Tropicana - Om Gauguin på Tate Modern

LONDON (Dette er ikke en blogg): Nok av folk, ja. Da vi skulle inn på Paul Gauguin-utstillingen på Tate Modern, rundt klokken ett, fikk vi bryskt beskjed om å komme tilbake klokken fire. Vi fikk til og med de siste billettene til ettermiddagssjået. Pågangen har vært så stor at museet bare slipper inn folk i nøye timede puljer.

Vi bestemte oss for å ta en kopp te og en lang gåtur langs Themsen og komme tilbake etter tre timer. Det angret vi ikke på. Gauguin-utstillingen var spredd over mer enn ti rom, mangefasettert og omfattende, og rommet, i tillegg til et veldig spekter av fargeskimrende malerier, krukker og mugger som hadde tilhørt kunstneren og som flere steder dukker opp i bildene hans, brev og avisoppslag, og fotografier og reiseplakater som utdypet tidens syn på noen av Gauguins favorittmotiver: Tahiti og dagliglivet der. Informativt var det også. Jeg visste slett ikke at Gauguin hadde en fortid som forretningsmann og egentlig holdt stø kurs mot en karriere som bankier, da han lot det stå til og gjorde malerhobbyen til livsvei. Slik kan det gå. Hvem vet hvor Rune Bjerke vil være om noen år?

Jeg er veldig betatt av hva Gauguin beholder av det gamle og hva han omfavner av det nye. Av sansen for proporsjoner og balanse og livaktighet som blandes med den litt naivistiske flatheten og de nesten altfor sterke og klare fargene. Kanskje liker jeg spesielt godt ansiktene hans, som både har portrettlikhet med ekte mennesker og en forsterket ekspressivitet og et nærvær som gis av de ofte skarpe strekene, og lyset, feltene i grønt og blått og gult som skaper angende landskaper og inntrykket av sol filtrert gjennom løvverk og gardiner. Kunsthistorikere må gjerne arrestere meg i det jeg skriver her, jeg kan lite om det tekniske ved det å være maler. Men om jeg skal prøve å beskrive opplevelsen av å albue seg gjennom folkemengden på Tate Modern, fra bilde til bilde, bærende på en liten klappstol av typen museet omtenksomt låner ut til gjestene sine slik at jeg kunne hvile de gåturømme føttene mine og samtidig virkelig se på det jeg hadde foran meg, var det at Gauguin-bildene er virkelig vakre samtidig som de har brodd og spenning og enigma, og at de formidler en harmoni i motivene (som jeg vil anta fantes i større grad i bildene enn i virkeligheten) uten at det blir tilnærmet kjedelig engang. Det eksotiske er både interessant og fredfult, eksotismen tempereres av en avslappet sans for det hverdagslige.

Men romantiserende, det er de. Det hengivne blikket på den edle ville minner om det man finner i lyrikken nesten hundre år før Gauguin penslet i vei, og hans forkjærlighet for språket på Tahiti, i den grad at han lar prosaiske hverdagsfraser bli titlene på svære malerier uten noen annen grunn enn at han liker lyden av ordene, virker litt vel svermerisk. Det gjør også hans forsøk på å vekke til live en lokal religion som forlengst var avgått ved døden - øya hadde tross alt vært sterkt preget av europeisk kultur og kristendom i hundre år da Gauguin meldte sin ankomst, og hadde lenge vært fransk protektorat og koloni. At den sterkt kristendomskritiske Gauguin skulle få slike anfektelser bare fordi den gamle, polynesiske overtroen slo ham som renere og mer opprinnelig, er litt skuffende. Men det tar ikke noe av den dragende kvaliteten vekk fra bildene.

Jo, og så hadde Gauguin syfilis. Det hadde å gjøre med komplikasjoner knyttet til sykdommen da han døde i 1903, midt i en halstarrig krangel med den franske guvernøren, på grunn av kunstnerens manglende forståelse for påstandene om at han burde betale skatt. Det visste jeg heller ikke før det fine besøket mitt på fine Tate Modern.

 






 

 

Stikkord:

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits