Svanesang - Om "Black Swan" og "Svanesjøen"

TRONDHEIM (Dette er ikke en blogg): Ok, så dette var litt pinlig. De søte menneskene på kjære Hotel Britannia hadde gitt meg rom med boblebad, i hvilket man lot sitt legeme nedsenke før leggetid. Men så hengte altså knappen seg opp. Det hele endte med en klissvåt og febrilsk telefon til resepsjonen rundt midnatt, mens treskeverket durte i bakgrunnen og ikke ville gi seg. De måtte koble ut hele badekaret, fra utsiden av rommet, for å få det til å ble stille. Men de ordnet opp. De gjør alltid det.

Mens jeg ventet på kavaleriet satt jeg og tenkte på "Black Swan", som man jo gjør i disse dager, og som jeg bør tenke litt ekstra på fordi jeg skal snakke om den i Montages' podcast Filmfrelst i neste uke. Det er, som jeg skrev i anmeldelsen min, en film som både irriterer og fascinerer meg. Og én av tingene som irriterer meg litt, skjønt det ikke er noe jeg helt synes jeg kan la telle negativt for filmen som film, er hvordan den fremstiller "Svanesjøen".

Først av alt: På en måte er fremstillingen fin. I filmen kommer "Svanesjøen" frem som et romantisk eventyr uten at det blir ostete, hvilket faktisk krever litt kløkt å få til. På en annen måte er synet på den hvite og den sorte svanen for skjematisk for min smak. Altså: Koreografen Leroy (Vincent Cassel) mener Nina (Natalie Portman), med sin perfekte teknikk og ikke-eksisterende sensualitet, kan spille den hvite svanen, altså Odette, som prins Siegfried forelsker seg i, men ikke den svarte svanen, hennes onde, forføreriske tvilling. Med andre ord: Du kan spille kysk eventyrheltinne uten personlighet, men ikke seksuelt aggressiv mannespiser. Er ikke dette å undervurdere Odette-rollen grovt?

Møtet mellom Odette og prinsen er tross alt det som skal etablere en kjerne av følelser i sjøen av strutteskjørt og innstendige strykere, som skal få deg til på, på et eller annet nivå, å ønske dem vel, slik at du, på et eller annet nivå, blir trist når det ikke ender lykkelig. Det krever kanskje ikke direte hotness. Men det krever utstråling og sterk kommunikasjon både danserne imellom og mellom dansere og sal. Også i det uskyldige, emosjonelle finnes karakter og integritet.

Dikotomien mellom de to svanene og den potensielle schizofrenien i hvordan de speiler hverandre er et kjempebra utgangspunkt for et filmmanus, men noe i meg har likevel lyst til å påpeke at den holdte, anspente Nina, som er en teknisk maskin og som blir helt forvirret over kravet om at hun må vise følelser, ikke ville vært særlig effektiv som den hvite svanen heller.

For snart fire år siden intervjuet jeg Ingrid Lorentzen for Tique, bare uker før hun selv skulle danse dobbeltrollen som Odette og Odile i "Svanesjøen" med Nasjonal balletten. Hun likte faktisk rollen som den hvite svanen, som hun beskrev som mer drømmende og flytende enn den sorte, best. Dette er noe av det hun sa:

- Selv om det er et eventyr, må du finne noe som kan røre andre mennesker. Du må være en arketype og et menneske samtidig. Rollen som Odette og Odile står meg nær. Bevegelsene er så utstrakte, du er en fugl med et veldig vingespenn mer enn en prinsesse ... Det er en glede å få fylle ut den nydelige musikken. Det er som å synge med kroppen.

Dette er forøvrig noe av det fascinerende og utfordrende ved de store klassiske ballettene. For selve fortellingene er jo bare svermeriske barnefortellinger, romanser og folkeeventyr. De tar for seg en kjekk prins og en vakker jente - iblant er hun kongelig, hun òg - og lar dem forelske seg uten for mye om og men og få hverandre - eller iblant skilles - på samme tilforlatelige vis. Plottene er banale, og det er det som finnes i musikken, koreografien og selve utførelsen, som må tilføre dybde og kraft. Det er en gammelmodig sjanger fra den tid skjønnhet var det som først og fremst ble etterstrebet på en scene - men innenfor de bladgullforgylte rammene er det mulig å skape noe mer og vektigere enn noe som er pent å se på. Det er mulig å gjøre det virkelig tragisk når den hvite svanen tar livet av seg.

Og i lys av dette må jeg få legge til at jeg ikke forventer fryktelig mye sympati for affæren med boblebadet.

Her er forresten et bilde Per Heimly tok til intervjuet, av Ingrid Lorentzen som den hvite svanen:

 




 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits