Tømmerhuggeren - Om Thomas Bernhard

 

Hvorfor så sint?


Det var det jeg tenkte første gang jeg leste Thomas Bernhards «Trær som faller» fra 1984, et vedvarende vulkanutbrudd over nær to hundre sider der forfatteren øser edder og galle ut over alt og alle som omgir ham. De indre harangene stammer fra jeg-personen, som sitter i en ørelappsstol under et «kunstnerisk aftensmåltid» - konstant skrevet med spottende anførselstegn - hos ekteparet Auersberger, et midtpunkt i Wiens kulturelle elite, der hele selskapet venter på en av skuespillerne ved Burgteatret, som skal ankomme når han er ferdig med å spille hovedrollen i Ibsens «Vildanden». «Måten han sa potetsalat på (...) hadde nesten gjort meg kvalm», tenker fortelleren om sin vert. Gjestene omtaler han som «disse reddsomme, løgnaktige, mislykkede kunstnullene».

Og så videre, og så videre.


I kveld er det premiere på «Trær som faller» på Nationaltheatret. Og jeg har dermed fått nok en sjanse til å finne ut hva som er så storveies med den gamle grinebiteren. Det har seg nemlig slik at påfallende mange av mine venner elsker Thomas Bernhard. Disse hyggelige menneskene synes ikke å få nok av hans endeløse forargelser og fornærmelser. For meg er han streng og snever. For dem er han en helt. Nå vil jeg finne ut hvorfor.

- Bernhard er veldig frekk, forteller Sverre Dahl.
Han har oversatt samtlige Bernhard-romaner til norsk.
- Han var en stor opprører i sin tid, og svært omstridt. Publikum gikk fra teateroppsetninger av stykkene hans. Nå regnes bøkene som klassikere.
«Trær som faller» utløste i en skandale og en injuriesak.
- Auersberger var basert på en virkelig person, sier Dahl.
- Han hadde stått Bernhard nær og brakt ham inn i viktige kulturmiljøer, som Bernhard gjennomskuet og hatet. Han henger ut omgangskretsen fordi de er kultursnobber. Men menneskelig er det en grusom ting å gjøre mot en venn.
Bernhards vrede rammer også hjemlandet.
- Han føler seg omgitt av stupiditet og opplever Østerrike som et land som ikke har kommet ut av knipetaket til katolisismen og nazismen, sier Dahl.
- De harde angrepene på hjemlandet vakte avsky.
I likhet med flere østerrikske forfattere og intellektuelle er Bernhard også opptatt av Østerrikes manglende oppgjør med sin kollaborasjon med Tyskland under 2. verdenskrig. I 1988 skrev han «Heldenplatz», et skuespill som han ga navn etter den store plassen i Wien der Hitler i 1938 erklærte Østerrikes «Anschluss» til det tredje rike. Bernhards stykke utkom femti år etter, og forfatteren hevdet det fantes flere nazister i Østerrike i 1988 enn i 1938. Det var strengt tatt ikke så rart det ble bråk.


Kanskje trenger jeg et perspektiv fra innsiden for å forstå Bernhard. Så jeg ringer min halvt østerrikske venninne Kristina Marberger, som er kunsthistoriker og flyttet til Wien for over seks år siden. Hun elsker Bernhards bøker. Naturligvis gjør hun det.


- Hvorfor er han så sint?
- På grunn av de politiske og historiske forholdene i Østerrike, sier Kristina.
Også hun peker på hvordan krigen preget kulturmiljøet.
- Den offentlige debatten etter krigen var diffus og ugjennomtrengelig. Samfunnskritikken ble tatt ut av det offentlige og inn i det litterære. Frustrasjonen får et nødvendig utløp i kunsten og gjør den ekstra aggressiv.

Jeg husker hvordan Kristina i 2006 fortalte meg om en kunstinstallasjon av Christoph Schlingensief på Festspillene i Salzburg. Kunstneren hadde plassert en Mozart-figur i et badekar, og omgitt ham med små påskeharer som onanerte oppi badekaret.
- Jeg husker jeg tenkte på den installasjonen som et uttrykk for den samme forakten for den selvtilfredse høykulturen som jeg finner hos Bernhard. Er du enig?
Det er hun.
- I mellomkrigstiden var Wien et levende kultursentrum, kunstnerisk og akademisk, sier hun.
- Men så kom fascismen, som var anti-intellektuell. Miljøet ble tynnet ut. Etter krigen skuet den offisielle, politisk finansierte av kulturlivet bakover, mot tiden før første verdenskrig, det fortelles historier om Habsburg-keiserne og lages Heimat-filmer fra Tirol. Man gjemte seg bak sjokoladekakene og keisertiden og tok ikke tak i ubehaget. Så kom wieneraksjonistene som kontrast. De laget aggressiv kunst full av blod og ekskrementer. Avantgarden er hardt samfunnskritisk. Det fungerte som en renselse.

I «Trær som faller» angriper også Bernhard den mest høyverdige av alle østerrikske institusjoner: Burgteatret i Wien. Den berømte skuespilleren er en narraktig, selvgod skikkelse. Germanist og forsker Henrik Keyser Pedersen ved Universitetsbiblioteket redegjør gjerne for Burgteatrets posisjon.
- Østerrike er et delt land. Det er et bondeland, med en oase for den forfinede kulturen i Wien, sier han.
- Burgteatret har skyhøy status. Nationaltheatret kan ikke sammenlignes. De som jobber på Burgteatret, er omsluttet av myter. Det sies skuespillerne bæres tre ganger rundt teatret når de dør. Teatret er finkultur, men oppleves også som noe som definerer landet. Også de som ikke går i teatret, ser opp til det.

Det er ikke tilfeldig at «Vildanden» står sentralt i romanen. Også selskapsgjestene har sine livsløgner. De nyter høy status, men, er middelmådigheter, dels forfyllede sådan. «De oppførte seg som om de hadde fått til noe», skriver Bernhard. Det han ser rundt seg er «bare spilt eksistens».
- Fascinasjonen for døden, for at livet er et spill, er et gjennomgangstema i østerriksk kultur, sier Pedersen.
- Det bygger oppunder teatrets posisjon. For hva er teatret? Et spill. Det sies at Østerrike er det eneste land i verden der barokken ikke er over.


Jeg ringer tilbake til Kristina.
- Det er noe føydalt og hierarkisk over kultureliten i Wien, sier hun.
- Du kommer ikke inn uten bekjentskap eller familiebånd. Det kan være svært frustrerende å merke hvor innflytelsesrike de er.


I «Trær som faller» skjeller Bernhard ut sin krets for ikke å forstå bøkene og teaterstykkene de oppsøker og snakker om, og for å kaste seg blindt på kulturtrender. Han håner hvordan alle kjøper Wittgenstein og sleper filosofibøker hjem uten å lese dem.
- Men er det så farlig? Mange har et litt svermerisk og poserende forhold til kultur. Er det ikke bare menneskelig? Hvorfor er han så sint?
- Fordi dette er mennesker som er arrogante overfor folkelig kultur, sier Kristina.
- Det er snakk om talspersonene for den gode smak, de som sier hva som er lov å like. Bernhard spør: Hvorfor er de ikke smartere?
Hun leste Bernhard som ung student og elsket kynismen hans.
- Det er befriende å høre kritikk av en elite som er mye mer overfladiske enn de gir seg ut for å være. Bernhard gjennomskuer de fine ordene de slår rundt seg med. Jeg synes det er deilig at vi har ham.

Bernhard feires også for det rytmiske språket. Hånsordene og skjellsordene kommer som vers og refrenger. Uttrykk og bruddstykker av hendelser dukker stadig opp igjen i teksten. Det «kunstneriske aftensmåltidet». Ørelappstolen fortelleren betrakter festen fra. Burgskuespilleren kanskje skal komme. Og ikke minst Joana, den ulykkelige kunstneren som har tatt livet sitt og hvis begravelse har funnet sted samme dag. Også sorgen blir sminke for gjestene i selskapet. Thomas Bernhard hadde selv studert komposisjon.
- Jeg kjenner igjen Bernhard bare jeg leser et lite avsnitt av ham, sier Sverre Dahl.
- De lange, insisterende tiradene har en egen musikk. Han har en medrivende stil. Det er den som har gjort ham berømt, mer enn innholdet.


Men med sin kresenhet, kunne Thomas Bernhard, og fortelleren som har mange av trekkene hans, overlevd noe annet sted enn det sofistikerte Wien?
- Den delen av teksten som alltid har gjort størst inntrykk på meg, er der han løper gjennom Wien på slutten og tenker at det er der han vil være, sier Sverre Dahl.
- Er det hyklersk?
Nei, mener Henrik Keyser Pedersen.
- Bernhard ville selv bli sjef ved Burgteatret. Han kritiserer miljøet han selv er innsauset i. Paradokset er så åpenbart at det egentlig ikke er dobbeltmoralsk.
- Så grettenheten er dels påtatt?
- Vel, det blir en måte å være til stede på. Dette er mennesker som ikke klarer å være i et rom uten å kritisere. Og du finner dem kanskje særlig i Østerrike.

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 22. januar 2011)

3 kommentarer

KB

23.01.2011 kl.21:48

<3

Ung, fremmedgjort mann

24.01.2011 kl.04:07

Jeg har ennå bare lest hans roman "Utslettelse", etter at KOK anbefalte den så varmt i MK2. Jeg likte den, men ikke like godt som KOK tydeligvis gjorde. Den minnet meg litt om Houellebecq, en av favorittene mine, så jeg planlegger å lese mer av Bernhard. Den språklige rytmen hadde noe besvergende og suggererende ved seg, husker jeg.

Jon Christoffersen

16.07.2015 kl.13:49

Har akkurat lest "Trær som faller" og likte den veldig godt. Her er noen ting jeg synes Bernhard gjør veldig bra:

1) Gjentagelsene og setningene har en flott rytme også i oversettelsen. Veldig stilig gjort. Minner litt om rytmen til Dag Solstad.

2) Det er noe eksistensielt der også, utenom utskjellingene og observasjonene av østerriksk kulturelite. Fortelleren hater jo ikke bare de andre, men også seg selv. Vet ikke akkurat hvorfor han er så sint, men det går jo også an å spørre: hvorfor er ikke de andre sinte? Bernhard hadde jo mye erfaring med sykdom, ensomhet og død. Døden og sykdom preger mesteparten av litteraturen hans (i hvert fall det jeg har lest). Det finnes med andre ord gode grunner til å være forbanna, egentlig...

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits