Malurt inn med teskje - Om "Koselig med peis"

"... og i kveld er det duket for et heftig familieoppgjr", sa hallomannen like fr kveldens episode av "Koselig med peis".

Du tuller, tenkte jeg.

Og i dette ligger egentlig mye av grunnen til at jeg ikke er i den hallelujastemning som en del andre er over "Koselig med peis". Et lovende utgangspunkt, absolutt, flere kvaliteter, fine yeblikk av tjrefarget, mrk, seig, humor, noen deilige replikker ("Har du ikke ftt nok resspekt i det siste, eller?" - Terje til pinglete nestengangster i innevrende episode). Men likevel. Kom igjen.

Det er utmattende med mennesker som p dd og liv skal kaste alle sorgene og skuffelsene i livene sine over hverandre hele tiden i ett eneste bankende kjr. "Koselig med peis" flger samme dramaturgi som en speopera, nemlig at det knapt finnes kurver, at vi springer fra emosjonelt klimaks til emosjonelt klimaks uten pustepauser, at det spilles med blanke yne og sammenbitte tenner, konstant, at konfliktene ligger opp i dagen hele tiden og at det dermed blir srgelig lite undertekst. "Koselig med peis" er ikke tvetydig.

Faktisk er det interessant se Stein Winge i samspill med omtrent hele sitt eget ensemble fra "Lang dags ferd mot natt". Bde Anders Baasmo Christiansen, Bjrn Sundquist og datteren Viktoria Winge har vrt p veien sammen i mnedsvis - dog etter innspillingen av "Koselig med peis". Men det er interessant fordi prosjektene har visse likhetstrekk. Ogs Winge har det med dra skuespillerne sine opp i fistel og ned i grra, i voldsomt ekspressivt spill der alt emosjonelt grums tar ut i store bevegelser og store ansiktsuttrykk. Iblant synes jeg det er altfor anmassende. Andre ganger synes jeg det fungerer fantastisk. "Lang dags ferd mot natt" var en av disse anledningene der det fungerte fantastisk, synes jeg, selv om jeg vet andre teaterkyndige folk reagerte p denne slik jeg har reagert p andre Winge-utblsninger, og mente det var anmassende og overspilt. Selv synes jeg det var rent frapperende se det kjrlighetsfulle og desperate bikkjeslagsmlet mellom Pl Sverre Valheim Hagen og Bjrn Sundquist. Og Anders Baasmo Christiansen, som trolig har utviklet et nrt tillitsforhold til Winge, lar regissren hente frem sitt mest vemmelige, forfyllede, destruktive, sjalu og hevngjerrige jeg i rollen som eldstebroren Jamie. Dette er nok en modus de alle er komfortable med.

Men det er et toneleie som passer bedre for "Lang dags ferd mot natt" enn i "Koselig med peis", synes jeg. I NRK-serien, som er enklere og senere i vendingen, er alle kompleksene blitt et sett med slegger som man uavvendelig sls i hodet med. Ingenting skal man f lov vre i tvil om. Georg (Anders Baasmo Christiansen) stavet ut problemene han hadde med faren sin allerede i frste episode, og stillingskrigen stod egentlig p stedet hvil etter det, med et lite unntak for slutten av episode tre, med ytterligere forklaringer av det vi visste fra fr: Det er ikke lett dette her. Georg er et nervevrak fordi han aldri har flt seg elsket av sin far. Han holder p d av lengsel etter noen se kjrlighet utover. Han har massive komplekser knyttet til farens kritikk av ham fra barnsben av. Samtidig som han er redd for faren, ser han ogs at han er en manipulerende drittsekk p eller over randen, og livredd for bli slik. Og dette fr vi vite. Igjen og igjen og igjen.

Ikke noe av dette er ment som kritikk av Anders Baasmo Christiansen, som er en ypperlig skuespiller, eller Stein Winge, som passer svrt godt til rollen som faren. Det er et hjertesukk over overtydeligheten som ser ut til gjennomsyre alle ting som kommer i nrheten av norsk film- og tv-produksjon. Ikke at dette er s grnt, for det er det ikke. "Koselig med peis" presenterer en godt valgt og bygget opp konstellasjon av mennesker og det er fine forskyvninger av perspektiv - mannen er den som mest desperat vil ha barn - sammenlignet med hva vi er vant til. Det er bare at jeg, igjen, sitter her og tenker at dette kunne vrt langt bedre om det hadde vrt strammet og skrudd til litt. Om noen hadde gtt over manus med rdblyant og satt en strek under alt som ikke var ndvendig si.

Forresten: Anders Danielsen Lie, bde rollen han spiller og mten han spiller den p, er kjempefin. Selv om Terje ogs gnler p for mye av de samme tingene, har jeg opplevelsen av at dette er en rollefigur som rommer mye. Mer enn de andre. Jeg ser mer ufravendt mot skjermen nr han er p den. Og det hittil kanskje fineste bildet i serien, var i andre episode, da Danielsen Lie str og ser taust p Viktoria Winge, som danser nesten som i transe, og skjnner at han er forelsket.

Men den lille gleden fr han, som vi jo vet, ikke beholde srlig lenge.

Huff.

n kommentar

Ingrid

25.01.2011 kl.12:02

Er s enig. Jeg blir helt svett av manus, og det virker det som skuespillerne blir ogs.Og dessverre, oppstyltede og overtydelige replikker er fremdeles oppstyltede og overtydelige selv om du snakker fort og slurvete. Men de skal ha for forsket.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits