For jeg har bodd på Blindern

En lett hungover har forlengst gitt seg og en god tilfredshet bredt seg i kroppen etter to kvelder på Blindern Studenterhjem - urpremieren på torsdag og GB-aften i går - i anledning Uka på Blindern, minifestivalen som er, må være, landets mest intime og særpregede studentfestival. Linken finnes du her. Ta en tur, da vel.

Vakre, fine Bruket. Der bodde jeg i fem år, fra jeg var nitten til jeg var 24, og det var et godt hjem, nettopp det Alette Schreiner ville det skulle være da hun stiftet hjemmet i 1925. Bruket har en egen appell for alle som har en forkjærlighet for quirky tradisjoner, språklige leker og innfall som gjerne trekkes ut i det absurde og langt forbi. Det er et sted for de ekstroverte, eller for de som gjerne vil bli det, i livsfarlig grad - hvem klarer vel å sitte lenge på lesesalen når det alltid sitter en klynge meningssterke folk og leser aviser rundt bordet utenfor, eller spiller boccia i solen eller drikker kaffe på trappen? Alkoholen flyter i stride strømmer og det er alltid et mer eller mindre tullete verv som noen trenger akkurat deg til - enten det går på å sette opp regnskap eller spille trompet iført husorkesteret Haarn oc Blaeses uniform av sjakett og gule stillongs.

Med mine fem år rakk jeg akkurat å bli elefantine, som det heter på Blindern-lingo, fordi jeg bikket ti semestre. Det er ganske lenge til å være jente; guttene hadde det med å bli boende lengre. Det var vel noe med de tre måltidene om dagen som er inkludert i husleia og det stadige påfyllet av duggfriske kvinnelige innflyttere som gjorde at de ikke opplevde det som like prekært å flytte ut. I dag er det visst langt kortere snittbotid enn i min tid. Det synes jeg er litt leit.

Så derfor skriver jeg dette, bare for å si at de som kjenner nye eller nesten nye studenter på boligjakt, som er sosialt anlagt, liker å kle seg opp og ut og synes "fordi det var sånn på femtitallet" er et like godt argument som noe annet for å ha togafest, godt kan peke dem til denne hjemmesiden. Jo, og så er det fem minutter å gå til enhver universitetsbygning. Hvilket vil si at du som beboer alltid vil komme tre minutter for sent på forelesning. Du vet hvordan det er med barna som er nabo til skolen. De går ikke før det ringer inn.

Jeg tenker iblant på at livet mitt jammen ville vært fattigere uten årene på Blindern. Da ville jeg bare kjent folk som var i noen grad som meg selv, som hadde studert noe lignende eller hadde en lignende jobb (jeg skynder meg å legge til at det selvfølgelig ikke er noe i veien med noe av dette). Men fordi jeg har bodd på Blindern, kjenner jeg lærere, lydmenn, jurister, psykologer, medisinere, musikere og fysioterapeuter. Jeg kjenner folk som går på jobb i dress og folk som går på jobb i band-t-skjorte. De jeg ikke ser i det daglige, ser jeg den ene gangen i året jeg er innom: Under uka, i oddetallsårene, og på Bukkefesten, i partallsårene. Og så synger vi gamle sanger om igjen og gratulerer hverandre med hvor smarte vi var da vi en gang bestemte oss for å søke om å få plass på Blindern Studenterhjem.

 




3 kommentarer

inger merete

31.01.2011 kl.12:25

SPENNENDE blogg du har!!!! Og fint navn :)

Inger Merete

01.02.2011 kl.16:41

Jøss, det finnes flere! Så hyggelig.

Ingrid Marie

17.04.2014 kl.00:53

Morsomt innlegg... :-)

Har akkurat blitt tilbudt plass på Blindern fra høsten av. Gleder meg utrolig mye til å ta del i livet der... Takk for infoen og god påske! :-D

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits