En humanist krysser sitt spor - Om Knut Olav Åmås' kommentar

Du har antagelig lest den nå, siden omlag ti tusen personer har anbefalt den før meg på Twitter, men Knut Olav Åmås' kommentar om humaniorafagene er absolutt verd å få med seg. Det er et paradoks Åmås påpeker: Hvor mange humanister som produseres synes ikke å stå i forhold til hvor relativt lite toneangivende de er i samfunnsdebatten, sammenlignet med andre fagfolk.

Helt umiddelbart gir teksten meg lyst til å påpeke at humanister ikke er fullt så usynlige som teksten antyder - mange av oss som iherdig mener ting i mediene har mastergrad/hovedfag i humanistiske fag, deriblant Ph.D Åmås selv, og ved å anvende den, vil jeg si, solide analytiske verktøykassen man får med seg gjennom en årrekke ved det humanistiske fakultet på det meningsfylte materialet som omgir oss, ved å ta for oss bøkene og filmene som blir omdiskuterte og/eller populære rundt oss, nærlese dem og spørre hva dette handler om, er vi i forskjellig grad med på å skape og forme debatten om hva det vil si å være menneske ti år inn i det 21. århundre.

Sånne store ord etterlater meg ofte med en litt ubehagelig smak i munnen, men det er jo litt sånn det er: Det er jo ofte i høykulturen og populærkulturen det eksistensielle og estetiske tas opp direkte, og ikke filtrert gjennom debatten rundt en nyhetssak, og debatter om kunstuttrykk blir ofte debatter om det menneskelige, om hva som er særeget for oss som lever nå og hva som forbinder oss med tidligere og kommende generasjoner. Samtidig skjer dette på et indirekte og ofte innforstått nivå, og for de spesielt interesserte: De skrivende humanistene trekker sjelden de store linjene ut av verkene, virkene eller bransjene de skriver om. De melder seg sjelden på i debattene som griper direkte inn i store samfunnsspørsmål som integrering og internasjonal politikk.

Dette kan ha mange årsaker: Det kan være at rammene rundt jobben de gjør, med det tids- og plasspress som mediene legger og de arenaer som tildeles dem, gjør at de finner det best og tryggest å ligge tett på verket i sine anmeldelser og kommentarer. Det kan være at de opplever sin utdannelse som såpass spesifikk at det er vanskelig å trå over den grense det er å synse om det andre er spesialister på, at det er andre, som har kompetanse som er mer direkte knyttet til samfunnsspørsmålene, som bør uttale seg om disse. Det kan være at det å holde seg oppdatert på for eksempel skjønnlitteratur krever såpass mye tid og oppmerksomhet at man gir opp å følge med på andre debatter i den grad at man kan blande seg inn i dem, og heller lar være å uttale seg enn å risikere å fremstå som overfladisk og halvstudert.

Alt dette er lett å forstå. Samtidig ligger det muligheter i det å ha en lang, humanistisk utdannelse som kunne vært bedre utnyttet, og perspektiver som menerne fra andre fagområder ikke nødvendigvis vil ha. Åmås nevner språkfagene. Jeg så selv hvordan klassiske språkfag som tysk og fransk krympet i løpet av mine år på Blindern, til studenters og forskeres fåfengte håndvriden. For en bakgrunn i humanistiske fag kan hjelpe en å forstå hva den andre faktisk sier, rent konkret. Tyskland og Frankrike er ikke langt unna, men bare bruken av verbtider er såpass annerledes at det å forholde seg til oversettelser, ikke kan gi samme opplevelse av en tekst. Her vil de som kjenner språkene med alle sine nyanser, ha unike perspektiver å komme med for eksempel i europaspørsmål. Også i overført betydning er det å forstå, forstå ordentlig, et nøkkelord: En godt skolert humanist innenfor for eksempel filosofi eller idéhistorie vil kunne trekke linjer andre ikke kan, se hvilke skoler og tradisjoner forskjellige stemmer plasserer seg i, klare å skille nytt tankegods fra det som er suet av andres bryst. Her kunne humanistene godt hatt mer selvtillit og brukt sin erfaring med å analysere språk og argumentasjonsteknikker, sin formelle kompetanse, og gjennom denne tatt ordet også i diskusjoner som ikke går direkte på Balzac eller Hegel, eller hva deres foretrukne nerdefelt nå er (Homer og Shakespeare er mine). Så gjenstår det å se om det de ville ha å tilby, nærlesning og oppstreking av lange linjer, vil gis armslag og oppmerksomhet i en mediehverdag med stadig hurtigere omdreining.

Og dette er vel nettopp noe av grunnen til et annet poeng i Åmås' tekst: At så mange humanister er arbeidsledige eller utilfredse, at de har jobber som er svært lite relevante for utdannelsen deres og at de får brukt seg og kunnskapene sine i langt mindre grad enn de ønsker. Det er et ekko av noe en arbeidslivspsykolog sa til meg en gang: At humanister er blant de som i størst grad angrer på veien de valgte i livet. Forklaringen på det er ganske enkel, tror jeg: Humanistiske fag er morsomme, det man gjør i studietiden er nært knyttet til det man ville gjort på fritiden, i alle fall nærmere enn mange andre fag: Man leser bøker og ser filmer, og prøver å deschiffrere hva de betyr og gjerne utforske sitt eget indre liv i samme slengen. Men på samme måte som disse studiene griper ganske indirekte inn i samfunnsdebatten som sådan, gir disse fagene deg kun indirekte kompetanse for de fleste jobber. Det er sjelden hylende behov etter spisskompetanse i David Humes ideer. Om du er en av de mange, mange med humanistisk mastergrad, og vil ha en jobb der du virkelig får anvendt det du har lært, må du nesten bli forsker, forlagsredaktør, sakprosaforfatter eller journalist av underarten anmelder/kommentator. Eller lærer, og som lærerbarn vet jeg altfor godt hva for en altoppslukende jobb det er, faglig og menneskelig, og intet ville gledet meg mer enn om norske læreres status & lønningspose hadde økt voldsomt -- men jeg tror også det er en jobb som for mange humanister føles faglig mindre utfordrende og stimulerende enn de skulle ønske.

Bottom line: Det å velge å gå inn i en lang humanistisk utdannelse er langt mer av en gamble enn hva mange av nittenåringene der ute er klar over. Åmås har helt rett i at mange av dem planlegger karrierene sine svært dårlig. Det vet jeg i alle fall jeg gjorde -- da jeg var nitten visste jeg jeg ville ta min høyere grad i litteraturvitenskap, og hadde en eller annen ullen vy om forlagsarbeid på enden av det hele. Da jeg ble 25 og hadde peilet meg inn på en jobb i media, og plutselig begynte å innse hvor vanskelig det var å få jobb der og hvor mange det var om de få beina som fantes, fikk jeg et forsinket anfall av kalde føtter og begynte å tenke at jeg burde begynt på juss i stedet. Nå ordnet dette seg veldig fint for meg -- men om jeg hadde endt opp som en kulturarbeider i offentlig sektor med vagt relevante arbeidsoppgaver, lav lønn, null mulighet for overtid og lån som slukte mesteparten av inntekten min, ville jeg antagelig angret ordentlig nå. De få av oss som får jobber som har direkte sammenheng med utdannelsen vår, har det kjempegøy på jobb. Jeg har det kjempegøy på jobb. Men det er ikke mange som er så heldige. Det krever flaks, og det krever at man fikser visse sider av jobben som mange synes vil være vanskelige å leve med. Jeg må for eksempel bare akseptere at jeg ikke får fast jobb med det første. Det kan jeg leve helt fint med -- men det visste jeg ikke om meg selv at jeg ville kunne da jeg var nitten. Som i så mange situasjoner kan gambling innbringe potensielt store gevinster, for eksempel en spennende og inntrykksrik hverdag. Men sjansen er alltid stor for ikke å få det man vil, og mange som velger humanistisk i utdannelsen sin, gambler nok med fremtiden sin i langt større grad enn de selv er klar over.

Men er det så enkelt at vi er en stor gruppe innadvendte skjønnånder på jakt etter et samfunnsoppdrag? På en måte, ja, åpenbart. Men på tampen kan jeg ikke unnlate å påpeke at vi humanister som har funnet veien til mediene, produserer uhorvelige mengder tekst om én type meningsfullt materiale som rommer massevis av tegn i tiden: Populærkulturen. Det er alltid artig å se populærkulturen gjennom akademiske briller nettopp fordi den er svært bred, og svært sen. Fordi populærkulturen skal nå bredt ut, er den ofte verdimessig noe på etterskudd. Budskapet som forkynnes, skal kunne svelges av svært mange. Nettopp derfor sier filmer og tv-serier svært mye om den menneskelige tilstand rundt 2010. Og gjennom å snakke om hva denne egentlig handler om, og om den er god, og om hvorfor eller hvorfor ikke, tar faktisk humanistene del i en av de store samfunnsdebattene som er der ute.

 

 

 

3 kommentarer

erlend

30.12.2010 kl.15:22

På dybden er humanistisk utdannelse dessverre desorienterende. Da er det ikke til å undres over at humanistene ikke er særskilt ettertraktet, eller sliter med å bli hørt.

Når jeg sier "på dybden", så mener jeg den delen av humanoira -- en ikke ubetydelig del -- som skyver fram og doserer bestemte antropologiske fiksjoner. F.eks. den sosialkonstruktivistiske fiksjonen. Pr. i dag finnes én og bare én vitenskapelig grunnlagsteori om mennesket, ett teoretisk rammeverk som andre teorier finner sin plass innenfor. Dette rammeverket er ikke sosialkonstruktivistisk, det er ikke religiøst, det er ikke idealistisk, det er ikke subjektivistisk, det er ikke rasjonalistisk, det er ikke eksistensialistisk eller hermeneutisk. Det teoretiske rammeverket er darwinistisk.

Darwinismen utdannes vi humanister til å forakte, historisere bort, kultur- eller sannhetsrelativisere. Dermed mister vi kompassretningene humanistiske studier skulle orientere seg ut fra. Opp blir ned, øst blir vest, og det blir umulig å skille kulturelle overflatekrusninger fra dypere strømninger i den menneskelige tilværelse. Alt blir like viktig som noe annet, hva som helst kan teoretisk forankre hva som helst annet. Og den ytterste eksplanans henger i lufta og hviler på en magisk sky.

Artikler, essays, kritikker og kronikker skrevet av humanister mangler stor sett vitenskapelig gravitasjonsretning. Det er rett og slett bortkastet lesning. Fyllstoff. Distraksjoner. Budskapet som formidles er forvirret og hjemløst, og ikke til å lære noe som helst av. Jeg anbefaler folk å styre unna. Det finnes ikke noe alternativ til en solid grunnmurs-kunnskap om hvordan mennesket er bygd opp, kompleks byggesten for kompleks byggesten, opp gjennom evolusjonshistorien -- anatomisk, fysiologisk, atferdsmessig, psykologisk og sosialt. Dypest sett og gjennomgående formet av naturlig utvalg. Det hjelper ikke å ha en fortreffelig moralsk eller ideologisk agenda, hvis det ellers svikter på kunnskapen om hva mennesket er for en slags skapning. Humanister er stort sett kjedelige og ørkesløse å lese, fordi det dypeste stedet i teksten deres er tuftet på overflatisk, omskiftelig og substansløs synsing.

Jeg tror imidlertid på bedring.

Godt nytt år.

kristin

30.12.2010 kl.15:26

Å, flott og skummel tekst. Jeg leverte min masteroppgave i litteraturformidling i desember, og er allerede kraftig angrepet av den såkalte "humanoiaen", selv om det venter frilansarbeid og deltidsarbeid over jul. Sånne artikler som http://www.aftenposten.no/jobb/article3967538.ece om hva utdannelsen din er "verdt" hjelper jo heller ikke.

Inger Merete

30.12.2010 kl.16:05

Erlend: Jeg er redd jeg ikke er enig med deg. For det første tar du nok feil i at vi som har valgt å fordype oss i andre sider av det menneskelige, avviser, forakter eller er kunnskapsløse om biologiens forutsetninger. Selv er jeg overbevist om at mennesket er sterkt formet av arv og biologiske forutsetninger. Men det er jo så mye mer. Jeg synes også du blir for streng når du veier alle tekster fra humanisters hånd som fyllstoff fordi de ikke har noen overgripende retning eller er forankret i biologi. Det er flust med trender, enkeltverker, kulturfenomener som sier mye om hva som skjer rundt oss og hva folk søker etter og faller for, som er verd å prøve å plukke fra hverandre og analysere, uten at man hele tiden trenger å plassere det centimenternøyaktig på det store kartet av retninger og teorier.

Kristin: Takk! Du skal se dette går bra. Det var forresten et perspektiv jeg glemte å ta med i teksten min, og det er følgende: Hvis man har valgt humanistiske fag fordi man merker at de faller en lett, at man er mer engasjert i det og forstår dem bedre enn andre, har man ganske gode kort på hånden i konkurransen om de relevante jobbene. Det er nok en del som seiler inn i humaniora uten at de har den store lidenskapen eller de utpregede evnene i den retningen. Der man har talent, har man også størst forutsetning for å gjøre det bra, og om disse talentene er innenfor det humanistiske, skal man kunne satse på dette uten å ligge og kaldsvette av frykt hver natt. Det mener nå i alle fall jeg.

Og: Frilansing kan være trått i begynnelsen - heldigvis trådte jeg selv mine frilansbarnesko i løpet av studieårene - men det tar seg som regel opp med tiden. Det er mye som skal skrives i dette landet.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits