Tilbake til gamle dager - om Narnia, Hitchens og "Rolandskvadet"

Kan du skjnne. Denne artikkelen min om C. S. Lewis' bker om Narnia var den mest leste kultursaken p dagbladet.no forrige helg. Jeg er imponert over antallet reflekterte tilbakemeldinger som har ndd meg i ettertid, og over at bkene fremdeles har en slik appell. Siden jeg skrev artikkelen, har jeg tenkt enda mer p dette som jeg nevner, med at det ikke bare er riddertidens estetikk som brukes. Bkenes ideal er gammelmodig, og fasthet, lojalitet og heltemot i strid er viktigere enn vre skeptisk og selvstendig tenkende. Og s tenker jeg at disse dydene er s lette beundre i enkle fortellinger som eventyr og barnehistorier, fordi de er s umiddelbart tiltalende, fordi de kan forene alle, barn som foreldre, i en slags hjertebankende litterr beundring for barna i hovedrollene: Trofasthet og tapperhet og det utholde vanskelige prvelser er lett la seg begeistre av. De mer moderne idealer er mer unnvikende, det samler i mindre grad en tilhengerskare rundt den det gjelder: Intellektuell kritikk kan fremst som destruktivt og arrogant, det tenke sitt kan fremst som forrdersk, det forfekte en opposisjonell id kan virke illojalt. Bare se Elia Kazans og Marlon Brandos "On the Waterfront", som kan leses som et forsvar for regissrens diskutable opptreden under McCarthy-perioden, men som ogs kan sees uavhengig av sin historiske kontekst som en fabel om individ mot trykkende fellesskap. Selv foretrekker jeg naturligvis skeptikeren fremfor den lojale vpendrageren, men ser at den rollen alltid vil vre mer kontroversiell, at vannene med en gang blir noe mer grumsete. Det er ikke et ideal egnet for eventyr.

For ikke s lenge siden leste jeg memoariene til Christopher Hitchens, "Hitch-22", som jeg ogs har skrevet pfallende mye om p disse sidene tatt i betraktning hvor uenig jeg er i spass mange av holdningene hans. Det var fascinerende lese en bok som p den ene siden er uhyre interessant og vittig, p den andre siden grenselst irriterende. P fire hundre sider med Hitchens blir det mange spissfindige anekdoter og elegante litterre referanser, og ekstremt mye kunnskap, men ogs mer namedropping enn noen burde forske seg p noen gang igjen og mer kategorisk moralisme enn noen har godt av. Det er grenselst enerverende hvordan Hitchens deler verdens politiske og intellektuelle elite inn i sorte og hvite fr. Jeg leste noen av de mer harmdirrende avsnittene hans med blandede flelser: Dels irritasjon, dels fascinasjon over mtte sette mine egne pragmatiske synspunkter opp mot hans pinsippielle og idealistiske. Og det er, som jeg ogs skrev om debatten mellom ham og Tony Blair, en nyttig velse, fordi det ikke er s ofte man fr stringente, moralske argumentasjonsrekker satt opp p den mten, som test og utfordring.

Og s slo det meg at Hitchens, for all sin hyllest av den moderne, ateistiske skeptikeren, egentlig ogs er en slags gralsridder, en mann etter den kristent misjonerende, C. S. Lewis' smak: En som forakter unnvikenhet, som beundrer rakrygget styrke, som ser noe storslagent i ofre av liv og lemmer som andre ville finne meningslst tragiske og som er lei seg for at han aldri har utvist, og aldri ville klart utvise, fysisk heltemot. For meg er det et hyst aparte nske i begynnelsen av det 21. rhundre, der ofre livet som regel er ganske ineffektivt, noe man oppnr lite med sammenlignet med hva man taper. Men det er et ideal som deles av Peter Pevensie, den eldste av de fire barna i den andre Narnia-boken, "Lven, Heksa og Klesskapet", der han styrter frem for g i duell med ulvekapteinen Maugrim mens Aslan holder de andre tilbake slik at den svrt unge gutten skal kunne vise seg verdig ridderslaget som venter.

Og da begynner jeg tenke p "Rolandskvadet". Da jeg leste "Rolandskvadet" slo det meg at her var den tydeligste inverteringen av idealene jeg var vokst opp med. Ridderen Roland og vpenbroren Olivier blir fanget i et bakhold av den sarasenske hren. Olivier vil at Roland skal blse i hornet sitt, og slik tilkalle fortroppen, som er anfrt av Karl den store og som vil kunne komme dem til unnsetning. Roland nekter, han vil ikke sette kongens liv i fare, og velger i stedet ta opp en hpls kamp med sin undertallige tropp. For den moderne leser vil det naturligvis vre Olivier som fremstr som den mest fornuftige, men i dette universet er det den rekjre og oppofrende Roland som er helten, og som blir fulgt inn i himmelen av engelen Gabriel etter sin hyst forutsigbare dd.

Dette er naturligvis et ganske ekstremt og brutalt uttrykk for samme ideal. Men hva de andre, nyere verkene som viser viss svakhet for det ridderlige verdisettet angr, s tror jeg ikke jeg har vondt av s ansikt med dem i ny og ne.

UPDATE: Ian Buruma var ogs inne p dette, og p ganske mye mer velfundert vis, i sin anmeldelse av "Hitch-22".




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits