Elementært, min kjære - om "Sherlock" og "Sherlock Holmes"

Hva jeg har gjort siden sist? Jeg har spist pastamiddag tre ganger selv om jeg lovet meg selv at nå var det bare kylling og spinatsuppe ut januar, sett fire filmer og ett teaterstykke, og oppdaget denne karen:

 



Han bærer det utmerkede navnet Benedict Cumberbatch, han er en britisk skuespiller, og, viktigst av alt: Han sees her i rollen som Sherlock Holmes i BBCs nye tv-serie "Sherlock", en modernisering av Arthur Conan Doyles klassiske detektivromaner. Og han har vært et svært hyggelig nytt bekjentskap i det unge nye året. BBCs kritikerroste serie er, ikke uventet, glimrende, selv om oppdateringen av de viktorianske plottene knirker litt i sammenføyningene her og der -- særlig i den midterste av de foreløpig tre nittiminutters episodene, "The Blind Banker".

Mest avgjørende er det uansett at de har naglet hovedpersonen: Cumberbatch er en personlighet, han er Sherlock samtidig som han er sin egen Sherlock: En særs eksentrisk, meget arrogant, tilsynelatende mildt Aspbergers-rammet einstøing som på samme tid klarer å besitte en ekstrem karisma og autoritet og gjøre sine særegne deduktive evner friskt imponerende selv om vi så godt vet hvordan de fungerer fra før. Ikke minst har skuespilleren og serieskaperne klart å bevare det mørke i skikkelsen, og ikke sånn liksommørkt, besatt-av-jobben-mørkt som i grunne amerikanske thrillere: Nei, denne Holmes er virkelig i utgangspunktet ganske amoralsk, han reagerer på goddag-mann-økseskaft-vis på emosjonelle historier om sorg eller lidelse og arbeider videre fullstendig uanfektet. Det betyr ikke at han ikke eier menneskelighet, det betyr at den må tvinges frem i ham i ekstreme situasjoner, og at den også da kun såvidt antydes, hvilket naturligvis gjør det hele mye morsommere.

Det er en kjepphest for meg, men jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er at ressurssterke, handlingskraftige detektivhelter har noen ordentlig odde sider, skarpe kanter, gjerne hylende svakheter. Hvis ikke blir de glatte, de blir til forveksling like hverandre. Her må BBC bare gratuleres med å ha skapt en virkelig karakter.

Hvordan han ser på seg selv, antydes i denne minilille scenen, med Sherlock i klinsj med den politimannen han kanskje forakter mest av alle:

 

 

Og ja, det er Martin Freeman fra "The Office" som sees i en langt hardere og sintere rolle enn noen av oss er vant til som Holmes' sidekick dr. Watson, også et veldig godt castingvalg.

Det er interessant å sammenligne Cumberbatch' Sherlock med Robert Downey jr.s tolkning av samme rolle i Guy Ritchies filmer om "Sherlock Holmes" (film nummer to kommer til neste år). Filmen er grei nok, litt kjedelig, underlig fri for den raske og rå actionklippingen som var noe av det som gjorde Ritchies første filmer så energiske og originale, skjønt det på ett vis henger på greip at superrasjonalisten Holmes går til kamp mot politikere som vil kuppe til seg makten ved hjelp av tidens svermeri for okkultisme og spiritisme. Filmens Sherlock kan minne litt om en blekere, viktoriansk versjon av Johnny Depps Jack Sparrow, som etter mitt skjønn er en svært vellykket og særpreget underholdningsfilmskikkelse; langt mer fengslende enn Downeys Sherlock. Og så er det jo greit å minne seg selv på at i påkostede blockbustere er det ganske snevre grenser for hvor rar eller uforutsigbar en helt kan være, og at Depps Jack Sparrow, som før premieren jo nesten ble drept av rasende studiosjefer som mente han ødela filmen, trolig er så langt du kan strekke det i den retningen.

Downey gjør faktisk ingen dårlig jobb, men hans Holmes er en langt mer uskyldig og nesten litt klovnete skikkelse; eksentrisk han også, definitivt, men mer på et overfladisk nivå, at han ruller med øynene og iblant slåss som en jente, og at han blir barnslig eiesyk når dr. Watson (Jude Law) vil gifte seg og flytte ut av ungkarsredet.  Utover dette er han en actionfilm av alminnelig tapning og en ganske søt romantisk helt, med riktige reflekser i alle retninger. Og som sådan er han så uendelig mye mindre minneverdig enn Cumberbatch at det nesten er utrolig at de fremstiller samme mann.

Det er i slike situasjoner det blir åpenbart: I en matchup der begge protagonister er like smarte og ressurssterke, vinner raringen med den snodige benstrukturen any day. Nerdenes hevn er komplett.

 

 

 

Stikkord:

2 kommentarer

RJ

10.06.2012 kl.01:29

jeg er hjertens enig! jeg oppdaget serien ved en tilfeldighet fire måneder siden, og begynte å lese orginalbøkene av Sir Arthur Conan Doyle etter det. Det som virkelig er det morsomme ved å lese orginalen er å oppdage hvor mange detaljer fra bøkene som er tatt med i serien. jeg syns at Robert Downey jr's Sherlock Holmes blekner i forhold til Benedict Cumberbatch's versjon. Cumberbatch tolker rollen som en kald, analyserede jævel med sosiopatiske trekk forbløffende bra og John Watson og sherlock er to vidt forskjellige personer - og de utfyller hverandre.

jeg fryder meg hver gang Holmes trekker slutningene sine eller ydmyker Anderson.

Den siste episoden, "The Reichenbach Fall" vitner om Sherlock's legendariske fall og det siste kvarteret var en ren psykisk kamp mellom ham og James Moriarty. Jeg for min del dunket hodet taktfast i veggen etterpå. Litt fordi jeg kommer til å slite med å finne en tv-serie på lik linje som Sherlock, det faktum at tredje sesong ikke kommer før kommer høsten 2013 og mest fordi den massive cliff-hangeren fra helvete krever en ekstremt god forklaring.

ellers, kamerabruken og sms-teksten som kommer opp på skjermen er langt bedre enn en hånd som holder en mobil. manusforfatterne, skuespillerne og generelt alt med serien er gjennomført på en så fantastisk måte som jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for.

Jeg gleder meg som en unge til gjensynet med den frakkekledte skikkelsen og hans trofaste følgesvenn, Doctor John Watson.

denne kommentaren ble muligens altfor lang, men det får være.

hilsen nerdete, femten år gamle meg. :)

Wholock

18.11.2012 kl.16:36

Kjempe bra skrevet! Elsker Sherlock c:

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits