1. desember


Alle bildene i meg.

Og jeg finner dem, hver gang finner jeg dem; nr jeg begir meg ned i dypet og driver gjennom mrket kommer de fram foran meg. Kanskje jeg har brukt dem for ofte. De er vant til meg, de er tamme, de kommer nr de ser meg. Og jeg stoler p dem, de brer ikke lenger vondt i seg. Men det er ikke dem jeg er p jakt etter, det er ikke dem jeg skal fange og beskrive s inngende som mulig, nei det er dem som alltid lever p bunnen jeg sker, disse som befinner seg i s ekstreme forhold at de utvikler sregenheter for overleve. Rare, monstrse utvekster som i overflatens dagslys fortoner seg uforstelige og funksjonslse. De er tilpasset et liv p bunnen og lyser av egen kraft i mrket, fosforiserte. De minnene som lyser for deg. De som blir sprengt og deformert om du trekker dem for fort opp. De m behandles varsomt, de skal sveve opp av egen vilje, og det gjr de bare dersom du ikke vokter p dem. Om andre ting distraherer deg kan det hende at de kommer fram, frst da stiger de opp i lyset. Der kan de oppholde seg noen minutter dersom du ikke ser etter, for disse minnene liker ikke bil gransket. Om s skjer, smetter de ned igjen. De er sky og ville. Bare sjelden kan du merke deres nrvr. De kommer nr noe kaller p dem. Men de hrer ikke p deg! De vekkes bare av berringer utenfra. Nr du en glitrende sommermorgen lsner fortyningen og bender phengsen ned, nr lyden av motoren slr i fjellveggene p begge sider av det trange sundet og flger btens fart, flger deg, da begynner de stige. Du merker dem, en god flelse fyller deg, kanskje du smiler, og nr bten planer p havets overflate er de der, disse dagene fra din barndom. De leker seg, boltrende, fulle av fryd, og du tenker at det ikke er vinden som slr mot deg, men du som trenger deg inn i vinden, du og dine delfiner fra barndommen, og du vet at her er det bare fortsette, inn i vindens dyp, ut p havets flate. Det minner meg om noe, tenker du - og nrvret deres er avslrt. Da forsvinner de tilbake der de kom fra. Et oppholdssted i dypet av deg selv hvor du ikke har adgang. Om du nrmer deg, flykter de bare videre innover. De vil selv bestemme nr de skal vise seg. Aller best liker de svnen. Der er det ingen som kan fange dem, der er det ingen vilje, der leker de seg i timene hvor svnen er som dypest. Nr svnen blir grunnere og du holder p vkne forsvinner de, ertende, de var der akkurat lenge nok til at du har dem p tungen idet du slr ynene opp. S blekner det ogs hen.

Nok en gang har de forsvunnet ut av minnet ditt.

-- fra Karl Ove Knausgrd: "Ut av verden" (1998)

2 kommentarer

Tone

01.12.2010 kl.15:25

Hahaha. Jeg tenkte et yeblikk at det var da flt til delfiakake! Men s var det bare Knausgrd. Heldigvis. Du skriver mye bedre.

Inger Merete

01.12.2010 kl.15:32

Men takk, ste deg. Men jeg har n en egen forkjrlighet for snne barokke lagkaker, jeg da, ogs dette. Jeg synes det er et godt bilde, og jeg liker liksom litt at han tar den tre omdreininger til etter at poenget er etablert, med sm forskyvninger hver gang. Men tungt, ja da.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits