Livet i rosa - Om å se bokstaver som farger

Har du hørt om synestesi? Det vil si den nevrologiske tilstanden som gjør at man såkalt kryssanser? At man ser bokstaver som farger og året som et hjul eller en oval? Om du ikke har hørt om det før, er sjansen stor for at du nå enten tenker "Hva? Hvilke gærninger er det som har det sånn?", eller "Hva? Har ikke alle det sånn?". Jeg tilhører tilfeldigvis sistnevnte kategori.

 

Det var ikke før min venninne Henninge fortalte meg det for noen uker siden at jeg ble klar over at dette faktisk er et fenomen og en tilstand og at ikke alle har det slik. Men en som i alle fall har det, eller vet godt hva vi snakker om, er Roy Jacobsen. I femte kapittel av "Seierherrene", som jeg også ble gjort oppmerksom på av Henninge, står det følgende:

 

Et år går aldri rett fram. Januar begynner på en topp, februar er begynnelsen på en sving som synker, mars synker videre og svinger i samme retning, med viserne på urskiva, så stiger april litt igjen og mai også, men buen nedover fortsetter, før juni gjør et lite hopp opp på et platå i dalsøkket, som er sommeren. fra enden av platået - begynnelsen på september - stiger det igjen, i en stor brun bue til det når sitt høyeste punkt ved juletider der året møter sin egen begynnelse eller egentlig begynnelsen for det neste, for det er ingen sirkel, men en spiral. Og livet legger seg lag på lag på hverandre til et tårn som begynner å svaie når det blir forhøyt og faller overende og blir til en liten haug med sot. Hver måned har sine farger: januar er gråblå, februar også, bare litt lysere i læten, de er to grader av samme kjølige slag, mars er dyp rød, april gulhvit, mai rød igjen, men lysere enn mars, juni gulgrønn, juli knallgul, august gulbrun, september blek gulbrun, oktober er jernsvart, november mørk rustrød og desember har ingen farge i det hele tatt, den er hvit som snø i en svart brønn.


For meg er året litt annerledes, det er som en bred, omvendt S, som dreier nedover rundt juni. Men når jeg tenker på enkeltmånedene, tenker jeg på den som remser side ved side, slik som på kalendrene på korketavlene til foreldrene mine da jeg var liten.

 

Dere der ute som har det på samme måte: Hva er deres former og farger? Her er mine:

 

A - Rød (slik er det visst for de fleste)

B - Brun

C - Fiolett

D - Brun eller lilla (det varierer)

E - Blå, en nyanse nær himmelblå

F - Fiolett eller grå

G - Orange

H - Blekt brun

I - Hvit

J - Gul, i en gyllen nyanse

K - Lilla (påfallende mye lilla og fiolett her, av en eller annen grunn)

L - Gul, solgult

M - Grønn. Lyst, mykt.

N - Dyp blå

O - Gyllen

P - Brun eller lilla, den òg

Q - Rosa

R - Dypt skarlagensrød. Iblant grønn.

S - Lys rosa

T - Vinrød

U - Rosa

V - Gyllen, kornfarget

W - Grønn

X - Grå

Y - Lysegul

Æ - Lilla (igjen!)

Ø - Beige

Å - Gammelrosa

 

Og månedene? Januar er lyseblå, februar grå. Mars militærgrønn. April er lysegul, og mai i en klarere grønnfarge. Juni er gullgul og juli får et snev av orange. August er dyprød. September lysebrun. Oktober lilla, november mørk blå og desember hvit.

Var det noe mer du lurte på da?

 

15 kommentarer

Cosmo

24.11.2010 kl.21:35

Synestetikere har alltid forekommet meg å drive med koketteri. Man gjør seg liksom litt viktig, litt spesiell, ved å si at kjøttkaker har en gul smak, eller at Beethoven spiller grønn musikk. Jeg tviler ikke på at det hos noen, som hos Kandinskij, kan være en reell nevrologisk tilstand som ligger bak. Men det er blitt et motefenomen, dette. En trend mange kaster seg på for å henge med i tiden.

Et spørsmål: Hvilke konsekvenser har tilstanden for deg? Hvordan arter fenomenet seg rent praktisk? Det sier meg jo ikke mye at du opplever januar som en måned med farge X, eller at Q er en rød bokstav. Hvordan kommer dette fenomenet til uttrykk når du leser en bok, f.eks.?

Heidi S

24.11.2010 kl.21:41

Jeg lurer på om du også har det slik med smak? Jeg har en egen følelseskategori som smaker sitrondrops og er limegrønn. Den kommer når jeg blir grepet av et kunstverk.

Ellers lurer jeg på ditt forhold til andre abstrakte ord? I tillegg til å se alle tall og bokstaver og måneder osv som farger og former, ser jeg ord som ikke viser til noe fysisk - ja, som nettopp noe fysisk. Noen fullstendig tilfeldige eksempler:

Drøm. Blågråskimrende, litt skjev ballong som henger over en slags kant mot en avgrunn.

Initiativ: En tynn, blå strek av plast, blank på toppen.

Stress: En tett, svart kube

Skjebne: En rød dråpe som skjelver, sett i motlys

Kreativitet: Røde og svarte ruter

Alvor: En koffert.

Jeg har det slik med navn også. Inger er en kjeks med rutemønster. Merete er en kjevle. Hobbelstad er et viskelær som er hvitt, men litt grått i kantene.

Er dette synestesi, eller er det noe annet, som kommer i tillegg til mine klare oppfatninger om fargen på tall, bokstaver, ukedager, måneder og år?

Når det gjelder året, er det forresten en bue med krøll på slutten, og jeg står alltid ved januar og skuer utover derfra. Januar har forøvrig samme farge som fiskerogn, og det har aldri vært en sjarmerende tanke, i og med at jeg er født denne måneden.

Og for å være litt ryddig sånn på slutten.

Mandag: Mørkeblå

Tirsdag: Turkisgrønn

Onsdag: Gul (dette har jeg ekstremt sterke meninger om)

Torsdag: Petroleumsfarget

Fredag: Lys grønn

Lørdag: Rød

Søndag: Gulhvit

Det er fantastisk at dette faktisk heter noe.

Cosmo

24.11.2010 kl.22:06

"Jeg har det slik med navn også. Inger er en kjeks med rutemønster. Merete er en kjevle. Hobbelstad er et viskelær som er hvitt, men litt grått i kantene.

Er dette synestesi, eller er det noe annet, som kommer i tillegg til mine klare oppfatninger om fargen på tall, bokstaver, ukedager, måneder og år?"

Dette, hvis du ikke tuller, må bero på ubevisste assosiasjoner du har til disse navnene. Finnes det ikke en kjekstype som heter Inger eller noe lignende? Og så har du sikkert kjent en Merete som brukte kjevle mye. Osv. Og jeg mener å erindre en viskelærprodusent med et navn ikke ulikt Hobbel ...

Forresten så var det ikke meningen å virke krass ovenfor. Jeg er bare genuint nysgjerrig på hvordan fenomenet arter seg i praksis for dem som 'lider'(?) av det.

Inger Merete

24.11.2010 kl.22:24

Men kjære Cosmo, dette har da ingenting med å være spesiell å gjøre. Jeg bare skrev om det fordi jeg ikke visste at det "var noe" før for noen uker siden, og fordi det var litt fascinerende å se hvordan folk jeg snakket med om det, enten visste akkurat hva jeg snakket om eller syntes det hele var merkelig. Det er en kuriositet, det er det hele. Men en litt snurrig og artig en, synes jeg.

Jeg er sikker på at du er inne på noe når du sier at det er skapt av assosiasjoner. Det spørs om ikke det at N er mørkeblå og L gul har å gjøre med at bokstavene forbindes med natt og lys. Men jeg vet ikke hvordan disse koblingene oppstår. Selv har jeg hatt dem så lenge jeg kan huske.

Og det er virkelig ingen "lidelse". Om noe, gjør det hverdagen litt morsommere. Flaut faktum: Jeg pleide å spille Civilization II; og valgte alltid å konstruere min egen stamme/nasjonalitet, rett og slett for å kunne finne på navn til byene, noe jeg syntes var usannsynlig morsomt - og litt av moroa med det var nettopp at navnene ofte fikk farge fra forbokstaven. Det arter seg ganske enkelt slik at hver gang noen nevner en bokstav, for eksempel ved å stave et navn over telefonen, ser jeg for meg bokstaven i fargen den tilhører. Jeg forbinder også som regel personnavn med fargen på forbokstaven, skjønt sjelden vanlige ord.

Heidi: Morsom lesning! Men nei, jeg er redd jeg ikke har det slik i særlig stor grad. Jeg skjønner veldig godt hva du mener med drøm, der tror jeg jeg også har et bilde av noe lilla og skyaktig, men ikke med særlig mange andre ord, tror jeg.

Heidi S

25.11.2010 kl.07:16

Cosmo (som er et grønt ord): Jeg ville ikke finne på å tulle om noe så alvorlig som synestesi! Det gjør hverdagen morsommere, men hverdagen ville blitt slitsom hvis dette var assosiasjoner jeg måtte anstrenge meg for å koke i hop. Det særegne med synestesi er at det oppstår av seg selv, så naturlig at man nettopp tror at alle har det slik.

Men som Inger Merete sier, det er nok ikke helt tilfeldig hvilke farger man ser for seg. At min lørdag er rød, har kanskje å gjøre med en følelse av at dagen er feststemt, mens den gulhvite søndagen har et skjær av hellighet. At mandag er blå er kanskje ikke overraskende? Likevel, det går ikke an å gå alle koblingene etter i sømmene, og det gjelder også mine "navnebilder". Det kan jo hende dette med navn ligger i grenselandet for synestesi, men det er absolutt beslektet, for nesten alt er knyttet til farge eller form.

Jeg vet nok ikke så mye om kjeks og viskelær som deg, så der kan jeg ikke svare. Du kan helt sikkert ha rett i at ubevisste assosiasjoner spiller inn, men det har ikke med personer jeg kjenner å gjøre - så vidt jeg vet. I så fall håper jeg at en god psykoanalytiker kan finkjemme min barndom og svare meg på hvorfor det har blitt slik:

Jørgen = sprukne, gule gummistøvler

Atle = svarte kastanjetter

Marianne = en nese

Fredrik = brunt sausenebb

Birgitte = grønn badmintonracket

Vidar = en grå skiferhelle

Cecilie

25.11.2010 kl.11:11

Hei,

Så gøy! Jeg har også hatt det sånn så lenge jeg kan huske. Spennende at vi har forskjellige farger på ukedager og måneder. Min uke:

Mandag: brun

Tirsdag: gul

Onsdag: hvit

Torsdag: grønn

Fredag: rosa

Lørdag: Rød

Søndag: Lyseblå

Når det gjelder året står jeg alltid på det stedet vi er, og jeg tror jeg ser året som to vannrette linjer. Overgangen juli-august er litt uklar.

Hver måned har sin farge, og hver bokstav. Aner ikke hvor det kommer fra, men siden det er forskjell fra person til person vil jeg tro at vi bruker personlige assosiasjoner.

Åsmund

25.11.2010 kl.12:28

For meg har året alltid vært ellipseformet, eller kanskje litt spissere i endene enn en ellipse. Det er akkurat som året skyter fart i januar og fram til mai, før det går tregere mot neste runding som er ca 1.juli, da skyter det fart igjen, før det bremser fram til jul. Så begynner det på ny. Har sett året for meg på denne måten så lenge jeg kan huske. Helligdagene preger dette bildet. April og mai ser trange ut i hodet, sikkert pga dette. Høsten er på sin side en enorm vidde.

Figenpigen

25.11.2010 kl.18:47

jeg synes faktisk det er litt slitsomt! Jeg har alltid visst at det ikke er sånn for alle, og jeg synes det er vanskelig å skulle beskrive og forklare ting og opplevelser, uten å få ta med at den smaker grønt eller kiler i kinnene eller at du har gjort det rett når det ikke smaker noe i brystkassen.

Det er som om noen skulle bedt deg beskrive yndlingskjolen din, men nektet å forstå hva blå er. Du kan godt si at den er halvlang, har to ermer, glidelås i siden og er kjøpt på Cubus, men du vil likevel selv føle at det er noe essensielt som mangler i forklaringen.

Martin G.

25.11.2010 kl.20:51

Jeg har inntrykk av at det å se året, eller tid generelt som noe romlig er veldig vanlig, mye vanligere enn andre former for mer avansert synestesi, som jeg tror er ganske sjeldent. Jeg har en venn som spør alle nye folk han møter om hvordan de tenker på året, men jeg husker ikke helt hvor stor en andel folk han møter som opplever det slik. Men han ser det overhodet ikke slik, og synes det er utrolig morsomt for folk å høre hvordan de beskriver det. Jeg tenker på året som en langstrakt og mangefarget linje som biter seg selv i halen, og der forskjellige begivenheter ligger som steder på linjen. Og ukedagene har farger, men de varierer ofte . Noen ganger får jeg svake fargefølelser av musikk, særlig når jeg har drukket.

Enkel mann

25.11.2010 kl.21:22

Jeg tenker på året som en oblat sfæroide med farven octarin. Ukedagene er inverse funksjoner av irrasjonelle tall opphøyd i pi. Bokstavene er lik forskjellige stillehavstrosretninger ganget med smaken av hvitløksdampede lammekoteletter, mens oddetall og primtall delelige på imaginære røtter av funksjonen til lyden av eddiksmarinert symfonimusikk, dufter av sjasmin, vaktelcarpaccio og sjokolademousse addert med helstekte og særdeles velduftende femtegradsligninger i ulike innbyrdes blandingsforhold.

Og jeg kan ikke fatte og begripe at ikke alle har det likedan!

Avil

26.11.2010 kl.10:56

Cosmo: Det vil alltid vere nokon som meiner eller opplever det same som deg, men som samstundes er ganske teit. Det er ikkje synestesien i seg sjølv som er irriterande, men dokumentarprogram som snakkar om det på ein irriterande måte, eller folk som står og gjer seg til.

Eg tippar at eg ikkje har noko som liknar synestesi, men eg har både fargeopplevingar ved kjensler (særleg ved sex), og eg har nokre temmeleg konkrete, visuelle modellar for tid som eg har litt vanskar med å forstå at er mine og ikkje universelle.

Eg trur at visuelt sterke folk har det slik.

Cosmo

26.11.2010 kl.22:29

Sex, sier du? Hvordan arter så dette seg?

Avil

27.11.2010 kl.17:33

Ikkje høyrt om sex? Skal eg forklare korleis det artar seg? ;-)

Eg meiner berre at om eg lukker augene så ser eg ein farge. Nokre gonger grønt, andre gonger svart, eller blått, eller kvitt, eller raudt. Og på same måte som ein kan forbinde det å sjå ein person og så bli glad, kan eg forbinde ei kjensle med ein farge.

Oda Hveem

01.12.2010 kl.14:11

Orgasme -> farge er 1 av 63 rapporterte formar for synestesi. 23 synestetikarar av 1147 synestetikarar, dvs. 2% opplever dette i følge denne undersøkinga: http://home.comcast.net/~sean.day/html/types.htm

Men det skal samstundes nemnast at det kan vera vanskeleg å skilje "ekte" synestesi i frå "falsk" synestesi. Og kva er eigentleg poenget med å skilje mellom det? Det interessante er at me har krysskoplingar i hjernen som me kanskje ikkje er klar over at me har.

Ein av teoriane er at me alle er født me synestesi. Men så snart me veks til fortel genane til oss kva koplingar som skal brytast ned og ikkje. Hos synestetikarar vart nokon krysskoplingar verande, som f.eks. at fargesenteret er kopla til tall og bokstavforståing, som gjer at ein koplar ein bestemt type bokstav mot ein bestemt type farge som fleire av kommentarane skildrar.

Kva krysskoplingar som vart bevart og korleis desse artar seg er eit resultat av BÅDE arv og miljø, då forskning på einegga tvillingar beviste at den eine av tvillingane hadde synestesi medan den andre ikkje hadde det. Og igjen, kva er poenget med det å enten ha eller ikkje ha synestesi?

Det interessante er å få innsyn i korleis hjernen vår er kopla saman, korleis me tenker og assosierer. Synestesi er interessant fordi det synliggjer ein kopling som for andre synest å vera skjult. Og kva kan denne koplinga seia oss i forhold til dei metaforiske koplingane me alle utøver. F.eks. blått=kontemplativt, raudt=lidenskapelig, lys tone=lys farge, mørk tone=mørk farge osv.

Beklager lengda på innlegget, er ganske engasjert i denne diskusjonen då eg tek master i design på kunsthøgskulen i Oslo med tema: synestesi og design. Håpar i allefall det var til litt oppklaring :)

Les meir om synestesi og masterprosjektet mitt på denne bloggen: http://oda.hveem.no/

28.10.2014 kl.19:13

Hei :) Jeg ser farger på tall jeg ikke bokstaver. Eks mobil nummere 9(4) er Orange 95 rød 96 gul 97 blått/lilla 99 ble grått/rosa spørs også hvilken rekke tallene står i sammen. Mvh Karine

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits