Matt magi - Anmeldelse av "Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1"

(Dette er det jeg får mest kjeft for om dagen:)

 

 

I enhver filmserie er det transportetapper. Noen av dem, som «Ringenes Herre - To tårn», kan være episke reiser i tårnende landskap, som en tur med den sveitsiske alpeekspressen.  «Harry Potter og dødstalismanene - Del 1» er omtrent like magisk som lokaltoget mellom Lier og Brakerøya. Forfulgt av trollmannen Voldemort kan verken Harry Potter (Daniel Radcliffe) eller vennene Hermine (Emma Watson) og Ron (Rupert Grint) vende tilbake til trollmannsskolen Galtvort.


I stedet tvinges vi til å bli med dem på en to og en halv times gåtur gjennom glissen granskog på jakt etter de såkalte horcrux'ene, besatte gjenstander som av grunner ingen synes å huske er nødvendige for å beseire Voldemort. På dette tidspunktet bør du ha bachelorgrad i potterologi for å ha oversikten over horcrux'er, dødstalismaner og familien Svaarts familietre så parat at du er i stand til å forstå hva de tre til enhver tid snakker om.

Til Galtvort kommer vi aldri, derimot blir vi nødt til å surre rundt i noe nær en mannsalder på Magidepartementet, som er overtatt av Voldemort og omgjort til sete for en slags Vichy-regjering der dissidenter og halvblods trollmenn forfølges og forhøres med metoder som neppe står i Genève-konvensjonen. En av filmens første scener inneholder forøvrig et drap som er såpass ubehagelig å se på at betegnelsen «familiefilm» får en hul klang.

Denne typen kjedelig politisk satire var aldri forfatter J. K. Rowlings' force. Den syvende av de åtte Potter-filmene er dels road movie og dels krigsfilm, men blir aldri noe ordentlig eventyr.

Denne anmelder husker en vinterkveld for ni år siden da jeg ble stående i et kvarter under en gatelykt i beinkulda, fordi jeg måtte lese ferdig tredje bok i serien og ikke klarte å vente til jeg kom hjem. «Harry Potter»-bøkene er ujevne, men Rowling har en evne som ingen annen til å skape en mangslungen verden leseren ønsker å utforske mer og mer, og selv om romanene blir mørkere og mer alvorlige jo lengre ut i serien du kommer, beholder de evnen til å begeistre med sitt vell av levende detaljer.

Det burde være mulig å skape litt henrykkelse her, litt hvinende fryd i sopelimslagene i luften, men regissør David Yates lar den ene muligheten etter den andre gli ut av fingrene på seg. Han stamper inn og ut av både actionscener og følsomme samtaler som en tømmermann på vei hjem fra hogst. Han har ingenting av den filmatiske poesien til Alfonso Cuarón og Mike Newell, som står bak seriens beste filmer.

«Harry Potter»-filmene er et slags hvem-er-hvem av store britiske skuespillere, som siden begynnelsen har stått i kø for å trekke i hatt og kappe og rope kvasilatinske besvergelser som om de virkelig mener det.

Castingen er som vanlig topp. Men seriens sterkeste skikkelse, professor Snape, spilt av en deilig sarkastisk Alan Rickman, som kanskje er slem og kanskje snill og nå kanskje slem likevel, stikker her bare såvidt innom og sier hei. Og Ralph Fiennes' hvislende onde Voldemort blir ikke utnyttet til fulle.

Av de tre unge er det den usikre Rons tur til å gjennomgå en eksistensiell krise, og i perioder er det en rå og sår Rupert Grint som bærer filmen. Radcliffe og Watson er derimot bleke og gretne, men har en fin, varm scene der de danser klønete sammen og ler og klarer å glemme det vanskelige som ligger foran dem.

Men dansen bidrar mest til å minne om hvordan resten av «Dødstalismanene», med sine evige beige strender og overskyede horisonter og sine strykertunge depresjonssymfonier på soundtracket, virker sliten og humørløs.

På vei ut av kinosalen trengte jeg ikke mer trolldom. Det eneste jeg ville ha var en kopp sterk kaffe og livslysten tilbake igjen.

 




 

Teksten ble publisert i Dagbladets nettutgave fredag 12. november

Stikkord:

22 kommentarer

Tone

13.11.2010 kl.19:32

Jeg er jo enig i alle argumentene dine (selv om jeg ikke har opplevd nevnte togstrekninger, og selv om jeg synes To Tårn er uforståelig på mange måter: hvorfor i all verden gjør karakterene det de gjør? Det kommer jo ikke frem i det hele tatt). Det kan hende at noe av kjeften du får er fordi en god del av svakhetene kan legges på Rowlings egen dørmatte. Mens de tidlige bøkene hadde nydelige plott som falt perfekt på plass, og som i stor grad baserte seg på enhet i tid, sted og persongalleri, er Deathly Hallows (lenge) en møysommelig opprulling av en rekke intriger som foregår lenge før våre venner kommer på banen. De er fiffige nok, men de er ikke like umiddelbare. Og i stor grad foregår jo første halvdel av Rowlings bok ute i skogen, hvor heltene er frustrerte og tafatte. Jeg mener rett og slett at denne boka ikke egner seg for filmatisering, noe som nok har frustrert filmskaperne grenseløst. De første fire rant jo så enkelt inn i formen!

Dette frikjenner selvsagt ikke sistnevnte for å ha begått en slapp film. De kunne gjort mer forståelige og elegante valg (hvorfor tar de seg bryet med å spikre på plass perifere karakterer, mens de ikke husker på å minne seerne om hvordan det henger sammen med hele horcrux-plottet), og de kunne, som du sa, gjort filmspråket mer poetisk. Ikke minst kunne de vært tøffe og kuttet dypt nok til at bok sju fikk plass i en film.

Inger Merete

14.11.2010 kl.14:18

Veldig god analyse, synes jeg. Filmen - og historien som fortelles - har rett og slett altfor få toppunkter og vendepunkter. Den dramatiske kurven blir veldig svak, og persondramaet er ikke akkurat så intenst fascinerende at det kan bære over to timer. Men det er en del de kunne gjort med scenografien og kameraføringen for å høyne poesien i det hele, og fått litt mer eventyr inn i det.

Rune

15.11.2010 kl.13:09

Heldigvis er ikke alle enige med deg.

Side2.no 5

Dagsavisen 5

BA.no 5

VG 4

filmpolitiet 4.

Teksten i anmeldelsen din får det til å virke som du ikke har lest boken, selv om du sier du har det.

Hva er det fansen og de andre anmelderene har forstått, som du ikke har?

Inger Merete

15.11.2010 kl.14:14

Du glemmer Aftenpostens treer, Rune. Faktisk tror jeg at jeg er såpass kritisk nettopp fordi jeg har lest bøkene og er veldig glad i dem. Jeg er helt sikker på at dette kunne vært gjort langt bedre, at det er et potensiale i boken som ikke er utnyttet, selv om den, som Tone påpeker, er vanskeligere enn de andre å filmatisere. Bare scenen der Harry dukker og henter opp sverdet fra sjøen, som Yates koster forbi, kunne vært entret langt mer elegant, bygget opp og etablert bedre, og rett og slett gjort finere. Husker du hvordan regissør Cuaron lekte seg med virkemidler i den tredje filmen, og brukte den store klokkependelen på Hogwarts og solsystemene inne på professor Lupins kontor til å lage eventyrlige filmbilder? Jeg skulle ønske han hadde regissert "Dødstalismanene", jeg tror han ville gjort det mye bedre.

Jeg tror ikke du finner noen anmeldere som mener at filmkritikk er en konkurranse i hvem som har rett. Når anmeldere gir ulikt terningkast, har det ofte med å gjøre at man legger vekt på forskjellige sider ved filmen, at man tar lettere på svake sider og legger større vekt på sterke sider enn kollegaer i andre medier. For meg er ensformigheten i jakten på Horcrux'ene en meget svak side ved denne filmen, her har altså flere av mine kollegaer ikke reagert like sterkt. Det er en faglig uenighet som jeg tror både jeg og de lever helt fint med.

Rune

15.11.2010 kl.15:06

Jeg skal respektere meningen din. :)

Hva tror du om den kommende del 2 av filmen?

Inger Merete

16.11.2010 kl.11:21

Hei, det er veldig vanskelig å si, synes jeg. Det kan hende det blir bra. Yates viste mye bedre grep om det visuelle i "Halvblodsprinsen", der han hadde en viss fingerspissfølelse for gotiske kontraster, og det kan hende dette kommer godt med. Blandingen av det middelalderske og det moderne/tarvelige i den forrige filmen, den ivrige bruken av spisse Hogwarts-buer sidestilt med den ganske gritty duellen på herredoen på skolen mot Draco Malfoy, var effektfull, skjønt også den filmen var ujevn. Faktisk er det nesten pussig hvor forskjellige de to Potter-filmene til Yates er, det sier kanskje noe om hvor produsentstyrt filmene er. Men jeg synes ikke han er noen god personinstruktør, og det kan vise seg å være en hemsko når han må takle de store emosjonelle klimaksene på slutten.

Undesirable 1

16.11.2010 kl.21:43

Hva legger du i "filmatisk poesi"?

Det virker som du har valgt å sammenlikne filmen med de foregående Potter-filmene og bøkene istedenfor å vurdere filmen for hva den er. Jeg har ikke sett filmen selv ennå, men utifra det jeg har lest er dette en såkalt road movie - ikke en koselig eventyrstund med drager, troll og episke slag. Derfor er det kanskje meningen at magien skal være litt "matt" og teltturen såpass monoton for å fremheve hvor isolerte og hjelpesløse trioen føler seg. Selvfølgelig trenger du ikke å like dette; er filmen kjedelig så er den kjedelig, men kritikken din kunne gjerne vært mer presis og reflektert. Hva gjør filmen kjedelig og hva kunne vært gjort bedre? Lyktes filmskaperne i å lage en god road movie? Som leser vil jeg heller ha svar på disse spørsmålene enn å bli fortalt hvor lite eventyrlig den er sammenliknet med Ringenes Herre og filmene til Cuaron og Newell, ei heller hvor mye du liker bøkene. Det er irrelevant og får det bare til å virke som du mener at filmen ikke følger boka godt nok, som om "gåturen" ikke fant sted der.

Jeg er faktisk uenig i at sistboka er den minst filmatiske av bøkene. Tvert imot, her er det bøttevis med action og drama som lyder fantastisk visuelt. Cuaron ville garantert ha gjort en fantastisk jobb med dette materialet, men jeg har også tro på at Yates leverer to solide filmer. Visuelt bør det iallefall se vakkert ut med Eduardo Serra som fotograf.

Inger Merete

17.11.2010 kl.00:42

Dette er morsomt. Nå har jeg fått kjeft siden forrige torsdag for at jeg ikke har lest boken godt nok, og så får jeg kjeft av deg fordi opplysningen om at jeg har lest den er irrelevant. For bøkenes horder av fans tror jeg slett ikke det er irrelevant hvordan filmene står seg sammenlignet med bøkene. Her er noen andre tilbakemeldinger på kritikken din:

- Om man tar som utgangspunkt hver gang man ser en film at det sikkert er meningen at det skal være sånn, kan man ikke si at noe som helst er godt eller dårlig. For meg er det andre spørsmål som er langt viktigere enn om det er "meningen" - Som: Fanger filmen de sterke sidene ved boken? Er actionscenene medrivende? Er de emosjonelle scenene troverdige? Blir jeg underholdt, blir jeg begeistret, blir jeg berørt der det er lagt opp til at jeg skal bli det? I tilfelle "Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1" er svaret nei på alle spørsmålene.

- Spørsmålet om dette er en "god" road movie synes jeg jeg svarer ettertrykkelig på i anmeldelsen. Gode road movies har en sterk indre nerve og utvikling. Denne filmen er kjedelig og det som skjer mellom Harry, Hermione og Ron mens de labber rundt i skogen er ikke så interessant at det bærer de lange, ensformige partiene. Som sagt, jeg tror dette kunne vært gjort på en god måte, at regissør Yates kunne brukt virkemidlene han har til rådighet til å gjøre filmfortellingen mer spennende, men det skjer ikke.

- Når jeg kritiserer filmen for å være lite magisk, betyr det ikke at jeg vil ha koselige troll og store slag, og det er jo ikke det jeg fremhever ved de forrige filmene heller - det betyr at Harry Potter-bøkenes kanskje aller sterkeste side er at de foregår i en gjennomarbeidet og gjennomtenkt magisk verden, og at dette må fanges i filmene. Om det blir for mye grå hverdag, faller mye av interessen, for det menneskelige dramaet i seg selv er ikke interessant nok til å bære filmen.

- Jeg står også ved at det er relevant å sammenligne jobben Yates gjør med Cuarón og Newell, nettopp fordi de er så mye sterkere enn ham visuelt (i alle fall i denne filmen, "Halvblodsprinsen" hadde mye større egenart). Det er dette jeg mener med filmatisk poesi: Cuaróns bruk av den store, svingende pendelen i sin film, Newells koreografiske skildring av ankomsten til delegasjonene fra de andre skolene i sin. De lader bildene sine og komponerer dem sine på en langt mer musikalsk måte enn Yates, og skaper en verden like mye som de gjenforteller et plott. Det er noe av det som gjør deres filmer interessante der Yates' er kjedelig, og som setter hans valg, som jeg mener er uheldige, i relieff.

-

Arne

18.11.2010 kl.00:33

Dumt å kritisere at det skulle vært en familiefilm da. Filmen har aldersgrense 15 år. Synes det har vært for lite action i filmene, gleder meg vilt til duellene i siste del! Håper de blir like bra som action-scenene i 5ern!!

Jørgen

18.11.2010 kl.17:29

Som Tom Twist kommenterte på dagbladet:

"Jeg synes det er gøy at journalisten referer til den siste filmen som den svakeste, når eksempelvis J.K. Rowling selv sier at hun synes det er den klart beste så langt. "

J.K Rowling har nok et poeng!

Det er jo synd at noen blir så skuffet som du tydeligvis har blitt. Eller er du bare lei av Harry Potter?

Og er det ikke typisk at norske anmeldere alltid skal ha noe dårlig å si om disse store filmene?

Uansett, fansen virker stort sett utrolig fornøyde på forumer og nettsteder. Jeg er utrolig spent! Nå er det bare 6,5 time igjen. Håper virkelig at jeg ikke blir skuffet, men av det jeg har sett av trailere og andres kommentarer så virker den awesome!

Og det du skriver om at det stort sett handler om att Harry og vennene er ute på tur. Det er jo sånn det er i boka.

Ok, skal slutte å bable, haha :)

Jørgen

18.11.2010 kl.17:31

Glemte en ting. I og med at du får så mye kjeft for dette om dagen, må du vel innse at du kanskje ikke er innenfor målgruppen. Få noen andre til å anmelde disse filmene.

Ine Andrea

19.11.2010 kl.13:29

Jøsses, syns det er rart at du har denne oppfatningen. Jeg så filmen i går, og syns det er den beste av alle 7. Og ikke minst, den som er nærmest boken! Jeg syns de greide å holde spenningen oppe til tross for at dette bare er del 1, og spenningshøydepunktet er i del 2. En herlig film, etter min mening, og en veldig rørende film.

Milla

19.11.2010 kl.17:09

Synes filmen var helt fantastisk jeg. Skuespillerne og filmingen var super, og jeg og resten av salen lo mange ganger av treffende replikker. Skjønner virkelig ikke hvofor du synes sånn du gjør. Men greit nok. Noen er jo bare ikke født til å skjønne når en ting er fantasisk ;)

Ane

19.11.2010 kl.23:50

"..de såkalte horcrux'ene, besatte gjenstander som av grunner ingen synes å huske er nødvendige for å beseire Voldemort."

En person som har lest boka kunne aldri ha kommet med den her kommentaren.. Å bli kvitt horocrux'an e jo helt avgjørende for at de kan drepe Voldemort!

At det e menneskelig drama med i filmen e jo bare bra. Det skaper dynamikk. Man klarer lettere å kjenne sæ igjen, og leve sæ inn i filmen på den måten. Kanskje du bare e lite empatisk? :o

Æ så filmen i dag, kjeda mæ ikke et sekund :)

Milla

20.11.2010 kl.01:11

Esså enig med alt Ane skriv :)

Helen

21.11.2010 kl.00:13

La også svært godt merke til det om horcrux'ene i denne anmeldelsen. Du, kjære anmelder. Forklar dette med at horcruxene ikke er nødvendige for å beseire Voldemort.. :)

Rett og slett helt på bærtur her eller? Hahaha jeg klarer ikke å slutte å le av den uttalelsen.

Digga filmen. Var jo skikkelig lik boka! Alt jeg kunne ha forventet. Fantastisk skuespill, flotte landskap... Skjønner ikke hva du egentlig har gjort i kinosalen?? Glodd i bakhuet på noen? Å hvis du nå har lest boka, (har enda mine sterke tvil) så har du vel sett for deg alt på en HELT annen måte enn folk flest. Å det gir deg ikke rett til å gi filmen terningkast 2. Slutt å sammenlign regissører, bøker og filmene. Blir helt feil.

Så mange som du har hissa opp pga denne anmeldelsen, og likevel tror du ikke at du tok feil? Se en gang til, å tenk litt mer. Gjerne LES boka først, ordentlig.

Mer usaklig anmeldelse har jeg ikke vært borti. La en ekte potter-fan anmelde neste del, å for all del, expect the unexpected.

Inger Merete

21.11.2010 kl.20:06

Hei igjen, alle,

jeg tror dere glemmer at anmeldelsen ikke bare er skrevet for fansen. Alle som har lest bøkene, inkludert undertegnede, vet naturligvis hva en horcrux er. Problemet er at en film helst skal stå på egne ben og fortelle en historie på egenhånd, uten å støtte seg for tungt på at alle som oppsøker den har lest boken. For en utenforstående tror jeg "Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1" vil være noe nær uforståelig, fordi horcrux'ene aldri etableres på nytt og kunnskapen aldri friskes opp fra forrige film, fordi dialogene er for innforståtte og fordi sentrale skikkelser - som den mystiske Bathilda - aldri presenteres eller redegjøres for. Filmen blir en skjematisk gjenfortelling og baserer seg i altfor stor grad på forhåndskunnskap. Det blir det ingen god film av.

Og Milla: Det menneskelige dramaet i Harry Potter-bøkene er noe av grunnen til at undertegnede er veldig glade i dem. Men det må gjenfortelles på en god måte. Som jeg tidligere har argumentert for, synes jeg som nevnt Alfonso Cuarón er den som gjør dette best, og viser stor følsomhet i "Harry Potter og fangen fra Azkaban". Yates klarte da også dette langt bedre i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", og viser stor forståelse for det som er fascinerende ved Draco-skikkelsen. Fin skuespillerinstruksjon, fin rolle. Noe av det som er grunnen til at det fungerer i disse to filmene, er at mye av det emosjonelle forblir uuttalt, slik det er i bøkene, der det er det hovedpersonene tenker snarere enn hva de sier som gir oss innblikk i hva som plager dem. I "Dødstalismanene - Del 1" er dette for uttalt.

Som en som forhåndsbestilte de tre siste bøkene for å få dem i postkassen på lanseringsdatoen, er jeg litt lei av å bli beskyldt for ikke å ha lest bøkene, eller likt dem. Hvor kommer denne oppfatningen fra som går på at om man elsker Harry Potter-bøkene, så er man forpliktet til å elske ALT ved dem? Jeg har med stor glede oppholdt meg i Potter-universet gjennom syv bøker. Det gjør likevel at jeg uten problemer kan se at noen av bøkene er bedre enn andre, og at Rowling har svake sider som forfatter samtidig som hun har svært sterke. Jeg vil også tro andre lesere har sine favorittbøker eller favorittscener. Og dette bringer meg til et nytt poeng:

Anmeldelsene og diskusjonen rundt en film handler ikke om hvem som tar "feil" eller ikke. At mange er uenige med meg i vurderingen av denne filmen, betyr ikke at jeg tar feil og de har rett. Det betyr heller ikke det motsatte. Det betyr at jeg ser flere sider av filmen som jeg synes kunne vært gjort langt bedre, mens andre legger vekt på andre sider som de synes var godt gjort og lar disse veie tyngst. Det er flere seere som er enig med meg og flere som ikke er det. Uansett: Jeg ville ikke vært stort til filmanmelder om jeg hadde endret oppfatning om en film jeg ikke likte fordi andre syntes den var god, eller fordi J. K. Rowling (som forøvrig er økonomisk part i saken og ikke akkurat er noen uavhengig stemme her) skryter av den. Jeg ville heller ikke vært stort til filmanmelder om jeg hadde slaktet filmen fordi jeg ikke kjente eller likte Harry Potter-universet, slik det er blitt antydet. Jeg syntes dette var en dårlig film, jeg kan liste opp en rekke grunner for hvorfor, og da er det jobben min å skrive nettopp det. Jeg er ikke overrasket over at mange kinogjengere stiller lavere krav enn meg, og dermed får en fin kinoopplevelse. Men jeg vet det er flere som er blitt skuffet, en av dem har allerede uttalt seg i dette kommentarfeltet, og jeg er sikker på det kommer til å bli mange flere før filmen tas av kinoprogrammet. Nå vet de at de ikke er alene.

Rune

22.11.2010 kl.14:21

Det er kanskje noen som er like misfornøyde med filmen som deg, Men hvis man ser på sider som Mugglenet og Leaky Cauldron ser man at flesteparten av fansen er fornøyde med filmen.

Man kan også se på rottentomatoes.com som samler inn anmeldelser fra forskjellige aviser osv, der har filmen 79% positive anmeldelser.

Ane

22.11.2010 kl.23:34

Søstra mi så den samtidig som mæ, ho har ikke lest den siste boka, og ho har faktisk verken sett eller lest 6'a.. Ho likte filmen, og forsto det med horcrux'an..!

Gitte

03.12.2010 kl.18:06

Jeg hadde sett en del middelmådige terningkast i forkant av filmen, og jeg hadde derfor ganske lave forventninger. Jeg tror det er grunnen til at jeg likte filmen såpass godt - jeg ble positivt overrasket. Jeg kan skjønne at filmen virker dyster, retningsløs og uten håp - og er forsåvidt enig i at den mangler magi og gnist, men det er også slik jeg opplevde deler av boken. Å ødelegge Horcruxene virket som et helt umulig oppdrag, arven fra Dumbledore virket i begynnelsen ganske ubrukelig og alt var forvirrende og kaotisk. Følelsen av håpløshet og fortvilelse har de i hvert fall fått frem, og det er viktig før "det hele ender godt", men flere lyspunkter og sjarm underveis hadde ikke gjort noe. Jeg likte forøvrig måten "The Three Brothers and the Deathly Hallows" ble illustrert på og Dobbys rolle i filmen. Og Rons raseriutbrudd.

Når det gjelder Horcruxene - Grindelwalds rolle blir dårlig/vagt forklart. De kunne godt ha vektlagt Dumbledores fortid mer og kommet med flere/andre detaljer - det eneste jeg fikk tak i fra filmen var at han hadde en bror.

Jo mer jeg tenker meg om, desto flere feil og mangler kommer jeg på. Men under selve visningen av filmen koste jeg meg - og det tror jeg er viktig. Før var jeg kjempekritisk og lette nærmest etter ting som var feil, og ble følgelige skuffet gang på gang, men nå er jeg mer avslappet og ser litt mellom fingrene på en del ting. Det er mye koseligere og behagelig å se film på den måten. Men så er det forskjell på å være kinogjenger og anmelder.

Undesirable 1

07.12.2010 kl.21:14

For å bruke dine kriterier:

Fanger filmen de sterke sidene ved boken?

Absolutt, nesten alt er med og det er glimrende utført, i noen tilfeller bedre enn i boka. Ta scenen der Ron kommer tilbake for eksempel, visjonen han får av Harry/Hermione er mer intens enn beskrevet i boka og dermed mer realistisk siden det skal forestille hans verste mareritt.

Er actionscenene medrivende?

Ja, actionscenen tidlig i filmen er kort, effektiv og spennende, scenen med slangen er mer nervepirrende enn Fritt Vilt 2 til sammen, og løpeturen i skogen er forholdsvis involverende og forvirrende pga bruken av handholdt kamera.

Er de emosjonelle scenene troverdige?

Nei, for det finns ikke husnisser i vår verden.:P Likevel; dansen der en venn prøver å oppmuntre en annen virker troverdig, det gjør også scenen ved graven og når Ron forlater dem.

Blir jeg underholdt, blir jeg begeistret, blir jeg berørt der det er lagt opp til at jeg skal bli det?

Ja, ja, ja! Filmen er alt annet enn deprimerende og langtekkelig, det skjer jo noe hele tiden; det er drama, det er action, og ja, det er humor.

Yates maler bildene sine med poesi: Statiske bilder for å gi inntrykk av isolasjon, effektiv bruk av shaky cam ved flere anledninger (blant annet subtilt brukt inne på Umbridge's kontor), oppfinnsom filming gjennom isen, Cuaron-inspirert overgang til skyggeanimasjonen og kule 360 degrees panoramas (The Seven Potters og Hermione ute på bærtur rundt beskyttelsesringen). Yates bruker disse filmatiske virkemidlene for å formidle historien snarere enn å distrahere fra den.

Terningkast 5 (til tross for et skuffende klimaks og minimalt med informasjon om fortida til Dumbledore)

Til slutt: Det er ikke ALLTID slik at folk velger å vektlegge visse sider ved en film over andre, jeg synes for eksempel ikke denne filmen var repeterende. Ellers takk for grundige svar!

Undesirable 1

07.12.2010 kl.22:34

For å utrykke meg klarere, hva DU synes er dårlig med en film, trenger ikke andre å være enige i. Det er nok ikke slik at alle som gir filmen gode terningkast synes at midtdelen er kjedelig fordi du gjør det, men velger å ignorere det. Selv synes jeg denne "gåturen" er ett av de sterkeste sidene ved filmen.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits