1. desember


Alle bildene i meg.

Og jeg finner dem, hver gang finner jeg dem; når jeg begir meg ned i dypet og driver gjennom mørket kommer de fram foran meg. Kanskje jeg har brukt dem for ofte. De er vant til meg, de er tamme, de kommer når de ser meg. Og jeg stoler på dem, de bærer ikke lenger vondt i seg. Men det er ikke dem jeg er på jakt etter, det er ikke dem jeg skal fange og beskrive så inngående som mulig, nei det er dem som alltid lever på bunnen jeg søker, disse som befinner seg i så ekstreme forhold at de utvikler særegenheter for å overleve. Rare, monstrøse utvekster som i overflatens dagslys fortoner seg uforståelige og funksjonsløse. De er tilpasset et liv på bunnen og lyser av egen kraft i mørket, fosforiserte. De minnene som lyser for deg. De som blir sprengt og deformert om du trekker dem for fort opp. De må behandles varsomt, de skal sveve opp av egen vilje, og det gjør de bare dersom du ikke vokter på dem. Om andre ting distraherer deg kan det hende at de kommer fram, først da stiger de opp i lyset. Der kan de oppholde seg noen minutter dersom du ikke ser etter, for disse minnene liker ikke å bil gransket. Om så skjer, smetter de ned igjen. De er sky og ville. Bare sjelden kan du merke deres nærvær. De kommer når noe kaller på dem. Men de hører ikke på deg! De vekkes bare av berøringer utenfra. Når du en glitrende sommermorgen løsner fortøyningen og bender påhengsen ned, når lyden av motoren slår i fjellveggene på begge sider av det trange sundet og følger båtens fart, følger deg, da begynner de å stige. Du merker dem, en god følelse fyller deg, kanskje du smiler, og når båten planer på havets overflate er de der, disse dagene fra din barndom. De leker seg, boltrende, fulle av fryd, og du tenker at det ikke er vinden som slår mot deg, men du som trenger deg inn i vinden, du og dine delfiner fra barndommen, og du vet at her er det bare å fortsette, inn i vindens dyp, ut på havets flate. Det minner meg om noe, tenker du - og nærværet deres er avslørt. Da forsvinner de tilbake der de kom fra. Et oppholdssted i dypet av deg selv hvor du ikke har adgang. Om du nærmer deg, flykter de bare videre innover. De vil selv bestemme når de skal vise seg. Aller best liker de søvnen. Der er det ingen som kan fange dem, der er det ingen vilje, der leker de seg i timene hvor søvnen er som dypest. Når søvnen blir grunnere og du holder på å våkne forsvinner de, ertende, de var der akkurat lenge nok til at du har dem på tungen idet du slår øynene opp. Så blekner det også hen.

 

Nok en gang har de forsvunnet ut av minnet ditt.

 

 

-- fra Karl Ove Knausgård: "Ut av verden" (1998)

2 kommentarer

Tone

01.12.2010 kl.15:25

Hahaha. Jeg tenkte et øyeblikk at det var da fælt til delfiakake! Men så var det bare Knausgård. Heldigvis. Du skriver mye bedre.

Inger Merete

01.12.2010 kl.15:32

Men takk, søte deg. Men jeg har nå en egen forkjærlighet for sånne barokke lagkaker, jeg da, også dette. Jeg synes det er et godt bilde, og jeg liker liksom litt at han tar den tre omdreininger til etter at poenget er etablert, med små forskyvninger hver gang. Men tungt, å ja da.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits