Evig er englenes sang - Om kristendom, dannelse og julesanger

nei nei. Dette er da bare umodent, er det ikke? Snt fr meg til tenke at Human-Etisk Forbund p sett og vis er langt mer religise enn de religise selv, s brennende som de forsverger alt som har med Kristendommen og all dens vesen gjre - n alts med forslag om holde seg til englefrie julesanger. Det er noe strengt og puritansk over det. Og jeg fr lyst til sprre: Hvor skjr tror de jeg er? Tror de jeg kollapser i ville kramper, eller blir omvendt av indremisjonen, om jeg synger en sang om engler eller m lytte til en preken i en kirke? Tror de ikke jeg tler forholde meg til et livssyn jeg ikke deler?

Men s ser jeg at nei, det er ikke frst og fremst meg dette er beregnet p, det er et forslag som er fremmet for inkludere barn fra andre kulturer i juleforberedelsene p skolene. Som om de ogs er laget av glass.

For to og et halvt r siden skrev jeg en tekst i Dagbladet - den kan leses her - om hvordan jeg som ikke-troende bestemt mener det br undervises i bibelhistorier i det som da het, og kanskje fremdeles heter, RLE-faget. Ikke minst p grunn av de som er kommet hit fra andre verdensdeler. De bibelske fortellingene er en svrt sentral del av kulturhistorien vr, om man ikke fr med seg disse, mister man tallrike referanser, man gr glipp av allusjoner og allegorier og fr en enklere og grunnere forstelse av historiske kunstverk og bygninger. Dessuten blir den felles plattformen vr mindre hvis vi insisterer p at de som tilhrer et annet livssyn, ikke skal utsettes for fortellinger med et kristent budskap. Samtalene vre om religion blir mer overfladiske. Kristendommen har vrt ekstremt formende for norsk historie og er fremdeles s sterkt til stede i samfunnet at kunnskap om dens innhold, bare er av det gode. Og s klarer nok folk gjre seg opp sin egen mening likevel, hva angr de store sprsmlene i deres egne liv.

Et lignende argument br anfres i julesangdebatten, synes jeg.Det kunne oppfre seg i seremonielle, tradisjonelle sammenhenger som har sitt utspring i Kristendommen, enten det er i en kirke eller p enjuletrefest,er en del av alminnelig folkeskikk. Samme hva ens eget livssyn er: Nr man er p et sted der dette er rammeverket, gjr man som alle andre: Man synger med i salmene og julesangene, man reiser og setter seg nr man skal, man bidrar til at det flyter og blir trivelig. Hvis ikke, br man bli hjemme. Ved mene at barn i Norge br sknes for dette, berver man dem for noe. Man berver dem for tryggheten i ha et nrt og fortrolig og selvsagt forhold til norske juletradisjoner, som etnisk norske barn vil f med seg uansett. Dette betyr ikke at man gir kristendommen forrang fremfor andre religioner og sier at den er bedre eller sannere. Det innebrer bare en erkjennelse av at vi, og n de, bor i et land med tradisjoner hentet fra protestantismen, og at det kunne navigere gjennom disse, gjr livet bde enklere og hyggeligere.

I dag skriver jeg i Dagbladet om C.S. Lewis' bker om fantasilandet Narnia, og om det kristne livssynet som gjennomsyrer de syv bkene, noe man ikke legger merke til nr man leser dem som et oppslukt og svermerisk lite barn, men som blir svrt tydelig for en voksen leser. Dette kommer til uttrykk bde p et harmlst vis - lven Aslan er en tydelig frelserfigur som dr og gjenoppstr - og p et problematisk: vakre Susan Pevensie dmmes hardt for sin tenringslssluppenhet, og fr ikke komme inn i "Aslans rike" p slutten av syvende bok. Men som jeg skriver i artikkelen, er det fullt mulig la seg beta av bkene uten lese dem normativt, uten akseptere alt som str der som retningslinjer for hvordan livet skal vre. Det er jo ikke derfor vi leser, for finne entydige budskap vi kan bruke som ubestridte rettesnorer, det er for komme inn i ulike paradigmer - og i tilfelle Narnia-bkene entrer man alts et kristent et.

lre, tidlig i livet, lese, og synge, tekster med forskjellige syn og meninger i bunn, med penhet og kritisk sans, har ikke mange negative sider det jeg kan se. Og jeg kan tenke meg mer rystende pstander enn "engler daler ned i skjul".



(Engler. Puster du enn?)

6 kommentarer

Tone

13.12.2010 kl.17:25

Jeg er langt p vei enig. Men selv da jeg gikk i sjette klasse syntes jeg kjenne en emmen smak av Narniabkene. Jeg forstod ikke allegoriene, men jeg skjnte meget godt at Lewis ikke fortalte 'sannheten', han snakket i lignelser og trodde ikke p sin egen verden. Jeg likte det ikke, for da kunne ikke jeg tro p det heller. Tolkien lste det hele langt mer elegant: Ringenes Herre er gjennomsyret av hans katolske livssyn, med det falne og feilbarlige menneske og oppofrelse i sentrum. Men selv den mest ivrige fan blir sjokkert nr det ppekes.

Inger Merete

13.12.2010 kl.18:15

Ja, svidt jeg vet var det noe av Tolkiens innvendinger mot Narnia-bkene, at everything but the kitchen sink var kastet inn, guder og helter fra ymse hold, uten at det var noe system i sysakene? Jeg m medgi jeg ikke har noe mot det, og synes forankringen i menneskeverdenen - geletopper, gatelykter - er noe av sjarmen. Den katolske RH-parallellen hadde jeg ikke tenkt p fr - men jeg ser hva du mener, ja.

Marius

13.12.2010 kl.18:38

Hadde det ikke vrt for Human-Etisk Forbund (HEF) kunne man kanskje hatt en sivilisert debatt og en sjanse til sekularisere Norge en gang om ikke alt for lenge siden, men den kristen-paranoiaen og de angrepene p alt og alle kristne de forfekter gjr faktisk mer skade for oss ateister og andre ikke-troende enn hva de kristne gjr selv. Skal ikke snakke for andre, men jeg fler meg ikke srlig tiltrukket av HEF og det de str for per dags dato samme hvor enig jeg er i en del av de synspunktene de har. Jeg tror ikke p den mten angripe Kirken som de bruker, og hvis mlet er "avkristne" Norge s tror jeg HEF er inne p helt feil spor.

AB

13.12.2010 kl.19:07

N er n engang englenes natur slik at det ikke er oss mennesker forunt f innblikk i deres liv og levnet. Mangt kan sies om dem, men lite er sikkert. Det eneste som er hevet over tvil er at disse av Gud foretrukne vesnene, er av en annen verden enn denne. Derfor finner jeg det noe vanskelig, for ikke si umulig, forholde meg til dem som biologiske skapninger. Men jeg minnes enn den gang -- jeg tror det m ha vrt i elleversalderen -- da jeg mtte noen engler i skogen hvorfra jeg kommer, en skog hvis utstrekning er s monumental at den er umulig overskue, selv fra det hyeste fjell. Jeg skal ikke innlate meg i noe foredrag eller begi meg ut p noen lengre avhandling om denne skogens beskaffenhet -- det ville fylt flerfoldige bind -- men skal i stedet si noen ord om min erfaring med engler.

Det var i skumringstimen. Jeg hadde tatt en rast p veien hjem, satt og hvilte p en stein med utsyn mot en glenne bevokst med ormetelg og kjerringrokk. Sirissene sang rundt meg, solen hang blek over grantoppene, skyene l som et slr foran den. Jeg var sliten i armer og bein, hadde metallsmak i munnen og kjente meg kvalm, kjente likesom et trykk i mellomgulvet, som om noe ville ut derfra, noe jeg ikke riktig visste hva var.

Det var da jeg fikk ye p dem.

De satt helt stille, i skinnet fra et bl.

To stykker var de, svpt i lendekleder, med pilkoggere over skuldrene, buer hvilende i gresset like ved. Vingene var sm, bare noen klumpaktige utvekster p skulderbladene, sannsynligvis ikke flyvedyktige. De snakket sammen, skjnte jeg, snakket lavmlt p et sprk jeg ikke forsto. Det var som en mumling, eller en hvisken kanskje, nesten like lavmlt som suset i lvtaket over meg. Og det gikk sm rykninger gjennom dem, gikk sm rykninger gjennom hodene. Plutselig sttte den ene hodet bakover, yeeplene gled bakover og gjorde blikket hvitt og blindt. Og de skalv, nesten umerkelig skalv de, enda det var varmt i luften, enda det var den varmeste dagen p flere r. I gresset ved siden av dem fikk jeg ye p noe brunt og loddent. En dd rdyrkalv. Strupen var skret over, og det koagulerte blodet var nesten svart mot gresset.

Brtt gikk en brekning gjennom meg.

Oppkast veltet ut av munnen min.

Englene snudde seg mot meg.

Jeg skalv, nesten umerkelig skalv jeg idet de mtte blikket mitt.

Jeg reiste meg, begynte lpe, hrte dem flge etter meg.

P et eller annet vis klarte jeg riste dem av meg.

De m ha vrt trege, skjnte jeg i ettertid, m ha vrt dorske og dovne. Mange r senere, etter flere erfaringer med engler, gikk det opp for meg at de var degenererte. De hadde likesom blitt en del av vr verden, og hadde derigjennom mistet sitt guddommelige srpreg. Ved innlate seg i menneskenes sfre hadde de gitt avkall p sin eteriske natur, sine overnaturlige krefter. De hadde blitt svake, hadde blitt en slags krplinger. Vingestumpene pekte ogs i denne retning, skjelvingen likes. Gud hadde forlatt dem, skjnte jeg, og de var overlatt til seg selv, i en verden som ikke ville vite av dem, en verden full av human-etikere og hedonister som tok avstand fra dem. Og hvem kan, med hnden p hjertet, si at dt ikke er noen god ting?

Inger Merete

13.12.2010 kl.21:02

Ha ha, det var jo bare et sprsml om tid fr det kom noe Knaugrd p banen. Nesten merksnodig at ingen har ringt for f hans syn p englejulesangdebatten.

AB

13.12.2010 kl.21:25

N har du jo en god id til en sak, da?

Hva synes du om teksten min, btw?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits