Når villdyret våkner - Anmeldelse av "Blodig alvor".

Philippe Starck-stolene og coffee table-bøkene lurer ingen. Den urbane, lyse stuen i «Blodig alvor» er egentlig et vannhull på en bergensk savanne, hvilket scenograf Carle Lange fint antyder med små glimt av tigerorange og afrikanske mønstre i alt det uplettede, men slett ikke uplettelige, hvite.

Utenfor durer den stadig mer nattmørke byen avgårde, i et filmet Bergen sentrum som sees utenfor vinduene i leiligheten der ekteparet Veronika (Ragnhild Gudbrandsen) og Mikal (Jon Ketil Johnsen) tar imot Anette (Siren Jørgensen) og Alan (Frode Winther). Ingen av dem er forskremte antiloper, skal det vise seg.

De fire som kretser rundt scenens sentrum, den tilforlatelige salongen med fire kaffekopper, er dannede mennesker som har satt sjøbein i øvre middelklasse.

De er vant til å løse konflikter med rasjonalitet og åpenhet og, om alt annet slår feil, tilbud om et stykke kake til. Men anledningen for møtet er at gjestenes elleveårige sønn har slått ut tennene på vertskapets ditto, og når barna blir angrepet, viser det seg at det ikke skal så mye til før villdyret våkner i foreldrene.

Yasmina Rezas komedie er et nådeløst kammerspill, langt mer infam enn tjo-hei-plakaten til Den Nationale Scene skulle tilsi. Her skifter og bølger alliansene etter hva den enkelte finner hensiktsmessig i øyeblikket.

Først danner ett ektepar front mot det andre, så går kvinnene sammen mot mennene, før hver av dem hyler etter medhold fra noen, hvem som helst, i påstanden om at ektefellen er egoistisk og uutholdelig og skyld i alt som er galt.

Den klebrige anspentheten fanges godt av regissør Ola B. Johannessen. Men Bergens Lille Scene er, ikke sjokkerende, ganske liten, og det er en utfordring å skape nok bevegelse i et slikt rom. Skuespillerne blir stående litt for mye rett opp og ned, og de må iblant bevege seg unaturlig sakte for at turene på scenen skal gå opp. Det skaper en treghet og seighet i maskineriet.

Gudbrandsen og Johnsen får dessuten utfolde seg mer og blir råere komediekarakterer enn Jørgensen og Winther, som holdes for mye tilbake, i alle fall inntil det endelig brister i forestillingens tredjedel og en deilig galskap tar over.

Men alle fire turnerer Rezas gvasse replikker godt.

«Blodig alvor» er en habil oppsetningen som får publikum til å le, høyt, av det de er ment å le av: At de som hevder å gjøre verden til et bedre sted mer enn gjerne blir krigshissere når det er egen klan det gjelder, og av at det finnes problemer en god prat og felles konsum av kaffe ikke kan løse.

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 2. november 2010)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits