Fisk og vilt - Om romjulen

3. januar kommer alltid inn fra hyre og gir meg en skarp kilevink uten at jeg ser den komme i det hele tatt. Som vanlig har romjulen hastet ut av dren nesten fr jeg merket at den var der, fortere enn en hot one night stand som plutselig kom p at den hadde kjreste hjemme. S hva skjedde i lpet av min kort rendezvous med feriefenomenet? La meg se.

  • Jeg s en elg! To, til og med. Hver dag i romjulen gikk jeg rundt Kvale i kulda sammen med moren min, en frisk gtur p rundt halvannen time. P vei forbi et lite skogstrekk p vei hjem, kom det plutselig to elger stormende ut i veien ti meter foran oss. Den siste skled og falt og det s veldig vondt ut, men kom seg fort p beina igjen og lp videre. Det var ganske tydelig at det var en mor og et ganske stort barn (som jo var akkurat hva vi var, ogs). Da de hadde lpt et stykke ut p keren p den andre siden, p vei opp mot skogen p den andre siden, stoppet de opp og begge ble stende stille og se oppmerksomt mot oss. Vi s tilbake. S snudde de seg og lp videre, og det var faktisk ganske slende og se hvor fort de beveget seg - de lftet de hye, tynne bena veldig hyt og halvt hoppet, halvt fly gjennom den dype snen. De var overraskende pene og grasise.

  • Jeg s "Cranford". Og det slr meg igjen og igjen: BBC er uovertruffent gode p mye rart, men de er i alle fall uovertruffent gode p casting. For noen nydelige ansikter det er p disse gamle damene, Judi Dench, Julia McKenzie og de andre. Det er underlig med det: Godt manus og godt skuespill kan f deg til tro p hva det skal vre. Og om du tror p det, er det bra. For "Cranford" er definitivt et melodrama, sentimentalt og lett mellomromanaktig, som ikke nekter seg de villeste klisjeer, som la den unge Peggy bli reddet ut fra en veltet togvogn av sin elskede, som har kommet ridende p en, wait for it, hvit hest. Men det gjr ingenting. For nr rulleteksten gr opp p slutten, er du varm og glad helt ut i fingerspissene. Det er ogs verd legge merke til at serien p alle mter er uhyre vellaget: Vi la merke til hvor effektivt regissren fortalte historien sin, hvor kort tid det ble dvelt ved ymse symboltunge brev og gjenstander, og ved de overddige og romantiske landskapene: hvor mye som ble fortalt visuelt og dermed ble holdt unna dialogen (det sakker alltid ned fortellingen nr det skal forklares for mye i samtalene). "Cranford" er rett og slett en svrt sentimental fortelling som er svrt usentimentalt fortalt: Det klippes uten nde og plottet drives fremover som Mrs Forresters ku Bessie. Mye, mye lre av dette.

  • Jeg leste ut Faulkners "The Sound and the Fury". Og jeg satt igjen med akkurat samme flelse som etter fjorrets kamp med "Absalom, Absalom": I begynnelsen var det et slit komme seg gjennom de springende tankestrmmene i innledningen - s kom det et punkt litt over halvveis, en knekk, og etter dt var det umulig legge fra seg noen av bkene. Samtidig er det litt irriterende hvordan Faulkner med vilje forvirrer deg - han pser p med skiftende tidsplan og navn du aldri fr gjort rede for i frste del, for s la det hele falle p plass langt ute i romanen. Richard Hughes skriver flgende i sin innledning: "Benjy has no sense of time: his only thought-process is associative: the event of the day, then, and what it reminds him of in the past are all one to him in one uninterrupted and streamless flood. This enables the author to begin by giving a general and confused picture of his whole subject (...) I defy an ordinary reader to disentangle the people and events concerned at a first reading (...) With the third and fourth parts, which return to the present day, the fog rolls away altogether, the formless, sizeless, positionless shapes looming through it condense to living people: the story quickens. It is here the curious method is finally justified: for one finds, in a flash, that one knows all about them, that one has understood more of Benjy's sound and fury than one had realized". Dette m jeg medgi jeg opplevde bare delvis, jeg jukset nemlig litt og fant et familietre p nettet i begynnelsen av lesningen, fordi frste del ble for grtete for meg. Dette med at det er to personer som heter Quentin, en mann og en ung jente, som riktignok aldri levde samtidig, men som omtales om hverandre uten at dette blir forklart p noe vis ... Det kvalifiserer vel omtrent til rent ondsinn fra forfatterens side. Men det ble faktisk en fin leseropplevelse likevel, og nok av andre aha-opplevelser underveis. Og ikke minst er boken, som alle Faulkner-historier jeg har lest, et mrkt og fengslende portrett av srstatene, det yndige og dannede livet hovedpersonene streber etter og driftene og sinnet som trekker dem nedover.

  • Jeg s "Klassen", den franske Cannes-vinneren. Den var bra. Men vi syntes det var merkelig at lreren ikke skjnte at han mtte legge seg helt flat etter ha kalt to av elevene for "tisper" (eller, at de "oppfrte seg som tisper", hvilket han selv mente var en viktig distinksjon). Og at det var ganske utrolig at han faktisk klarte gjenopprette tilliten til klassen, som det virket som om han klarte. Samtidig var det flott at han ikke var en snn hollywoodsk superlrer som lyktes med alt og som gikk mot en tredryppende tillitserklring fra reformerte elever p slutten av filmen, men at han klarte noe og feilet i noe annet, og at en grov urettferdighet ble gjort og aldri rettet opp. For slik er jo, akk, livet, er det ikke?

  • Jeg spiste omtrent halvannen kakeboks med risboller. Hjemme hos meg lages de med noen spiseskjeer konjakk, og resultatet er ganske s himmelsk. Og jeg spiste nesten bare kjtt. N forsker jeg finne en mte f mer fisk inn i kostholdet p. Sushi er liksom sommermat, det passer ikke i januar, synes jeg. Men fiskeboller er en mulighet. Jo, det tror jeg det m bli.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits