Tro og ikke så mye tvil. Om Christopher Hitchens vs. Tony Blair

Se her:

 

 

 

Dette er egentlig andre del av ni av debatten i Toronto mellom Christopher Hitchens og Tony Blair, der de to skulle argumentere henholdsvis mot og for utsagnet "religion er en positiv kraft i verden", men første av interesse for deg - innledningen er litt sånn er-det-ikke-fint-med-debatt-dere fra arrangørens side. De resterende kapitlene finnes på YouTube. Jeg er både fornøyd og litt skuffet over debatten. Fornøyd fordi det var en rasjonell, rolig diskusjon mellom to velformulerte mennesker, skuffet fordi særlig Tony Blair gjentok det samme, ganske passive argumentet igjen og igjen - noe godt kommer de i alle fall ut av religiøsitet - og fordi han så tydelig tapte debatten. Den tydelig svekkede og kreftsyke Hitchens var hele tiden mer på hugget, mer årvåken og mer nådeløst logisk.

 

Angående Tony Blair: Det er et stort problem for debatten at det først er mot slutten noen bryr seg om å befatte seg med å diskutere skillet og sammenhengene mellom tro og doktrine. Særlig Blair fremstår som svært lettvinn her i måten han blåser vekk innvendinger mot forskjellige rimelig antihumanistiske læresetninger ved stadig å repetere at det er klart noen troende er trangsynte, men det er ikke troens natur. Her kunne Blair godt blitt konfrontert med Vatikanets mange dogmer, og det nye og nesten Monty Python-aktig absurde standpunktet om at selektiv kondombruk ikke er mot Guds vilje - og spurt om hvordan han personlig forholder seg til påbud og forbud som kommer fra kirkelige autoriteter. Blair fremstår dessuten som naiv i troen på religion som en forenende kraft og på de felles verdiene som kan binde troende fra forskjellige religioner sammen. Det er sikkert sant i noen tilfeller - men hva med situasjonene der religion skaper reelle motsetninger? Og der slike splittelser blir desto vanskeligere å bygge bro over, fordi hver side ser på det de kjemper for som hellig og evig, ment å være, bestemt ikke av mennesker men av en guddom - og derfor vil ha vanskelig for å forhandle? Hvordan skal vi få dogmatisk religiøse til å oppgi krav som oppleves som invaderende for andre, og ønsker om å innrette samfunnet etter det de mener er Guds vilje? Det er forøvrig ubegripelig at en dreven retoriker leverer poenget om Nord-Irland så enkelt i Hitchens' hender - se hvordan Hitchens nærmest kroer seg i oppbygningen mot sin egen punchline.

 

Han kommer med et par betimelige påpekninger: At Hitchens' oppsummering av religiøses motivasjoner for å handle er forenklet og at mange som for eksempel driver veldedighetsarbeid i religionens navn, ikke er drevet av frykt for Helvete eller tro på belønning i Himmelen - og at vi, siden religion ikke kommer til å forsvinne fra verden, bør lete aktivt etter måter å anvende religiøsitet til noe godt. Her utviser han faktisk en pragmatisme som Hitchens ofte mangler.

 

Om Christopher Hitchens: Hitchens er naturligvis alltid en fryd å lese og høre på, rent formmessig. Språket og viddet hans er utsøkt. Spørsmålet om hvorfor de troende, som jo tror en høyere makt har overoppsyn med alt, ikke dermed er mer tilfredse, er snedig. Han kommer med flere skarpe observasjoner som er vanskelige å kontre: At det stort sett er religion som får velmenende mennesker til å gjøre onde handlinger, at velgjerningene som utøves i religionens navn tempereres av frihetsbegrensningene og underkastelsen som følger med (her trekker han en fin parallell til altruistiske kommunister), og at man fint kan erkjenne at mennesket er noe mer enn det rent materielle, at de kan kjenne på følelser av ekstase i møte med for eksempel musikk og panoramisk natur, uten at det trenger å innebære at man må henfalle til overtro og ydmykhet overfor en bevisst makt hvis eksistens ikke kan bevises. Troen på at det ikke er noen høyere makt enn menneskene, at verden er prisgitt våre evner og visjoner, er fullt forenlig med de nødvendige, justerende følelser av ydmykhet, utilstrekkelighet og erkjennelse av de samme evnenes begrensninger. Man kan føle seg ydmyk uten nødvendigvis å være ydmyk overfor noe eller noen.

 

Men så kommer, forutsigbart nok, øyeblikkene der Hitchens' stringens bikker over og blir usmidighet. Måten han skjærer alle religiøse over en kam - i alle fall i sin retorikk - og nekter å komme noen i møte, gjør at jeg blir glad for at han ikke sitter på noen utøvende makt. Samme med mannens støtte til krigen i Irak, det er underlig, som dette fine intervjuet med Hitchens betimelig påpeker, at  han ikke følger sine idealistiske prinsipper til sin logiske ende og foreslår invasjon av alle undertrykkende og voldelige regimer. Nord-Korea burde jo være en begynnelse. Intervjuet omtaler også Hitchens' forakt, en lite tilrådelig forakt etter min mening, for argumentet om at en fast front mot religionen og all dens vesen kan virke styrkende på konservative og dogmatiske krefter og øke deres oppslutning. Det er så velkjent at kompromissløs motstand virker samlende og oppildnende på en gruppe som allerede føler seg utsatt - religiøst, etnisk, politisk - at Hitchens knapt kan tillate seg å avfeie argumenter av denne typen med et skuldertrekk. Faktisk er det noe nesten religiøst over hans egen anti-religiøsitet, den er glødende og misjonerende samtidig som den vemmes over andres glød og misjonstrang. Og det ville neppe ført noe godt med seg om alle ville fulgt det sporet.

 

Når jeg synes Hitchens vant debatten mot Blair så enkelt, har det naturligvis med å gjøre at jeg er helt enig med ham. Religiøsitet i en moderne tid er svært vanskelig for meg å forstå og ikke minst kommunisere med. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke rekker med naturvitenskap for å forklare hvordan verden henger sammen og hvorfor nestekjærlighet og empati ikke strekker til som styrende prinsipper for moralske normer og prinsipper. For meg er religiøsitet uløselig forbundet med fraskrivelse av ansvar og oppgivelse av autonomi, og jeg kan bli irritabel og utålmodig i møtet med det jeg også opplever som en underlig overtro hos ellers reflekterte mennesker jeg kjenner. Men samtidig vet jeg at om dette skal fungere, er vi avhengig av litt mykhet og raushet på begge sider. Jeg vet at det antagelig vil være like enerverende for religiøse å bli utsatt for overtalelsesforsøk fra min side, som det vil være for meg å bli gjenstand for misjonering. Jeg vet, selv om det iblant faller meg vanskelig, at man må ha respekt for andre menneskers livsvalg så lenge de ikke presser seg inn på ens egne.

 

Men dette er også en utfordring ved religiøsitet i en moderne verden, som jeg er overrasket over at Blair og Hitchens ikke kom nærmere inn på i går. Dersom man tror at det virkelig finnes en guddommelig vilje som har klare formeninger om hvordan menneskene bør leve livene sine, som mener at abort er mord og homofilt samliv er syndig, så skjønner jeg at krav om modernisering og fleksibilitet kan virke absurde og umulige å etterleve. Om noe er ment å være, er det jo nettopp ment å være til alle tider, uavhengig av samfunnets svingninger. Jeg skjønner at dersom man mener barn blir drept på abortlegens kontor og begrunner dette religiøst, er det vanskelig å sitte stille med hendene i fanget - da vil man forsøke å endre samfunnet slik at det stemmer mer overens med hvordan det er ment å være. Og da blir troen invaderende for oss ateister, da blir det vanskelig å gjøre religion til en ren privatsak, holdt innenfor gudshusene og hjemmets fire vegger, slik Hitchens og jeg helst hadde sett at det var. Da blir gudstroen noe utadvendt og aktivistisk. Og hvordan vi skal overvinne dette, hvordan vi skal takle våre forskjellige - og lidenskapelige, prinsippielt funderte - ønsker om hvordan samfunnet skal være, hvordan vi skal finne et minste felles multiplum for fundamentalt ulike syn på verden og livet, det vet jeg sannelig ikke. Og jeg skulle ønske to så kloke menn som Tony Blair og Christopher Hitchens hadde tilbudt mer konkrete, spesifikke svar på dette spørsmålet. Men akkurat der lurer jeg faktisk på om ikke Blair kom nærmest, om ikke dette var det eneste stridspunktet i debatten der hans tilnærming slo meg som den mest fornuftige.

 

Men det er fryktelig trist om Christopher Hitchens skulle bli borte nå. Han forblir en alltid interessant stemme i offentligheten, ikke fordi man skal være enig med ham i alt - det skal man langt i fra - men fordi utfordringen og korreksen fra prinsippielle og rasjonelle argumentasjonsrekker han presenterer, er svært verdifull. Det er fint å ha Hitchens å bryne seg på. Det spørs om ikke det offentlige ordskiftet vil bli mer skjødesløst og makelig uten ham.

 

 

 

 

3 kommentarer

Cosmo

29.11.2010 kl.18:25

Har dessverre ikke noe konstruktivt å tilføye akkurat nå, men må bare si at dette er noe av det beste jeg har lest på en norskspråklig blogg. Du er en berikelse i hverdagen, og det var en sann svir å lese dette. Synd du ikke går over til Wordpress og får deg noen flere lesere.

Inger Merete

01.12.2010 kl.15:03

Næh, tusen takk! Da skriver man jo ikke forgjeves, etc. etc. Jeg har forsøkt å gå over til Wordpress, vil gjerne det, men har et problem da de ikke lar meg konvertere min tidligere blogg til dem - og jeg er småengstelig for å miste alt jeg har lagt så mye arbeid ned i. Vet du (eller noen) om løsninger?

Cosmo

01.12.2010 kl.16:01

Nei, sorry, jeg aner ikke. Har aldri brukt Wordpress selv. For min del spiller det jo ikke så stor rolle hva du bruker -- det er innholdet som teller. Jeg tenkte bare at du kanskje ville få flere (kompetente) lesere om du gikk over til WP eller Blogger eller noe. Det forekommer meg at du er en smule overkvalifisert til å blogge blant fjortisene som ser ut til å utgjøre brorparten av blogg.no-brukerne.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits