Mor, far og barn - Om Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned".

TRONDHEIM (Dette er ikke en blogg): Lørdag kveld. Kanskje var det veteranhåndballspiller man skulle vært? Medlemmer av denne arten fyller i øyeblikket Hotel Britannia så veggene knaker og takrennene truer med å ryke. De har det tilsynelatende skrekkelig morsomt. Det er fest i seks etasjer, og jeg ble advart på forhånd mot støynivået. Men av en eller grunn når ikke den liflige lyden av nittitallspop opp hit til syvende. Eller kanskje er det boblen jeg sitter inne i som filtrerer ut all uønsket lyd. Jeg sitter nemlig og leser Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned". Og jeg er ganske så oppslukt av den.

Det er nesten overraskende at romanen ikke føles tyngre og tregere. For det er så mye sorg i den. Samtidig som jeg farer gjennom den som en thriller, for den er en uventet sidesnuer, blir jeg slått av den gjennomgående følelsen av skuffelser og brutte forventninger, og hva verre er. Det er noe med miljøet Heivoll velger seg, hans eget oppvekstmiljø, og måten han skildrer det på, som understreker dette stillferdig skjebnetunge. Mange av hovedpersonene er gamle mennesker, som bor i hus og på gårder på et lite sted utenfor Kristiansand der de har bodd nesten hele livet. Det er få tråder, og de har krysset og støtt inn i hverandre på mange punkter gjennom flere år. Det er som om tragediene føles enda tyngre når de kommer mot slutten av lange liv, som en ny, ufortjent uro på et punkt der man burde få føle seg trygg og rolig ved å følge med på de som kommer etter.

For meg handler "Før jeg brenner ned" mye om foreldre og barn og båndene mellom dem. Om hvor kolossalt mye som blir ødelagt når den yngre generasjonen, som det knytter seg slike håp til, viser seg å være sinnssyke, livsudugelige, eller dø for tidlig. Foreldrene, som ser for seg at barna skal leve liv med større vingespenn enn deres eget, drømmer om hva de kan oppnå når de reiser ut. Men av romanens tre unge menn er det én som ikke rekker å bryte opp, én som vender tilbake med noe brukket inne i seg, og én, forfatteren, som får sin egen livskrise å bale med, som lyver om studiene i hovedstaden for sin egen dødssyke far og som på punkt forsøker å flykte fra alt sammen. De, som alle ville skulle få det bedre enn foreldrene, får det tilsynelatende verre, og det er ingen å rette den anklagende fingeren mot. Og så sniker det seg inn et spørsmål om den energien som ikke er av det gode, den retningsløse, destruktive kraften som kan ulme litt under huden på noen hver. Hvor skal man ta ut den? Og det fortrinnsvis uten å knuse skjøre foreldrehjerter?

Nå høres "Før jeg brenner ned" ut som en forferdelig mørk bok. Det er den ikke. Det er en slags ettertenksom letthet i måten den beskriver noe veldig vondt, og den er menneskelig forbløffende spennende: Jeg ville vite hvordan det gikk, ikke hvordan pyromanen som sprer skrekk i bygda blir avslørt, men hvordan personene jeg møtte underveis ville tenke og føle når det skjedde. Jeg begynte i formiddag, og nå har jeg bare tredve sider igjen. Og det er deilig at jeg bare kan sitte her i den stripete stolen på hotellrommet mitt og lese dem ferdig.

Du, så glad jeg er for at jeg ikke er veteranhåndballspiller.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits