Intet land for gamle menn - Om Yeats og McCarthy

Det er mange mter etablere seg som uforbederlig nerd p. En av de mest effektive er sitte rundt kantinebordet p jobb og hre noen omtale "No Country for Old Men" som et Cormac McCarthy-sitat, og ikke kunne dy seg for nevne at det snn helt egentlig er et William Butler Yeats-sitat fra diktet "Sailing to Byzantium". Diktet gr slik:

THAT is no country for old men. The young
In one another's arms, birds in the trees
- Those dying generations - at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.
Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unageing intellect.

An aged man is but a paltry thing,
A tattered coat upon a stick, unless
Soul clap its hands and sing, and louder sing
For every tatter in its mortal dress,
Nor is there singing school but studying
Monuments of its own magnificence;
And therefore I have sailed the seas and come
To the holy city of Byzantium.

O sages standing in God's holy fire
As in the gold mosaic of a wall,
Come from the holy fire, perne in a gyre,
And be the singing-masters of my soul.
Consume my heart away; sick with desire
And fastened to a dying animal
It knows not what it is; and gather me
Into the artifice of eternity.

Once out of nature I shall never take
My bodily form from any natural thing,
But such a form as Grecian goldsmiths make
Of hammered gold and gold enamelling
To keep a drowsy Emperor awake;
Or set upon a golden bough to sing
To lords and ladies of Byzantium
Of what is past, or passing, or to come.

Det er noe litt for hystemt ved dette diktet, det er som om det er to hakk for oppskrudd, men jeg har elsket det siden jeg leste det frste gang. Det er noe med mysteriet i det, den lpende kontrasten mellom det evige og det dende, det kunstige og det virkelige, de ambisise tankerekkene som, heldigvis, aldri helt tenkes til ende. Srlig liker jeg det litt sardoniske ved at det som er evig, kunsten, denne gjenstand for tusen maniske lovsanger, faktisk omtales som det det er: Produktet av hyst feilbarlige mennesker, produsert under gud-vet-hva-for omstendigheter og ofte med alt annet enn hytravende motiver. Noe kan vre et bestillingsverk til forlystelse og likevel leve lenge, lengre enn vektige menneskelige mter og historier, si noe til stadig nye generasjoner og vekke lengselen til en forteller som frykter forsvinne og som ser med undring p hvordan de rundt ham klarer leve p stedet og i yeblikket de er og glemme at de er dende dyr.

Motivet minner meg om et annet av mine yndlingsdikt av Yeats, nemlig "Leda and the Swan", som skildrer Zevs' voldtekt - eller ekstremt brutale forfrelse, det er et tolkningssprsml - av prinsessen Leda. Leda er skjelvende og intenst flende til stede, mens Zevs, svanen, er kald og likegyldig. Det har med at Zevs, som guddom, ser yeblikket som en rliten perle i et eviglangt kjede, han kjenner fortiden og fremtiden og vet hva som vil komme av samleiet - "The broken roof, the burning wall and tower / And Agamemnon dead". Leda blir nemlig gravid og fder den skjnne Helena, som er rsaken til Trojanerkrigen der s mange krigere senere skulle komme til falle. Igjen blir en sanselig, umiddelbar part satt opp mot en analytisk, distansert en.

Det er morsomt hvordan dette ekstremt skjre, billedrike, referansemettede universet lar seg anvende s fint p den tffe tilvrelsen i McCarthys macho, melankolske westerns. Alt er hardt og nedslitt, og ekstrem vold utves impulsivt og uten srlig hensikt og rammer blindt. Blodsutgydelsen skildres i et enkelt, nkternt sprk, som med et skuldertrekk. Men s ligger det, som s ofte, en romantikk bak det hele, en sorg over at det er slik det er blitt og en drm om en gammel gullalder da alt var bedre, da det fantes prinsipper og da man fremdeles kunne se eksempler p lojalitet og heltemot. Dette er i alle fall tankene de stadig mer motlse sheriffen klamrer seg til.

Yeats ser tilbake mot antikken og ser for seg templer og visdom og mystiske lremestre, sheriffen tenker p krigen og idealene og oppofrelsen derfra.

Men s var jo ikke folk bedre eller edlere fr. Og det forstr de vel egentlig, begge to.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits