Bråmodne barn - Om "The Social Network" og "An Education"

Du har sett "The Social Network" nå, ikke sant? Fint, da kan vi snakke sammen. Skjønt synspunktet mitt er ganske kjedelig. Det går i stor grad ut på at dette er en av årets soleklart beste filmer. At den er nesten for veldreid og velformulert, at de fleste av hovedpersonene er hakket for smarte og kjappe til at det er helt troverdig, men at de må være det for ikke å bli blåst av banen for fort i filmens mange dueller. At den er en fantastisk første date som bringer ut det beste av både David Fincher og Aaron Sorkin: Den energiske, rastløse, dirrende, litt truende stilen til Fincher, og den lynskarpe, logiske, musikalske og ironiske pennen til Sorkin.

 

Mark Zuckerberg (Jesse Eisenberg) er naturligvis protonkjernen som de fleste synserelektronene svirrer rundt. Diskusjonene rundt filmens åpenbare fordreining av en levende person er høyst betimelige, men som filmprotagonist er Zuckerberg en imponerende konstruksjon. Når jeg ser filmens Zuckerberg, blir jeg slått av skjevheten, disharmonien i alt, den skarpe kontrasten til de veltilpassede Winklevoss-tvillingene (hysterisk at Mark kaller dem "the Winklevi"), som er i pakt med naturen, trygge med familiens støtte i ryggen og rolige i vissheten om at de er beundret og ønsket. Den piskende, og kreative, uroen som kommer av å stå over og under de andre, å ligge bak og være langt, langt foran på samme tid, uten å klare å komme nærmere. Mark ønsker naturligvis å bli likt og inkludert, men klarer ikke skjule sin utålmodighet over at andre ikke henger med på tankesprangene hans, eller oppgitthet over skjørheten deres, at han må jenke seg, tilpasse ideene sine, for å ivareta andre menneskers stolthet. At for ham rette løp, åpenbare strategier, kald stringens, iblant må vike for hensynet til andre og for å bevare båndene til kjærester og venner. Det er for ham absurd, utenkelig. Forakten lyser av ham, som en refleks, enten han vil eller ikke - og i mange situasjoner vil han: Intellektet er tross alt det som hever ham over dem han i andre situasjoner føler seg underkastet. Og det gjør ham til en svært ubehagelig person og en upålitelig venn. Samtidig som det er åpenbart for alle at han ikke kan være annerledes, og at det nettopp er denne ubønnhørligheten, denne hyperfokuserte og halvautistiske intensiteten, som gjør at han blir en spydspiss.

 

Forleden snakket jeg med Harald Eia, som fortalte om sin barndoms forkjærlighet for scifi-literatur (samtalen vil bli å lese i Dagbladet Magasinet i nær fremtid). Han snakket om hvordan fremtids- og verdensromsvisjonene appellerte til en gutt - og, som vi vet, til tallrike andre gutter - med stor forestillingsevne, men begrenset menneskelig erfaring. Det er et utsagn som jeg tenker er relevant også i samtalene om filmskikkelsen Mark Zuckerberg. Det er ikke uten grunn det er i tekniske, abstrakte og logiske øvelser det finnes vidunderbarn og ungdomsmillionærer. Du kan utrette mye med en dels medfødt, dels opparbeidet superbegavelse på felter som sjakk og matematikk og programmering - og du kan nå langt med intelligens som ikke er temperert av klokskap, med en ram evne til å analysere og abstrahere som ikke trenger, og kanskje jobber mot, evnen til å forstå og forklare det mer bråkete og uforutsigbare i det menneskelige. Og med en gang et slikt bråbegavet barn får penger og posisjon til å diktere, blir mykhet og smidighet i møte med andre i enda mindre grad noe han trenger å lære seg.

 

Faktisk har filmens Zuckerberg visse fellestrekk med en annen flott filmprotagonist fra inneværende år, nemlig Jenny (Carey Mulligan) i "An Education". Jenny er begavet og bråmoden, og også utålmodig, og når hun brått blir hvirvlet inn i en mondén, voksen verden, og oppdager at hun behersker den, trekker hun sine slutninger om seg selv, familien sin og menneskene hun kjenner med stadig større selvtillit. Jenny er på ingen måte sosialt ubehjelpelig som Mark, hun er livlig og sjarmerende. Hun er mer av en generalist på dannelsesreise der Mark er en skylappet spesialist. Men også hun er et barn, hun har ikke peiling, hun har ikke noe virkelig annet sammenligningsgrunnlag for det hun opplever enn romanene og filmene hun kjenner, og som en konsekvens blir hun overrumplet og ydmyket. Den intellektuelle selvtilliten, utålmodigheten etter å ta del i en verden som omsider vil utfordre dem og la dem utfolde seg, opplevelsen av å mestre mye andre ikke gjør, gjør at både Mark og Jenny blir overmodige. De misforstår rekkevidden av sine egne talenter og tror de vet mer enn de gjør.

 

To av tekstene jeg har lest om "The Social Network" er særs verd å anbefale videre. Den ene er Zadie Smiths "Generation Why?" for New York Review of Books. Det er en strenghet i Smiths tekster som gir meg en kløende trang til å si henne imot: Her synes jeg hun dømmer Facebook-samkvemet, som hun medgir selv å ha vært avhengig av, altfor hardt: Hun kritiserer det hun opplever som overfladiske liksomvennskap innenfor altfor trange og vilkårlig definerte rammer, og synes dermed å antyde at Facebook er den primære arenaen for vennskap og forhold. Men slik er det jo ikke: Komplekse beretninger og skjøre betroelser finner fremdeles sted, men for dem er ikke Facebook den beste arenaen. De foregår via mail, telefon, eller, faktisk, ansikt til ansikt. Det er ikke slik at om vi får en ny sosial arena, så forsøker vi å klemme vårt sosiale liv i all sin velde inn der: Mangfoldet av kanaler gjør oss heller mer sofistikerte, mer kresne i våre valg. Vi har mange muligheter og bruker dem, og den gode, gamle samtalen over rødvinsglassene har her en svært viktig rolle å spille. Når jeg likevel anbefaler Smiths tekst, er det fordi hun er en observant fortolker av filmen "The Social Network" - spørsmålet hennes om hvorfor en slik historie krever et så tydelig "hvorfor", og finner en Rosebud i Erica, er på sin plass. Hun ser fint det overivrige og overmodige barnet i den dragende Mefistofeles som er Sean Parker (Justin Timberlake i en storartet rolle), den tilsynelatende blasertheten der henryktheten over å være pokker til kar skinner frem gjennom sprekkene. Og hun minner om at Facebook bærer sterkt preg av tankesettet til dens opphavsmann, og at vi ikke navigerer gjennom et nøytralt område når vi liker og un-liker, men i et landskap som er nært forbundet med det indre landskapet til en svært spesiell noenogtyveåring, med mulighetene og begrensningene det innebærer.

 

Teksten jeg anbefaler uten snev av forbehold er David Denbys anmeldelse av "The Social Network" i The New Yorker. Denby er åpen og eksistensiell, har gir en nydelig lesning av Mark-skikkelsen og setter "The Social Network" på forbilledlig vis i sammenheng med Finchers øvrige verk. Han er følsom for implikasjonene av klasse og hierarki, men legger ikke skjul på å være mest grepet av filmens emosjonelle vekt. Anmeldelsen "Influencing People" er i det hele tatt et vakkert og mangslungent lite essay der Denby får sagt mye i en egentlig ikke så lang tekst. Den er inspirerende og forbilledlig analytisk, stringent og samtidig gjennomstrømmet av en slags varme, en varme jeg synes det er litt for lite av i Zadie Smith-teksten, og som jeg tenker at den virkelige Zuckerberg, om han leser den, kanskje tar til seg, selv om den er rettet mot en fiktiv kjiping som antagelig er en fordreid og forvansket utgave av ham selv.

 




 

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits