Guder og helter - Om "Heimdal, California"

Jeg er ikke helt ferdig. Jeg har snaue hundre sider igjen. Da jeg begynte, tok det litt tid komme inn i det hele, jeg ble ikke umiddelbart fanget (jeg tror kanskje du leser dette, John Erik, og hper du tilgir meg den). Men n er det srs motvillig jeg legger fra meg "Heimdal, California", og det er kun av skjr ndvendighet, for f noe i nrheten det antall svntimer som man jo hrer man skal ha.

For jeg er jo blitt veldig fascinert av denne Balder, hovedpersonen i "Heimdal, California" og denne spagaten han str i. Og jeg er fascinert av alle allusjonene, som er stappet inn i den grad at det gr p troverdigheten ls, men som gjr det h, s mye morsommere lese enn om helten hadde hett Morten. Eller noe. Bde romanens og mytologiens Balder hadde jo alle forutsetninger for klare seg bra, men faller alts likevel. Romanens Balder er kjendiskokk og mediefilosof i sterk medvind. Mytologiens Balder var den vakreste blant gudene, som attptil hadde ftt usrbarhet i vuggegave. Han kunne bare drepes av den valne, svake kvisten som het Misteltein. Og s er det naturligvis det som skjer. P et vis er Balder norrn mytologis Akillevs, skjnt Akillevs har en god del mer pgangsmot enn den noe passive bimboen Balder. Romanens Balder str vel et sted mellom dem.

Han str vel egentlig et sted mellom alt. Mellom USA og Norge, mellom militant og revolusjonr ko-puritanisme og den nye tids rusaktige dekadanse, mellom idealisme og verdensansvar p den ene side og korttenkt og selvorientert livsglede p den andre. Og s gr han inn for forene alt, romme alt. Og det gr ikke helt. The centre cannot hold. For hva skjer nr en mann som forsker omfavne hele verden, mter n som vil vre den utkrede? P grunn av s mangt, blant annet en underlig forflgelse i barndommen, er det en intuitiv paranoia og nesten estetisk distanse inne i bildet som gjr det vanskelig for ham motta omsorg. Om det n er dt han blir tilbudt. Det ligner.

Uansett minner de vanskelige flelsene til Balder om det som jo ofte har vrt idealismens pris: Nr noen forsker omfavne og omvende hele verden, ha omsorg for alle, vil hans eller hennes nrmeste ofte fle at det blir for lite p dem. Noen ender du opp med svikte, kkesom. Balder er i praksis farls. Hans teoretisk anlagte, men livsudugelige far er viet til saka. Hans frste navn er jo da ogs Isak, og han blir ofret uten at noen Gud griper inn. Eller, p sett og vis skjer det jo en inngripen, all den tid Balder brtt befinner seg p et fly med kurs for Norge. Joda, jeg liker denne navneleken. Skal jeg vre rlig, da jeg leste de himmelvidt sprikende anmeldelsene av "Heimdal, California", synes jeg hovedpersonens stadige navneskifter bare hrtes snodig ut. N er jeg med p spillet.

Kanskje er det noe av dette, flelsen av at hans form for idealisme ogs er et slags frtseri, et sammensurium av smaker s skimrende at den ene, rene, viktige opplevelsen glipper unna, som gjr at Balder bryter sammen p direktesendt tv? Jeg vet ikke. Jeg gjetter. Men jeg synes det er en fin ironi i at det trner for ham under innspillingen av et program som heter "Ars Vivendi", kunsten leve. nei, du, s enkelt var det ikke.

Og s er det jo ogs interessant at Cordelia, hun som glipper, gr motsatt vei enn Balder. Balder reiser fra Heimdal, hun reiser til. Hun trekker seg tilbake, forsker f kontroll ved redusere, koke det hele ned til en slags essens. Balder seiler opp, hun drar seg, med vilje, bort, ned. I et land som bugner er anorektikeren Cordelia den som krymper. Og som beundres for det, av alle dem som gjerne skulle klart i strre grad si nei takk.

Cordelia vekker misunnelse fordi hun krymper i en tid der alle ker. Balder hylles fordi han refser, p en tlelig mte. I en verden som ikke kan kalles annet enn frtsende finnes ogs penbart et flagellantbehov. Og med all valgfriheten som omgir oss, kan vi ogs velge vre kritikere med en viss kresenhet. Balder blir en yndling.

Det var noe i "Heimdal, California" som fikk meg til tenke p den fine, lille teksten min kollega Simen Ekern skrev her om dagen om 93-rige Stphane Hessel, gammelraddisen som har blitt en bestselger med en rasende pamflett om alt som er galt i verden og en oppfordring til indignasjon - og som er blitt fasjonabel lektyre blant mondene og neppe-srlig-aktivistiske parisere, hvilket igjen har vakt beskyldninger om kollektivt hykleri fra akademisk hold (teksten finnes av uvisse rsaker ikke p nett) (Update: Jo, n gjr den det, skriver Simen). Det er jo et eget velbehag ved beundre de som kritiserer en, og slik vise at en er fullt klar over at ens egen livsstil er overddig i sammenligning med andres, s overddig at man har et betydelig problem om et tilstrekkelig antall mennesker vil leve p samme vis. Det er en slags selvironi p samfunnsniv, et trekk man hper vil vre like inntagende som nr man finner det hos en person. Det er jo tross alt alltid tiltalende nr noen viser at de kan se seg selv utenfra.

Bde romanen til John Erik og artikkelen til Simen fikk meg til tenke p hvordan man likevel har det med vre selektiv i sin selvkritikk, og mteholden i sine konkrete innrmmelser. For den rdende flelsen, overfor ymse politiske og konomiske og kologiske utfordringer i tiden, er jo tross alt, og p mange mter med rette, en av makteslshet. I "Heimdal, California" uttrykkes en viss oppgitthet over hvordan man fremdeles tror man skal klare justere seg vekk fra problemene, skru av lys i tomme rom og ta trikken, s vil alt bli bra. Gi noen hundrelapper til bevaring av regnskogen. Men det er jo ikke rart det er slik. Nr man har gtt hjem kveld etter kveld gjennom en flombelyst by, og lest om veksten i Kina, er det vanskelig finne gode grunner til at man skal nekte seg den ferien til Paris, p flyet som jo gr likevel. For en side ved det galopperende forbruket her til lands og her til verdensdels er jo at det slett ikke bare er snakk om ting, om hule, materielle gleder. For det frste er materielle gleder langt fra hule. For det andre er mye av det jeg unner meg, vi unner oss, intet mindre enn store, deilige opplevelser. Reiser, middagsselskaper, vakre rammer og rom for samvr med andre. Varme minner. Kilder til ren, uforfalsket glede.

Og det har positive og negative sider. Ved siden av de penbare - glede - tenker jeg at det at vi er omgitt av en kultur som oppfordrer til vre korttenkt, sanselig, spontan, fri, gjr at vi har en klar ledelse allerede der p alle som nsker seg strenge, religise samfunn, der rammene er snevre og straffene for overtramp harde (jeg syntes dette var et ganske nydelig poeng i Mustafa Cans kommentar "Inte i mitt namn", som kom i kjlvannet av det feilsltte selvmordsangrepet i Stockholm: At de som vil tilbake til dogmebaserte diktaturer, glemmer hva folk har vrt villige til ofre for komme seg vekk fra dem). Det er ganske enkelt et deiligere liv. Vel merke s lenge de som lever i disse livsnytende landene fler at det er en livsstil de i noen grad har tilgang til, eller hp om oppn. I miljsprsml er det naturligvis litt annerledes, der er det nettopp de dyre og deilige vanene som gjr omfattende endringer vanskelig.

Det fles uvant og litt beklemmende skrive med s store ord - "utfordringer i tiden", du, intet mindre - men det er n morsomt forske. Da jeg fisket opp pennen fra veska og begynte notere, fordi jeg skjnte at jeg ville f lyst til blogge om "Heimdal, California", var da jeg kom til sidene som handlet om dette, mellom side 300 og 400 et sted, der Balder lanserer sin visjon om at nytelsessyken (for bruke et negativt ladet ord) eller livsgleden (for bruke et positivt) verken kan eller skal bekjempes, men brukes, at det handle godt, riktig, rettferdig, kan gjres til en del av en totalopplevelse, en del av det som begjres.

Jeg vet John Erik, som intervjuet Jonathan Franzen p Litteraturhuset i hst, hadde en lengre prat med ham etterp (og sikkert fr), og jeg lurer p om de ikke var innom disse temaene. I "Freedom" beskriver jo Franzen idealisten Walters ubehag ved mtte hoppe til kys med storkapitalen for kunne gjre noe som monner for miljet, og hans flelse av nesten beckettsk absurditet i mte med de latterligste og mest ironiske premisser og snubletrder. Denne delen av romanen dirrer av Walters frustrasjon. Balder-skikkelsen vil ogs utrette store ting, men han omfavner pragmatismen, og snarere enn hisse seg opp over kompromissene, fryder han seg over spillet som bringer ham i posisjon. Han er jo som en slags trojansk hest, all den tid taktikkene han bruker er lrt av farens sknselslse kogerilja. Men ogs dette er jo et litt for utopisk og litt for overmodig prosjekt. Spagaten blir, som s ofte, for vid, for vanskelig.

Det bringer meg over p noe annet. Formen. Det er noe ved den nesten tvangstankeaktige tettheten av referanser som ogs, for meg, passer inn i dette bildet. Bde hovedperson og forfatter er overforet p inntrykk, ideer, formuleringer. De er i tillegg vokst opp i et slags postmoderne paradigme - mulig jeg bruker ordet skjdeslst n, men det blir da ikke s helt galt si det slik - der hyt og lavt stadig skifter plass, der form blir innhold og der alt blandes sammen til en ny og unik smoothie. Da kanskje man blir ndt til gripe til det andre har sagt, for si det man mener. Da blir kunsten kanskje sample, lage en kollasj av eksisterende inntrykk, snarere enn starte p bunn. Kanskje er det blitt umulig starte p bunn, vre original. Stadiet der vi er blanke ark, om det finnes, er over rimelig raskt.

Samtidig er jo denne spesielle formen for kunstighet, eller kunstferdighet, aldri mer surrealistisk enn i skildringen av Isak/Erik/Balders hjembygd i USA, der arven fra norske immigranter holdes hyt i akt. Der bruddstykker av det erke-norske - vafler med geitost, Lillebjrn Nilsen-sanger - settes sammen til en ny og underlig helhet. Som om man ved lage en kollasj av det norske, kan skape et Norge. Heimdal er jo og blir jo srs amerikansk. For det dette californiske "lille Norge" klamrer seg til er jo uansett bare en drm, en lek, en ansamling talemter og knickknacks fra en mer nktern og nysom og uskyldig tid i norsk historie som 1) er forgangen og 2) neppe var s uskyldig i utgangspunktet.

Jeg skal medgi det er partier i "Heimdal, California" som enn slr meg som frst og fremst litt sre og snurrige. Og litt lange iblant. Den griper meg fremdeles mer som idroman enn som flelsesskildring. Men romanen er og blir et imponerende stykke arbeid; den er ambisis og interessant og inspirerer til begynne tolke og tenke og pusle. For alt henger s fint sammen. komotivet henger sammen med migrantmotivet som henger sammen med den overhengende flelsen av nedbrytning og gjenoppstandelse. Av at ingenting er konstant, av at man alltid m vre rvken, av at den verden man kjenner, konstant er i ferd med bli en annen og ukjent mens vi lar oss distrahere og forlyste.

Ingenting rommer vel dette like fint som tittelen. For Heimdal peker jo p den ene side p et hjem - "heim" + "dal" + det at det representerer hovedpersonens faktiske hjemstavn - samtidig som det ogs viser til Heimdal, den norrne guden med gulltenner, han som hadde ni mdre og som voktet regnbuebroen Bifrost, den som gikk over til sgrd, til det hinsidige. Det rde i regnbuen var ild, slik at ingen skulle slippe over fr det var deres tid. Skulle det komme fiender, var det Heimdals oppgave blse i gjallarhornet slik at gudene ble varslet. Det gjr han jo da ogs til sist, nr Ragnarokk er igang. Grss.

Slik er Heimdal alts bde et sted og en reise, et hjem og en overgang, noe jordbundet og noe guddommelig, noe velkjent og noe ukjent og farefullt.

Nei, dette var jammen gy.

Stikkord:

2 kommentarer

Runnergirl

31.01.2011 kl.14:40

Enig! Dette er gy! Herlig med nok en bok som samler og splitter, n som Knausgrd skriver nr. 6.

Jeg tror sannelig jeg benytter innlegget ditt som en tilleggsmanual ved egen fortolkning:)

Inger Merete

01.02.2011 kl.16:42

S morsomt. La meg vite hva du synes om den!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits