Isn't it ironic? - Om Morten Strøksnes' innlegg om "Storbynatt"

Dette er ikke et innlegg om "Storbynatt". De har jeg fått flere av enn jeg strengt tatt har følt behov for de siste ukene, og dessuten er det såpass mange av de mest omdiskuterte innslagene derfra jeg ikke har sett at jeg ikke føler meg kvalifisert til å uttale meg. Det er, derimot, en kommentar til Morten Strøksnes' innlegg om "Storbynatt" i Bergens Tidende. Det er ikke egentlig så mye av et motinnlegg mot Strøksnes heller (wow, jeg er jammen god til å pitche mine egne tekster) som et forslag til modifikasjon av utsagnene hans. Strøksnes ser på kritikken av "Storbynatt" og konkluderer med at generasjonen Bård og Harald tilhører ikke har mer å si, han slutter fra "dette er ikke noe nytt" til "ironien er død". Dette tror jeg er litt forhastet.

 

"Ironien har ikke like stor tiltrekningskraft i dag", skriver Strøksnes, og mener publikum etterlyser den forklaringskraft som ironikeren, med sin evne og hang til å vende et knust speil mot andre, sjelden har behøvd å befatte seg for nøye med. Men hvordan skal man da forklare suksessen til nettsiden The Onion og programmene til Ricky Gervais, som Strøksnes nevner, og som drypper av ironi? Og Stephen Colberts "The Colbert Report", søsterprogrammet til "The Daily Show"? I motsetning til den distanserte og kommenterende partneren Jon Stewart tar Colbert intenst og liksomoppriktig del i de forskjellige diskusjonene: I motsetning til "The Daily Show", der Stewart ofte legger sine egne, ærlige synspunkter åpent frem i dagen, er hemmeligheten til "The Colbert Report" at det i utgangspunktet er hevet opp på et ironisk nivå, og så starter leken og morsomhetene derfra. Alt er i kode. Og det fungerer.

 

Det handler ikke så mye om at ironien har forsvunnet som at mainstreamironien har trukket seg noe tilbake - og med den formens glatteste og mest banale uttrykk. I foajeen på min videregående skole på slutten av nittitallet la folk til "Not!" på slutten av setningene, siterte verbatim fra siste episode av Mandagsklubben og markerte med hermetegn i lufta at det de sa var tull. Selv har jeg tenkt at emobølgen og "Twilight"-farsotten har bebudet en slags ny følsomhet, at det alvorlige og emosjonelle har fått en posisjon i dette sjiktet av befolkningen som det ikke hadde den gang jeg selv tilhørte tenåringenes rekker, og at dette i noen grad har erstattet det keitete ironiske fernisset som mange forsøkte seg på for ti-femten år siden. Men parallelt med dette har en livskraftig ironisk åre forgreinet seg stadig videre, og funnet stadig flere hammer. Både Ricky Gervais og Larry David har utviklet hver sin høyst særegne form for ironi, der det kjølige og spillende, det distanserte og observerende blander seg med henholdsvis ømhet og naken personlig angst og skaper komplekse uttrykk som har gjort hver av dem til store navn.

 

Egentlig er et paradoks at ironikere i det hele tatt nærmer seg mainstreamen. Ironien er jo i sitt vesen ekskluderende, basert på at utvalgte tilhørere fanger opp at det du sier, ikke egentlig representerer dine synspunkter. Ironien er vel egentlig det eneste litterære virkemidler som har en sannhetsverdi: Bilder og lydmalende leker kan være mangetydige, men ironien har i sin kjerne et ja/nei-spørsmål, selv om spørsmålet kan være vanskelig å besvare: Enten mener du det du sier, eller så mener du, om ikke det motsatte, så noe annet. Det er også av denne grunn det kan være vanskelig å bestemme om en ironiker noen gang virkelig sparker oppover. I sine programmer intervjuer den ofte smått geniale Stephen Colbert toppolitikere og akademikere, mennesker med mye større reell innflytelse enn ham. Men intervjuene er likevel rått parti, fordi de så til de grader foregår på intervjuerens premisser, på et språk der alt betyr noe litt annet enn det tilsynelatende gjør, og som han mestrer så uendelig mye bedre enn dem. Hva politikerne angår, er de dessuten forhindret fra å ta steget helt inn i Colberts verden, selv om de mot formodning skulle være i stand til å gjøre det: Rollen deres krever en viss grunnleggende positivitet og likefremhet som ikke er forenlig med Colberts avanserte lek med tilsynelatende meninger.

 

Ofte har dette en avkledende funksjon som virker oppklarende og viktig, og ettersom dette er folk som har mye de skulle sagt, prøver jeg å tenke, selv om jeg får voldsom medynk med dem, at de både trenger og må tåle denne behandlingen. At det veier opp for de mange anledningene de har til å iscenesette seg selv og fremstille seg selv som sterke og kompetente. Andre ganger tenker jeg det samme som Espen Ytreberg tenkte, og skrev, i min egen avis Dagbladet i møte med "Storbynatt": At "den nye humoren gjør narr av manglende mediekompetanse". Ironiske intervjuer vil, på sitt verste, fremstå som hån mot personer fordi de ikke har et like sofistikert og snartenkt forhold til språk som den drevne komikeren som de opptrer sammen med: At de ikke klarer å sjonglere nivåer av sannhet og oppriktighet på like virtuost vis. Men å etablere et sett regler som gjør at vi får det ene og ikke det andre, at ironikerne bare gjør arbeidet med å rope, eller snarere antyde bak en lakonisk maske, at keiseren er naken, og aldri deler ut spark som av publikum oppleves som unødige og sadistiske - dét tror jeg ikke lar seg gjøre. Faktisk ville det være et ganske paradoksalt foretagende. Så lenge ironisk satire med jevne mellomrom blander seg inn i samfunnsdebatten, vil den vekke både henrykte hvin og såret harme. Det betyr ikke at alt som skjer i ironiens navn skal aksepteres, debattene bør komme, men det betyr at man kanskje bør være obs på at smerten og gleden er forenet i et uoppløselig tvangsekteskap og at det ene kommer med det andre.

 

Jo, og forresten: I likhet med Fantomet, kan ikke ironien dø. Den har antagelig vært der helt siden evolusjonen i sin godhet ga oss intellekt, og vil vare til vi slukes av solen når den går nova. "Ødipus" er på mange måter et dypt ironisk verk, først og fremst basert på skjebnens og omstendighetenes ironi. Voltaire og Jonathan Swift lagde ironiske vrengebilder av verden de levde i. Monty Python er det vel egentlig ganske skandaløst at jeg ikke fant rom for å nevne før nå. For det er vel, og vil være, slik at om man vil forsåke å fange og forstå verden i all sin absurditet - intet mindre - så er det rakryggede resonnementet utilstrekkelig. Det betyr naturligvis ikke at alle forsøk på eller ambisjoner om å være ironisk er vellykkede eller velfunderte, men det betyr at de nok alltid vil være der. Jeg tror det finnes et eksistensielt behov for å se seg selv og de andre i et speilkammer der det første speilet gjør deg tykk og det andre tynn: Å oppleve groteske forstørrelser og spissede etterapinger av verden, sett gjennom et filter av lett forskjøvet mimesis. Jeg vet i alle fall med meg selv at det er antagelig er slik at det er når jeg er på mitt mest alvorlige, jeg er som rarest, og at det er når jeg prøver som hardest å være betydningsfull, at jeg er mest latterlig. Og slik synes jeg egentlig det er helt ok at det er.

 

 



(Stephen Colbert. I fullt alvor? Jeg tror ikke det.)

 

 

 

Stikkord:

3 kommentarer

Avil

14.12.2010 kl.18:09

Det Bård og Harald driv med kan knapt kallast så veldig ironisk. Dei har alltid hatt monaleg innslag av tensing-humor med tullestemme og tulledialekt og parykk, og det er for mykje *trommevirvel no er me gøyale* til at det kan passere som eigentleg ironi.

Vestlandshumoren med straight face og tvil om ironi eller alvor hos mottakar er eit kulturtrekk som ikkje framstår svekka i det heile, på same måte som austlandshumoren der ein smiler og snakkar med tullestemme og sikrar seg på alle måtar at mottakaren forstår at dette er ironisk meint ser også ut til å leve vidare.

Humor er ikkje trend, det er kultur.

Inger Merete

14.12.2010 kl.19:45

Ah, det var egentlig nettopp, eller i alle fall blant annet, jeg la inn en Storbynatt-disclaimer i begynnelsen: For å slippe å gå inn i når og hvor og hvordan de er ironiske - men jeg er enig i at parykk-og-dialekt-sketsjene ikke er de beste eksemplene å trekke frem i en artikkel om ironi. Men all den tid intervjuobjektene deres må være med på deres særegne tone - eller lide under ikke å gjøre det - synes jeg likevel det er relevant å ha dem med i denne diskusjonen.

Avil

14.12.2010 kl.21:33

Poenget mitt er at denne duoen sitt ironiprosjekt på nittitalet minnar litt om Motown. Kvite menns svarte musikk. Moderne, blaff, og så går det over. Og skikkeleg svart var det eigentleg aldri.

Humor ligg djupare, på eit kulturelt, varig identitetsnært plan, på same måte som språk.

Når søstrene Guri og Sigrid Botheim les opp for eit overvegande austlandsk publikum vil eg påstå at ein er vitne til sjølvaste kulturkræsjen. Det er ikkje eit blaff, det har vart så lenge eg kan huske, og no er eg endeleg gammal nok til å skryte på meg å huske fleire tiår med omskiftelege teikn i tida.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits