18. desember

"Da sier herr Akkolon: "Ridder, nu er du vpenls og ille sret, overgi deg!" "Nei," svarer Artur, "jeg har lovet kjempe til det siste, og heller vil jeg d enn leve overvunnet; er jeg enn vpenls, vil jeg ikke vre rels, men det blir du om du dreper meg nu jeg er uten sverd." "For den saks skyld vil jeg ikke spare deg," sier Akkolon, "overgi deg til meg, eller du er ddsens." Og dermed lfter Artur skjoldet foran seg, slr til herr Akkolon med hjaltet s han trner tre skritt tilbake, og sverdet flyr ut av hans hnd. Da var Artur lite sen, sprang frem og grep det, og han kjente straks det var hans eget, rette sverd. "Velkommen," roper han og kysser det, "altfor lenge var du fra meg, og svre sr har du voldt meg, men aldri elsket jeg deg som nu." Og han springer inn p Akkolon, river til seg sliren som henger ved hans side, og kaster den langt hen i marken.

"Nu skal du bte," roper Artur, "for den pine du har voldt meg, og alt det blod du har spilt fra meg, og for dine uridderlige ord nyss." Dermed fr han inn p herr Akkolon med all makt, kastet ham til jorden, rev hjelmen av ham og hugget ham i hodet s blodet sprutet fra munn og nese og rer. "Drep meg," sier herr Akkolon, "ti jeg kan ikke overgi meg; jeg har sverget ingen nde gi eller ta i denne kamp. S gjr med meg hva I vil; Gud nde min sjel."

Da tyktes det Artur han skulle kjenne den annen, og han minnes trolldommen p skipet og sin sster Morgan le Fay, og spr: "Ridder, for Jesu skyld si meg eders navn og hvorledes I fikk dette sverd?""Herre", svarer den annen, "jeg heter Akkolon, en jarl av Frankrike, og dette sverd sendte meg Morgan le Fay, for det er mere enn et r siden hun ble min frille. Og ofte lovet hun meg dette sverd om jeg ville drepe hennes bror kong Artur, som hun hater over alle menn p jorden, og om jeg ville vre henne til vilje i dette stykke, da lovet hun unnlive sin husbond og gjre meg til konge i Engelland. Men enda jeg elsker henne inderlig, ville jeg aldri svike kong Artur, den gode og edle herre. Men i gr sendte hun meg sverdet med sin dverg fordi jeg skulle st en dyst mot en ridder som var sterkere og vpendjervere enn jeg selv er. Og nu er alt dette ute siden jeg har banesr; men si meg nu eders navn og av hvis hird I er?"

Da slo Artur opp sitt hjelmgitter, og herr Akkolon ropte hyt: "Fagre, gode herre, forlat meg, ti jeg kjente eder ikke!"

"Herr Akkolon", svarer Artur, "jeg forlater deg gjerne, ti jeg vet du sier sant og ikke visste hvem jeg var. Men ve henne Morgan le Fay, min sster, som jeg ret og elsket mere enn hele min slekt og trodde bedre enn min egen hustru".

(...)

Siden lot Artur seg og Akkolon bre til et nonnekloster nr ved, og deres sr ble tvettet og stelt, men herr Akkolon dde p den femte dag. Artur lot seks riddere bre liket p en forgylt bre til Morgan le Fay: "Hils henne, at jeg sender henne til gave det som jeg vet hun mest elsker, og si at jeg har mitt sverd og sliren i mine egne hender."

Siden lot Artur seg og Akkolon bre til et nonnekloster nr ved, og deres sr ble tvettet og stelt, men herr Akkolon dde p den femte dag. Artur lot seks riddere bre liket p en forgylt bre til Morgan le Fay: "Hils henne, at jeg sender henne til gave det som jeg vet hun mest elsker, og si at jeg har mitt sverd og sliren i mine egne hender".

Imens var Morgan le Fay viss p at nu var Artur dd. S over middag, da hennes husbond kong Uriens l og sov p sengen i sitt kammer, byder hun en av sine terner: "Nu ligger han s til pass at jeg kan bli kvitt den gamle mann. Led har jeg vrt ved ham lenge; g og hent meg hans sverd".

"O frue", sier ternen, "det er stor synd drepe en gammel mann som sover".

"Det blir min sak", sier dronningen, "hent straks sverdet, som jeg har sagt.

Da lp ternen til herr Iveins kammer, go han l ogs og sov, men hun vekket ham: "St opp, eders moder, min frue, vil myrde eders fader kong Uriens mens han sover i sin seng, og hun har sendt meg for hente et sverd".

"Vel", svarer herr Ivein, "gjr som min moder har befalt deg".

S brakte ternen med skjelvende hender sverdet til dronningen, og hun tok leende imot det, drog det ut av sliren og gikk frem til sengen for se hvorledes hun best skulle f livet av sin gamle husbond. Men i det samme hun lftet sverdet, sprang herr Ivein frem og grep om hennes armer: "Var du ikke min moder, jeg skulle sl hodet av deg med dette samme sverd. De sier djevelen avlet Merlin, men jeg m visselig si en djevel bar meg i sitt liv og fdte meg". Og herr Ivein grt bitterlig av skam og harme.

"Kjreste min snn", sier Morgan, "spar meg, ti Satan fristet meg; aldri skal jeg gjre slikt igjen. Spar mitt liv, og ti med dette for min res skyld".

"Jeg skal spare deg", sier Ivein, "p det vilkr at du aldri forsker slikt igjen".

"Nei, snn", sier hun og sverger dyrt derp.

Nu kommer tidender til Morgan at Akkolon var dd og Artur hadde ftt sitt sverd igjen. Og da hun s Akkolons lik, var hennes hjerte nr ved briste, men hun skjulte det s vel at intet menneske s noen sorg p henne."

-- Fra Sigrid Undset: "Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord" (1915)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits