Krinoliner og knebukser - Om kostymedramaer

Neimen, der var smenn en over to uker gammel utgave av The Guardian, som hadde havnet i bagasjen min p vei hjem fra London. Og der var tv-kritiker Andrew Anthonys kring av tidenes ti beste kostymedramaer, som jeg husker jeg leste med interesse p hotellrommetn. Anthonys utkrede er:

- I, Claudius

- Upstairs, Downstairs

- Downton Abbey

- Pride and Prejudice

- When the Boat Comes In

- Brideshead Revisited

- The Way We Live Now

- Deadwood

- Bleak House

- Mad Men.

Her er forresten nettversjonen av artikkelen.

Jeg er litt usikker p om de str i prioritert rekkeflge. Uansett var det en fin tekst som ikke minst peker p hvor stor variasjon som finnes innenfor kostymedramaene, en altfor ofte underkjent sjanger (skjnt "bodice ripper" er et fryktelig morsomt ord) som rommer alt fra mesterverk som "Bleak House" til svermeriske supper som "The Duchess" og "Becoming Jane".

Om den er kronologisk, har jeg lyst til sette fingeren p oppvurderingen av "Downton Abbey", en serie jeg forvrig selv anbefalte i lrdagens Dagbladet. "Downton Abbey" er vel verd se, ikke misforst meg. Ikke minst er den skarp i mten den viser hvordan mennesker pvirkes av sine materielle omgivelser og sosiale klasser, og har en pragmatisk og usentimental grunntone som m verdsettes - srlig med tanke p alle filmene og seriene som har basert seg p la krampemoderne helter og heltinner ta fullstendig anakronistiske oppgjr med normer fra en annen tid. Og s har den en upklagelig, passelig melodramatisk spenning. Men det er noe med manusene til Julian Fellowes, som har skrevet bde "Downton Abbey" og "Gosford Park", som holder meg p avstand. Personene han streker opp er for enkle, for sort/hvite. De snakker for direkte. De er tilsynelatende besatt av de trekkene ved deres situasjon som skiller dem fra sitt moderne publikum: En tjener vil snakke ustanselig om det vre tjener, en adelsdame vil gjre og si mye rart utfra det ringe faktum at hun er adelsdame. Det blir for mye simplistisk skolefjernsyn for min smak, selv om BBC-lillesster ITV gir seriedronningen konkurranse i velsen "glimrende casting" og serien uten tvil kvalitetsmessig overgr det meste av det som gr p tv n.

Men min smak heller nok mer i retning av Andrew Davies, en av f tv-manusforfattere - kostymedramamanusforfattere, attptil - som er en stjerne i sine kretser og en halvkjendis utenfor dem. Davies str bak bde "Pride And Prejudice" og "Bleak House", og "The Way We Live Now", som jeg ikke har sett men som er en spennende utseende Trollope-adaptasjon med David "Poirot" Suchet i hovedrollen. Han str ogs bak grasise versjoner av "Sense and Sensibility" og "Vanity Fair". Davies er en selvsikker fyr som gjerne snakker hyt og lenge om hva som er det eneste riktige gjre nr man jobber med klassisk materiale. Han ser etter muligheten for skyve sex frem fra bakgrunnen og forover p scenegulvet (Mr Darcy som stuper ned i sjen i "Pride and Prejudice", for ta et eksempel de fleste kjenner til), men uten at det virker ptatt eller spekulativt. Snarere tvert i mot: Fortellingene virker kvikkere og mer vitale etter ha vrt sett gjennom Davies-linsen, han bruker flrting og spenning og humor aktivt - samtidig som hovedpersonene virkelig fles som hovedpersonene i bkene, de tenker og handler i trd med sin tid og sitt litterre univers, og har ikke gjennomgtt den nevnte tvangsoppdatering som skjemmer s mange filmversjoner av litterre klassikere.

Davies' "Pride and Prejudice" fra 1995, med Jennifer Ehle og Colin Firth, har tlt tidens tann utmerket og er til dags dato en av film- og tv-historiens aller beste Jane Austen-adaptasjoner. Tonen er bde lett og lakonisk, og Davies deler Austens sarkastiske humor og fr den flettet inn absolutt hele tiden - han har da ogs laget gode manus basert p de fleste av Austens romaner. I dette tilfelle assisteres han da ogs av skuespillerne, som koser seg glugg i hjel med de karikerte rollene sine, og nennsom regi av Simon Langton.



(Jennifer Ehle i "Pride and Prejudice")

Ogs "Bleak House" var en seier, og ikke minst en arena der Gillian Anderson kunne vise seg frem som den nydelige skuespilleren hun er. Hentet fra en Dickens-roman som kanskje ikke er den aller letteste gjre tilgjengelig - "Bleak House" er en satire over det intrikate britiske rettsvesenet p 1800-tallet - er BBCs serie fra 2005 en varm og trist og ikek s rent lite episk fortelling med fantastisk tegnede typer og en heltinne - Esther Summerson, spilt av Anna Maxwell Martin - som man virkelig nsker alt godt i livet. Se ogs etter en purung Carey Mulligan i en mindre rolle.

(Gillian Anderson i "Bleak House")

Men kan vi tilgi Andrew Davies Bridget Jones-filmene? Se dt er sprsmlet.

Og s sitter jeg jo her og tenker spr meg hvordan min egen liste ville sett ut. Med det forbehold at jeg har noen skamfulle hull i min kostymedramatiske dannelse - har ikke sett "I, Claudius" eller "John Adams" eller "Forsynte-sagaen"-utover de frste to episodene (selv om jeg ville) eller den gamle "Brideshead Revisited" - og at jeg tror jeg m ta med noen titler som jeg bare har vag, men hengiven erindring om fra oppveksten, ser den ut som flger:

1. Pride and Prejudice (1995).

Et skr i den overstrmmende gleden er Mr Darcys ubeskrivelig cheesy voiceover i femte episode (husker dere den?). Ellers noe nr perfekt.

2. Mad Men (2007-)

Fles ikke helt som om den hrer hjemme i denne kategorien, men vi forsker. Goes without saying.

3. Rome (2005-2007).

Fikk mye oppmerksomhet for sitt fokus p sex-and-violence, men jeg elsket den ambisise formidlingen av det politiske spillet rundt den romerske republikken og den interessante nytolkningen av forskjellige historiske personer. Hard og tff og interessant i skildringen av maktkamp og manvrer i toppolitikken. Bemerkelsesverdig troverdig til vre laget to tusen r etter begivenhetene den fremstiller.

4. Bleak House (2005).

Kvalitet i absolutt alle ledd. Eneste minus: Charles Dance dr for tidlig. Hans Mr Tulkinghorn var en gnistrende kynisk karakter som jeg hadde lyst til se mye mer av.

5. Great Expectations (1999)

BBCs dramaserie, en gotisk og suggererende versjon med et utrolig spill av lys og skygge i fotograferingen. Annerledes og visuelt ambisis. Ioan Gruffud og Justine Waddell i hovedrollene.

6. Vanity Fair (1998)

Nok et Davies-arbeid, denne gang basert p Thackerays klassiker, med Natasha Little i rollen som Becky Sharp. Djerv og fengslende i mten fremstille medlemmene av Londons bde over- og underklasse med fett hr og drlige tenner, som de antagelig hadde, og omgivelsene deres som stvete og skitne.

7. Deadwood

Forfriskende og deilig r gjenfdelse av westerngenren. Viva Ian McShane.

8. Cranford (2007)

Guilty Pleasure No 1. Den letteste, mest stladne serien i rekken. Men jeg ville ha den med fordi den klarer det slike lette, stladne feelgood-dramaer skal: Nemlig gjre meg (deg?) helt varm om hjertet bare ved synet av de fire gamle damene i hovedrollen. Og selv om dette er veldig middlebrow, er den skapt og spilt p fremragende vis: Skuespillerne er fabelaktige, og rytmen er kvikk og stram og underholdende. "Cranford" jobber hardt for vre st og sjarmerende og lykkes forblffende godt med dt, men det dramaturgiske sjelettet under er bygget opp av effektive og lite selvhytidelige seriesnekkere som vet utmerket godt hva de driver med.

9. The Tudors (2008)

Guilty Pleasure No 2. Dette var en serie som med rette mtte hevede yenbryn hva angikk den iherdige og iblant ufrivillig komiske tendensen til kaste blendende vakre, halv- og helnakne mennesker i armene p hverandre hver gang anledningen bd og nesten bd seg. Men kom igjen. "The Tudors" var for det frste glitrende underholdning, for det andre fordmt smart midt i all kroppsligheten, i skildringen av de forskjellige kreftene som presset p mot den engelske kongen og de politiske og religise strmningene i tiden, selv om det naturligvis tas ganske store friheter p det konkrete detaljniv. Sam Neill er ypperlig som kardinal Wolsey og Jonathan Rhys Meyers har akkurat passe okseaktig, utlmodig, eksplosivt nrvr som den vellystige Henrik VIII.

10. Dombey & Son (1983)

Inkluderes av sentimentale grunner. En BBC-produksjon som ble sendt p NRK da jeg var liten, hvilket m ha vrt noen r etter den ble produsert, ellers ville jeg ikke husket den, og som gjorde sterkt inntrykk p meg. Jeg husker enn at rulleteksten hver episode gikk over et svakt sort/hvitt-bilde av den strenge Dombey i stolen sin, og s, etter siste episode, var bildet endret, og han satt der sammen med datteren Florence, som han endelig hadde trykket til seg. Da grt jeg.

Finaleheatet var forvrig svrt sterkt - og innbefattet bde Davies' vrige Austen-serier, nevnte "Downton Abbey", "Jane Eyre", "Middlemarch" og "Foyle's War". Sistnevnte er en av krimseriene jeg har en evigmyk flekk for i hjertet mitt. Ja, ja. Neste gang.

7 kommentarer

Kristoffer Jul-Larsen

26.01.2011 kl.18:29

Brideshead Revisited er du simpelthen ndt til se. Sporenstreks.

Sterk mann

26.01.2011 kl.21:40

Hva med Caligula? Er ikke det et kostymedrama?

Inger Merete

27.01.2011 kl.10:43

Kristoffer: Ja, jeg vet. Men "sporenstreks"-listen min er smertelig lang allerede.

Sterk mann: Jo, det vil jeg si. Men hakket for campy, synes du ikke?

Sterk mann

28.01.2011 kl.10:26

Nei. Den var flott, overgikk forventningene mine. Men jeg tror mange anmeldere blir indignert av all pornoen.

Ida

28.01.2011 kl.14:42

John Adams er spennende for dem som er interesserte i amerikansk historie, men synes ikke den skal vre p en 10-p-topp-liste. Men den br absolutt ses, og gir et fint portrett av en person og en tid jeg burde ha visst mer om.

Har akkurat begynt se Tudors, og liker serien s langt.

annetten

29.01.2011 kl.01:36

Snakker vi kun om serier her? Hvis ikke vil jeg gjerne fye "Dangerous liaisons" til listen. Ondsinnet, avslrende og genial.

Ellers har jeg lest bkene "I, Claudius" er basert p, og de er glimrende. (Jeg husker dem i hvert fall som glimrende, selv om det sikkert er 15 r siden jeg leste dem. Han rekonstruerer fullstendig bildet av Claudius og gir et fascinerende innblikk i de politiske intrigene rundt Csar-dynastiet. Jeg har aldri hatt noe problem med huske Csarene siden den gang. N i ettertid slr det meg at persongalleriet sikkert er noe flatt, og srlig kvinnene fr gjennomg - men handlingen er spennende nok til at det holder.)

Inger Merete

01.02.2011 kl.16:43

Jeg husker ogs "I, Claudius" som en flott leseropplevelse en gang. Veldig nktern og usentimental. Muligens p tide med en gjenles, merker jeg.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits