Bernhard med melketenner - Om "Trær som faller" på Nationaltheatret

"Det er sikkert slik det er i virkeligheten", hvisket den eldre damen bak meg til venninnen sin med skrekkblandet henrykkelse. Salen hadde nettopp blitt opplyst og forsamlingen begynte å skubbe seg så dannet som de kunne ut av seteradene for å rekke et vinglass i pausen.

Ordvekslingen virket betegnende for det hvitstenkede publikummet som hadde ledd muntert gjennom første akt av "Trær som faller", Yngve Sundvords bearbeidelse av Thomas Bernhards klassiker og kynikerfavoritt. Romanen er en rasende indre monolog fra en forteller som fra en ørelappsstol i et mondént aftenselskap betrakter gjestene fra det kulturelle miljøet, som venter åndeløst på ankomsten til en skuespiller fra Burgteatret, og overøser dem med sin forakt. På scenen er fortelleren blitt en teatersjef (Øystein Røger), som akkompagnert av sine egne haranger forsøker å sette opp en forestilling som gjenskaper aftensmåltidet, til skuespillernes stussende innvendinger.

Dessverre ble dette for meg lite mer enn en overfladisk parodi, der teaterpersonligheter karikerer seg selv og sine artsfrender på et vis som gjør at gamle damer kniser og synes det er artig. Nå unner jeg alle gamle damer en lystig kveld i teatret. Men dette er en forestilling med høye ambisjoner, basert på en roman som har et ganske annet mål enn forlystelse. De ambisjonene tangeres sjelden.

For to uker siden skrev jeg i Dagbladet om hvordan "Trær som faller" er en roman jeg er fascinert av, men ikke elsker, og om hvordan begeistringsgapet mellom meg og mine venner fascinerer meg nesten mer enn noe annet. I sin fine, lille artikkel i Nationaltheatrets program går Trude Marstein langt dypere inn i det eksistensielle i romanen og peker på temaer som idealer og selvforakt, om livsløgn og pinefullt høye krav til autentisitet i en grunnleggende teatralsk verden, både i fortelleren selv og i de han betrakter med slik vemmelse.

Ironien er at det er mye i forestillingen som også sneier innom disse temaene, det er mye som er godt, og om ikke godt så i alle fall forståelig, tenkt. Fortellerens intense subjektivitet og fordreining av virkeligheten kommer frem gjennom de andre skuespillernes reaksjoner på at regissøren fremstiller sine tidligere venner som så frastøtende. Hans impulsive og kompromissløse til kulissene og til at de skal stå i et en-til-en-forhold til virkeligheten slik han husker den, samtidig som han fnyser av skuespillernes forsøk på å være naturtro (fordi "alt er et spill") er en kommentar til fortellerens kamp med sanndruelighetens paradoks. Metaaspektet er ikke tatt ut av det blå, det plukker opp og visualiserer sider ved teksten.

Og likevel fungerer ikke dette for meg. Og etter litt hard tenkning tror jeg at jeg kan sette ord på hvorfor. Sundvor er en oppmerksom leser, og jeg har vært begeistret for flere av hans djerve og selvstendige sceniske romanadaptasjoner ("Sult", "Ingen skriv til obersten"). Men det er trekk ved romansjangeren og teaterformatet som gjør at overgangen fra akkurat "Trær som faller" til en teaterform blir vanskelig. Romanen har en blanding av fysisk passivitet og ekstrem språklig energi: de lange setningene fulle av kommaer, de nådeløse observasjonene som spyttes ut etter hverandre, de stadige gjentagelsene, skaper en rask og hissig rytme i prosaen. Når dette ikke formidles i en monolog, men gjennom regissørens bjeffende beordring av sceneskift og store bilder som erstatter hverandre, bremses beretningen voldsomt. Det kommer en seighet inn i det som virker fullstendig uforenlig med hva slags verk "Trær som faller" egentlig er. Gjentagelsene fremstår som unødige repetisjoner av noe du visste fra før. Innholdet smøres for tynt utover. Og resultatet blir flatt.

Et unntak verd å nevne er Toralv Maurstad, som finner en ypperlig balanse mellom det parodiske og det avslappede, i rollen om den besøkende Burgskuespilleren, her naturligvis Nationaltheatret-skuespilleren. Det hjelper ham også at han får armslag i den renere og roligere andreakten. Og han er og blir en av dem som kan hviske på scenen så det høres opp til balkongene. Altså, nå satt jeg litt nærmere, men jeg vet han kan det.

Innvending nummer to: Selv om forestillingen ved å gi fortelleren/teatersjefen verbal motstand i skuespillerne understreker hans åpenbart feilbarlige subjektivitet, spenner Sundvor ben på det samme ved å fordele fortellerstemmen på tre aktører: Regissøren, skuespilleren som gestalter ham i forestillingen han setter opp (Anders Mordal), og de andre skuespillerne, som iblant får i oppgave selv å gi stemme til de hatske karakteristikkene av seg selv. Det blir noe springende og rart ved denne måten å gjøre det på.

Innvending nummer tre: Ja, jeg unner virkelig et aldersstegent publikum en god latter. Men forestillingen "Trær som faller" fremstår som for mye av en ånei-så-frekk-du-er-koseforestilling, blant annet på grunn av ovennevnte grunner. Den er ikke farlig. Det er lite reelt ubehag her. Dels på grunn av ovennevnte grunner, fremstår harselasen som utvendig mer enn eksistensiell, som en parodi på snakke- og talemåter mer enn noe indre: En livsløgn, en skuffelse. Underlig nok får jeg denne følelsen til tross for forestillingens uttalte utforskninger av flere av hovedpersonenes mørke, hemmelige sider, særlig komponisten Auersberger/Sten Halvorsen (Bjørn Floberg). Det er vel noe med at både fremstillingene av kulturmijøet rundt fortelleren og forklaringene på hvorfor de er blitt slik, her blir for enkle. Ingen har grunn til å føle seg spesielt truffet; til dét er parodiene for generelle. Og antydningen om at Joana (Torunn Robstad) tar sitt eget liv fordi to arrogante skuespillere på Nasjonalteatret ikke gadd å reise seg når hun som innleid bevegelsesinstruktør ba dem om det, er for billig. Det er ikke så dumt å bruke henne som en komisk skikkelse - liket hennes vil før eller siden falle ut og komme opp av samtlige hulrom på scenen - men det må da være mer elegante måter å fremstille hennes nederlag og store skuffelser på.

Dette er selvsagt en øvelse som ofte blir kritisert: Det å sammenligne en teateroppsetning direkte med sitt litterære forelegg, og dømme forestillingen for at den kommer til kort. Men det er nå en gang noe av grunnen til at det er så vanskelig å dramatisere romaner - egentlig er det mer bemerkelsesverdig at Sundvor har lykkes såpass mange ganger enn at han iblant ikke gjør det - det at romanen er et så mangfoldig og anarkistisk medium, at det så ofte er formen, språket, sprangene mellom nivåer og bevisstheter som gjør en roman uforglemmelig - og at så mye av dette, uvegerlig vil forsvinne i en sceneversjon, med den konsekvens at forestillingen virker enklere og mer ordinær. At det skal fungere, krever en ualminnelig sterk og mangfoldig visjon fra regissørens side, at han eller hun klarer å utkrystallisere sider av romanen eller betone eller belyse den på en måte som enten utdyper den eller skaper en unik opplevelse som likevel tar opp i seg det som finnes i romanen - eller helst begge deler. Det er en grunn til at det ofte er tekster skrevet spesielt for teatret, som fungerer best på scenen, der man slipper ugrasiøse dialogiseringer av tankereferater og anstrengt dramaturgi. Men det er jo bare å fortsette å forsøke. Iblant blir det jo magisk, mangslungent, forestillinger som både er fascinerende tolkninger av et lest verk og selvstendige kunstverk i seg selv. Nå og da.

Det er litt leit, det hele. Jeg ser at Sundvor har lest. Jeg ser at han har tenkt. Jeg skulle gjerne drukket en flaske rødvin med ham et sted en gang og snakket om "Trær som faller". Jeg tror det ville vært svært berikende. Men jeg tror jeg ville foretrukket det fremfor å se forestillingen hans.

 




(Toralv Maurstad og Kjersti Elvik i "Trær som faller". Foto: Erik Aavatsmark/Nationaltheatret).

 

2 kommentarer

Kvinne med spann og spade

06.02.2011 kl.12:46

"Det er litt leit, det hele. Jeg ser at Sundvor har lest. Jeg ser at han har tenkt. Jeg skulle gjerne drukket en flaske rødvin med ham et sted en gang og snakket om "Trær som faller". Jeg tror det ville vært svært berikende. Men jeg tror jeg ville foretrekket det fremfor å se forestillingen hans"

Dette utsagnet fikk meg ironisk nok til å tenke på figuren Jenny i teaterstykket!

Noe av det jeg likte godt med "Trær som faller" er nettopp den biten som gjør det så vanskelig for kulturjournalister å kritisere det, uten selv å falle inn i et av poengene til stykket!

Inger Merete

06.02.2011 kl.19:25

Uhm, fordi vi vil ha promillesamtaler om bøker? Vel, når du sier det. Kanskje dét.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits