at det særlig var når en forelder kanskje ikke var nok forelsket i ektefellen sin, at de øste kjærlighet over et eller flere av barna inntil det kvelende. Det skulle jeg ønske jeg hadde fått, og kunnet bruke, for å si det sånn. Slik sett er det egentlig forferdelig å høre andre intervjue mennesker du selv nettopp har intervjuet, og legge merke til hva de gjør bedre.

 

Anne Lindmo skapte skamløst god stemning ved å påpeke overfor forsamlingen på Rockefeller at romanens trofaste Walter var som Erik Solheim, mens den farlige Richard var som Prepple - og at "Freedoms" truede fugleart, "the cerulean warbler", på norsk heter azurparula, og på fransk paruline azurée, hvilket, som Lindmo påpekte, hørtes ut som en forsikret fugl. Da hadde jeg det fint. Franzen også, sa han.

 

Og så er det spørsmålet, spørsmålet man kommer på etterpå at man skulle stilt. Mitt kom jeg egentlig på flere dager i forveien, men så glemte jeg å ta det med i notatene da jeg gjorde de siste forberedelsene i helgen. Spørsmålet jeg skulle stilt Jonathan Franzen, var: "I en verden hvor vi ikke behøver bli hos hverandre, hvor vi kan gå om vi ikke gjør hverandre godt, hvorfor blir vi likevel?". Det er nemlig spørsmålet knyttet til Pattys og Walters ekteskap i "Freedom" jeg gjerne skulle diskutert ordentlig med en eller annen, og det finnes vel knapt noen bedre en eller annen enn forfatteren selv. Men det kommer aldri til å skje.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits