Utsnitt og umodenhet - Om novellen, Gaute Heivoll og Hans Herbjørnsrud

Etter å ha fått anledning til å lufte tankene om Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned" i flere fora de siste to ukene - blogg, avis, smalltalksammenhenger som nærmer seg faretruende bigtalk - var det fint å kunne være med på Litteratur på Blå i går og høre på forfatteren i samtale med Hans Herbjørnsrud, under Mattis Øybøs direksjon. De utfylte hverandre godt der oppe - Heivoll med sitt sørmodige utseende, Øybø med sitt falkaktige, og Herbjørnsrud i sin smått absurde bløthet, komplett med rød høyhalset genser. Og de var tre svært ulike stemmer som alle var fine å høre på.

 

Heivoll sa at å skrive for ham handlet om å se godt og klart, og gjengi det sette med autoritet, troverdighet og tyngde. Det var godt sagt, synes jeg. Noe av det fine med "Før jeg brenner ned" er jo at selv om forfatteren er en av hovedpersonene i romanen, er den ikke selvsentrert. Den er vendt åpent og nesten værende mot de andre menneskene i bygda, de som var vokse folk med mye å miste da pyromanen herjet. Mange godt tenkende forfattere blir for fremmede for meg i det at de er så innadvendte. Nysgjerrige og psykologisk interesserte bøker, forfattere med fint innstilte antenner, må verdsettes.

 

Men jeg festet meg nesten mer ved noe Øybø sa, dette med at det nesten er underlig at romanen regnes som den dominerende litterære sjangeren, når det er novellen som for de fleste er inngangen til skjønnlitterær skrift. De fleste har jo på et eller annet punkt forsøkt å produsere en novelle på skolen. Og jeg begynte å tenke på pussigheten i at det for det første jo er naturlig at det er slik, og for det andre at det er litt paradoksalt at man på en tidspunkt hvor man på ingen måte har modenhet til det blir bedt om å bryne seg på en sjanger som i så stor grad krever blikk og innsikt og analytisk evne. Naturligvis er det mulig å skrive bredt anlagte, nesten episke noveller, men det er det de færreste som klarer. Gode noveller handler for meg ofte om å kutte dypt og godt, om omhyggelig å velge et utsnitt av virkeligheten, eller noe som ligner på virkeligheten, om å finne motivet som er akkurat passe omfangsrikt og som du blir stående på akkurat riktig avstand til. Det krever definitivt en evne til å gjenkjenne spenninger og vendepunkt i det små, og å ha gehør for undertoner. Den evnen finnes ikke akkurat i den gjennomsnittlige fjortenåring. Den fantes ikke i meg på den tiden, i alle fall. Men så må man jo bare prøve.

 

Som et slags forskudds-apropos til mine egne tanker i kveld: Herbjørnsrud sa jo faktisk i går at de fleste forfattere var på sitt beste etter fylte førti.

 

Hva Herbjørnsrud angikk, så leste Øybø et avsnitt høyt for å gi eksempler på mannens bildebruk, fra novellen "Skjelettet og anatomiboka". Jeg likte det som ble lest så godt. Det var noe stofflig og sanselig ved det, for hver simile skjøv et nytt bilde seg inn på netthinnen, som en slags rask lysbildefremvisning, siden de kom så tett, alt ble veldig klart og levende. Jeg ba om å få håndfullen med setninger tilsendt, og her er den:

 

Når de vendte tilbake til støls i skumringen, glitret hvit kubjølleklang i lufta omkring dem som pilende sikfisk i elvestrømmen. Så skyllet kvelden over helene og slammet dagen til. Himmelen over stølsbua ble full av blinkende glasskår. Ute på vollen snappet mørket etter pusten under einer og kronglebjørk.


Men nå, nå er det natt.

2 kommentarer

Bror

11.11.2010 kl.15:13

Dette er en måte å gjøre det på, ja. Veldig mange bilder oppå hverandre. "Snappe etter pusten" er en klisjé. Også helt nakne, similefrie setninger kan gi bilder i leserens indre.

Jessibell

18.11.2010 kl.02:53

Jeg finner det forsmedelig at Bror Hagemanns utmerkede kommentar er blitt stående uimotsagt her. Har ingen noe å tilføye?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits