Marengsmusikk - Om Nyttårskonserten

 

Så trengte jeg faktisk ikke å stå i nyttårsaftentaxikø denne gangen. Jeg var på festen til punktet der alle de gjenværende sovnet. Da jeg våknet, trodde jeg fremdeles det var sort natt, til jeg snudde meg rundt og oppdaget vår vert Andreas, som lå og sov på sofaen ved siden av meg, og et vindu som vitnet om klar og mild og høylys dag. Og så tok vi, jeg og venninne Kristina på storfint besøk fra Østerrike, 54-bussen ned til sentrum, hamstret bakrusmat på 7-Eleven og gikk hjem til meg og satte på Nyttårskonserten. Og spurte oss om hva de egentlig anvendte alle disse marsjene til på Strauss' tid. Polkaer og valser trengte man åpenbart i bøtter og spann, men marsjer? Gikk man i poloneser og militærparader absolutt hele tiden?

Jeg har en myk flekk for Nyttårskonserten. Det er veldig cheesy. Men så er det også veldig vakkert. Traust, uspennende, ukomplisert vakkert er også vakkert. Det er noe i meg som bare liker all pynten: Det blanke treet i celloene og fiolinene, de forseggjorte blomsteroppsatsene, de nydelige ansiktene til ballettdanserne og de store smilene deres. Det er naturligvis et behagelig og bedagelig sted å være rent artistisk, som gjør at denne marengsmusikken og de maleriske omgivelsene også er gjenstand for en god del forakt fra Wiens mer kresne og avantgardistiske kretser.

Det er denne intense avskyen som gjennomsyrer Thomas Bernhards roman "Trær som faller", som er blitt dramatisert og som snart har premiere på Nationaltheatret. "Trær som faller" er en rasende og frenetisk monolog som håner all poseringen fortelleren ser rundt seg, snobberiet og selvnyteriet hos den delen av Wien som frekventerer Burgteatret og ligger i støvet for alle som er forbundet med det, og som kombinerer en traurig og tradisjonell smak med et forvokst selvbilde og verdsetter kulturen mer for statusen den gir enn for hva den egentlig er. For noen år siden fortalte Kristina, som jobber på galleri i Wien, meg om en slags skulptur eller installasjon hun hadde sett på en utstilling en gang i løpet av Mozart-jubileet: En Mozart-dukke var plassert i et badekar, og rundt omkring stod en masse små kaniner og masturberte oppi badekaret. Både romanen og installasjonen er rimelig utvetydige kommentarer til det satte Wien, den nostalgiske keiserbyen Wien, som fremdeles dyrker sin storslagne fortid og prakten som hører med og ikke er like opptatt av de mer ubehagelige sidene ved Østerrikes nyere historie, deriblant oppgjøret etter andre verdenskrig eller nærmere bestemt mangelen på sådan.

Nettopp derfor er det litt deilig ikke å være østerriker, og få bløtkakeversjonen av Wien trykket opp i ansiktet hele tiden. For da kan man unne seg å proppe seg med marengs hver første nyttårsdag. Da jeg var liten og så på Nyttårskonserten, pleide jeg å sette på smektende, gamle Strauss-svisker på min fars platespiller etterpå, løfte hendene og danse vals gjennom stuene, mens jeg så for meg at jeg faktisk ble ført. I dag var jeg litt for preget av nattens sprudlende inntak til å nære noe som helst ønske om å virvle rundt i stuen i valsetakt, og dessuten hadde jeg jo gjester. Men jeg duvet litt inni meg.

 

Stikkord:

2 kommentarer

Tonje

02.01.2011 kl.10:57

Fra i dag av kan du bli med i trekningen om neste års biletter til nyttårskonserten! Jeg er med hvert år, men når ikke opp. Selv om jeg i søknadskjema finner på mere svulmende tittler for hver gang.. Hva gjør man ikke for å kunne sitte i bløtkakekjole og klappe henrykt til Champagne galoppen...

ola petter

21.10.2011 kl.01:59

Hei, lurte litt på det som Tonje kommenterte her om å finne på titler og sånt. Jeg er vil litt naiv nå,, men det er vel ren loddtrekning? det er vel ikke sånt at bermen ikke blir trukket?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits