En filmkritikers betroelser - Svar til Karsten Meinich

Oi, s det er slik det fles bli veiet, vurdert og nrlest - som jeg og mine filmkritikerkollegaer er blitt av Karsten Meinich i Montages. Det er gy! Og lrerikt. Og det skjer altfor sjelden. Og siden undertegnede kommer relativt godt ut av det i Meinichs artikkel, har jeg jo ikke s mye klage over. Men jeg lurer p om kravene Meinich har til norsk avisfilmkritikk, ikke er helt etterlevbare, og om skuffelsen han fler nr vi ikke er det han nsker vi skal vre, noen gang vil kunne heles.

Aller frst vil jeg bermme Meinich for ha gtt s grundig til verks og for vre s reflektert i sin respons - og for det jeg mener er hans kanskje beste poeng. Oppfatningen av at norske filmkritikere er for snille med norsk film, er utbredt, og frustrasjonen over at norsk filmer stadig fr hye terningkast en del av publikum ikke mener de fortjener, stor. Jeg tror Meinich har rett i at anmelderne godt kan vre skarpere i tonen overfor norske filmskapere, og tffere i sine krav. Fordi vi vet anmeldelsene vre av norske flimer, i motsetning til internasjonale, blir lest som en direkte tilbakemelding til bransjen, er det lett, kanskje for lett, bli pedagogisk og oppmuntrende i tonen. Samtidig er ikke sprsmlet s enkelt heller.

"Hvilke norske filmkritikere er fryktet og respektert?", spr Meinich. Er disse to ordene synonyme? Er det bli fryktet en vesentlig ambisjon for en norsk filmkritiker? Saken er at det slett ikke str s drlig til med norsk film - Meinich skriver selv at filmkulturen er inne i en blomstring. Det tekniske og skuespillermessige er blitt markant bedre i de senere r. Det er langt mellom katastrofene - jeg har uhumskheter som "Gamer" og "En shopaholikers bekjennelser" friskt i minne, et bunniv norsk film sjelden er i nrheten av - men samtidig mangler nrmest samtlige norske filmer etter denne anmelders oppfatning det lille ekstra, de observante dialogene, de ambisise idsprangene, den emosjonelle dybden, som ville gitt virkelig hy kvalitet og klassikerstatus. Min egen katalog av anmeldelser av norske filmer, som er dominert av middels-til-god-vurderinger,der terningkast 4 dominerer med terningkast 3 som en nummer to, gjenspeiler dette. Jeg synes forvrig det er helt fair ha med, som ett perspektiv av mange, at vi ser og vurderer samtlige norske kinofilmer, den samlede nasjonale produksjonen, mens vi fra utlandet bare fr kvalitetsfilmene og de kommersielle suksessene, eller det som antas kunne bli en av de ovennevnte. Det gjr nok at norske filmer iblant vurderes litt opp mot hverandre. Om dette er riktig eller galt, kan naturligvis - og br -diskuteres. Men jeg vil holde fast ved at man ikke skal gi drlig kritikk om det ikke er en genuint drlig film. Da sjonglerer kritikeren med sin troverdighet og blir en posr. Og jeg tviler p at ordet "respektert" da kan settes ved siden av ordet "fryktet" like enkelt.

S til Meinichs innvendinger mot strukturen og innholdet i norske filmanmeldelser. En gjennomgangsinnvending i artikkelen hans er savnet etter at pstander underbygges med konkrete eksempler, og at flere sider ved det filmfaglige ikke trekkes inn. Han er "oppgitt over at kritikeren ikke gjennomfrer et dypdykk", skriver han om Kjetil Lismoens anmeldelse av "Hjem til jul". Samtidig viser han senere i teksten at han er fullstendig klar over at et format som papiravisen innebrer klare begrensninger. Som filmkritiker som leser teksten hans, m jeg derfor sprre: Hva mener han, rent konkret, jeg skal gjre med dette?

La meg skrive litt om det vre anmelder i en dagsavis. Igjen (dette er noe jeg har gjort fr). Jeg snakker ogs her selvsagt bare p egne vegne, og forholdene jeg beskriver gjelder min egen arbeidsplass - jeg kan ikke uttale meg srlig bastant om andres arbeidssituasjon, men legger merke til at Erlend Loes betraktninger i kommentarfeltet under Meinichs tekst gjenspeiler mange av mine egne tanker om mten vi jobber p.

vre filmanmelder er annerledes enn vre en enkeltperson med en lidenskap for film, som leverer sine vurderinger p en blogg eller gjennom sosiale medier. Det innebrer visse begrensninger - jeg mtte nylig si nei til et oppdrag for Norsk filminstitutt fordi jeg m holde meg uavhengig av dem, og jeg intervjuer aldri skuespillere eller regissrer om en film jeg skal anmelde (i riktig gamle dager, da anmeldere var fast ansatt, kunne de tillate seg unng skuespiller-/regissrstanden som sdan, i dagens frilansbaserte verden ville dette vre srs vanskelig). Og jeg m levere varen min arbeidsgiver betaler meg for levere, til riktig tid og p grunnlag av visse premisser. Et av disse premissene er at en film skal vurderes med et terningkast fra 1 til 6. Et annet er at vi sjelden fr mer enn 2 000-2 500 tegn per anmeldelse, kanskje rundt 3 000 om det er en film som anses som srskilt viktig, iblant ned i 1 600-1 700 tegn (inkludert mellomrom). Om jeg hadde ftt bestemme helt selv, ville jeg selvsagt hatt dette annerledes. Jeg skulle gjerne sluppet gi terningkast, jeg skulle gjerne skrevet to a4-sider om hver film jeg ser, med en kvelende mengde eksempler og referanser. Jeg mener alltid s mye mer enn hva jeg fr plass til skrive.

Men jeg fr ikke bestemme helt selv. Selvflgelig fr jeg ikke det. Fordi jeg er p jobb. Jeg er profesjonell. I likhet med alle andre arbeidende mennesker jobber jeg innenfor rammene som blir satt opp for meg. Og s kan jeg naturligvis argumentere for hvordan jeg mener disse rammene br vre og hvilke ambisjoner min arbeidsgiver br ha for sin filmdekning, men det er ikke jeg som har siste ord i den diskusjonen. Og det har jeg stor respekt for. Jeg har ogs stor respekt for mine kollegaer i andre avdelinger, som jobber med andre typer stoff, som ogs glder for sine saker og vil ha plass til disse. I en del av kritikken mot dagspressens anmeldelser savner jeg en forstelse for hva en dagsavis faktisk er: Et produkt som rommer en rekke saker og stemmer som skal balanseres mot hverandre p begrenset plass, fylle malene som er satt opp. n mulighet for f lengre og dypere filmanmeldelser er gjre som Aftenposten har gjort, og legge lengre anmeldelser p nettet og trykke kortere i papiravisen, men jeg frykter at et slikt grep vil fre til kt press p tekstene som str p trykk, og fre til at disse blir skret ned inntil det absurde. Dessuten vil det i skrivende stund innebre ulnnet ekstraarbeid for oss skrive to forskjellige versjoner av n anmeldelse, og det er jeg redd det er lite rom for i timeplanen min.

Det er ikke meningen fremstille min arbeidssituasjon som spesielt vanskelig. Jeg er veldig glad i jobben min og fler meg privilegert som har det se og skrive om film som et levebrd. Men til de som etterlyser mer, mer av alt, flere eksempler, flere vurderinger av alle sidene ved en film, fotografi, lys, musikk, klipp, kan jeg bare si: Personlig klr jeg etter gi dere det. Som akademiker sier instinktet mitt at jeg alltid m vise til konkrete eksempler i "teksten" (brukt her i utvidet forstand) nr jeg kommer med en pstand. Men slik situasjonen er, er jeg ndt til koke ned det jeg mener om en film til en essens, velge med omhu hvilket - eller hvilke to - konkrete eksempler fra filmen jeg bruker for begrunne pstandene mine, og i hvilken grad jeg omtaler de tekniske sidene. I Hamers film, som er Meinichs eksempel, la jeg merke til klippingen og likte den, og kunne, siden dette var en prioritert film der jeg hadde stor plass boltre meg p, redegjre for hvorfor den er god. Men samtidig vil jeg ikke helt vre med p at en pstand er meningsls uten eksempler. Selv om jeg ikke alltid viser til exhibit a, b og c, er konklusjonene jeg trekker, gjennomtenkte og fundert i hva jeg har sett. At en tekst er kort, betyr ikke at den ikke er resultatet av mye refleksjon og en seris vurdering.

Faktisk er det svrt nyttig jobbe p den mten: Fordi man m vre s diskriminerende i hva man inkluderer i teksten, tvinges man til velge ut hvilke sider av filmen man betrakter som de mest vesentlige. Man m rett og slett bestemme seg. Som med terningkastene er det ogs et formidlingshensyn ute og gr: De som holder oversikten over slike ting, er utvetydige i dette sprsmlet: Kortere tekster, med bilde og terningkast, fr flere lesere. De nr frem til flere. Og jeg m si at jeg ikke klarer synes det er spesielt tragisk at vi har filmkritikker i forskjellige formater: Dagspressens korte, formidlende tekster, som tar for seg alle filmene som har premiere, som nr ut til mange, og de lengre, mer resonnerende vurderingene, som har vrt gjenstand for en viss seleksjon, som Ulrik Eriksens ypperlige anmeldelser i Morgenbladet, som er mer for de spesielt kulturinteresserte. Det er ingen grunn til nske vre for like heller.

Forvrig har jeg lyst til nevne at vi i Dagbladet, srlig det siste ret, ofte har anmeldt utvalgte filmer p dobbeltsiden som kalles "Ideer", og slik ftt g mer i dybden p filmene vi skriver om og sette dem inn i en strre sammenheng. Her har jeg dog lyst til ppeke at det ofte faller mer naturlig sette filmene inn i en kulturell kontekst enn en filmteknisk - jeg har i dette formatet lest "Changeling" opp mot verdisettet i Clint Eastwoods filmer; min kollega Mikael God trakk inn diskusjonen om sannhetsgehalten i "The Social Network" - utfra vurderingen at dette for vre lesere er mer interessant perspektiv.

Til sist noen ord om handlingsreferat. Jeg skal vre den frste til vre enig i at handlingsreferatet kan bli for dominerende i en kritikk, og at dette gjr anmeldelsen bde vagere og kjedeligere. Samtidig vil jeg bestemt hevde at handlingsreferatet i noen grad br inng i de aller fleste anmeldelser - av formidlingshensyn. De aller fleste som leser det vi skriver, har ikke sett filmene det er snakk om - og jeg tror absolutt de fleste nsker vite noe om hva slags fortelling dette er fr de kjper kinobilletter. N kan det innvendes at handlingsreferater er tilgjengelige s mange steder p nettet, blant annet p Imdb, p Filmweb og i Dagbladets egen filmbase - men et lite handlingsreferat gjr ofte teksten klarere og er noe henge argumenter og eksempler p utover i teksten. Et handlingsreferat br etter min mening vre kort og, om mulig, ladet med mening, slik at det gjr anmeldelsen mer og ikke mindre tydelig - men de som etterlyser at handlingsreferatet kastes ut fra norske filmanmeldelser for godt, med beskjed om aldri komme tilbake, tror jeg skal f vente veldig lenge.

Dette er ikke skrevet for krangle med Karsten Meinich. Det var en glede lese teksten hans. Nr han skriver at "uten kritisk tenkning beveger vi oss saktere og mer konservativt", kan jeg erklre meg hjertens enig. Jeg skriver snarere dette for ppeke at det er en rekke praktiske, pragmatiske sider ved filmkritikk som gjr at det ikke bare er gjre som han sier, at riktige ambisjoner og forventninger m vre knyttet til de rette arenaer og medier - og for si at man kan vre oppriktig og gjennomtenkt og tydelig selv om man gir terningkast 4.

5 kommentarer

Britt Srensen

08.12.2010 kl.21:14

Takk for velformulert svarinnlegg. En svrt presis ppekning og oppsummering av situasjonen i en dagsavis, og et viktig innlegg i en viktig debatt.

Med kollegial hilsen, Britt Srensen, Bergens Tidende

Inger Merete

09.12.2010 kl.09:30

Takk for det! Det ER en viktig debatt, jeg synes bare det er riktig at de forskjellige synspunkter og tilbakemeldinger nr de rette adressater - og at vi diskuterer hva som kan gjres innenfor rammene som er satt opp for anmelderiet i dagspressen.

Tonny Albrigtsen

09.12.2010 kl.21:35

Har skrevet en kommentar p diskuterfilm som kan vre av interesse.

http://www.diskuterfilm.com/forums/index.php?showtopic=2829

sara johnsen

12.12.2010 kl.18:07

Hei, dette er fint lese. Karstens artikkel ogs! Jeg savner ofte en mer kunnskapsbasert anmeldelse nr det kommer til filmens virkemidler.

Mitt problem som filmskaper, i forhold til Motages er at mange av dem er elever fra filmskolen og at de har en s sterk agenda -de vil lage film selv! Med dette nsket, som er legitimt og helt likt meg selv for ti r siden, er de ndelse i sine beskrivelser av andre. Jeg synes oppsummeringen de hadde av filmret Upperdog kom ut, var s hnlig og ekkel at jeg tenkte; bare unge menn med et utrolig selvbilde kan skrive noe snt. De sammligner seg kanskje med den franske blgens journalister, men jeg kjenner meg ikke igjen i deres forstelse av hvordan bransjen fungerer. hilsen sara

Inger Merete

13.12.2010 kl.18:18

Hei, Sara, s hyggelig hre fra den kanten. Jeg forstr savnet etter mer omtale av virkemidlene - men her er jeg redd hensynet til det bredere publikum kicker inn, og selv har jeg det i alle fall med tenke at det er viktigere ta for seg de eksistensielle temaene i filmen, og sette den inn i kulturell sammenheng og se p hva den peker p utover seg selv, enn g altfor dypt inn i materien hva de tekniske sidene ved film angr. Det er naturligvis frustrerende for den som har brukt masse tid, tanker og krefter p nettopp disse aspektene ved en film, men jeg tror det er det riktigste gjre i formatet jeg skriver i.

Og s er det morsomt bli opplyst om hvor andre str og kommer fra - men uavhengig av hvor Montages-gutta str, synes jeg n det var artig bryne meg p nrlesningen deres.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits