"I no longer needed a reason for my existence, just a reason to live" - Anbefalt tirsdagslektyre

  • Den siste tiden har jeg lest to fine tekster om det vre ateist vs. det tro, forfattet av henholdsvis Kenan Malik (denne uken) og Ricky Gervais (rundt juletider). Jeg liker tekstene fordi de er rolige og rasjonelle og ikke s militante som for eksempel Christopher Hitchens kan bli p sitt mest oppgitt flammende - skjnt jeg m si Gervais iblant fr en defensiv undertone som forbauser meg litt, og det er underlig at han har vrt i s mange situasjoner der han har mttet rettferdiggjre at han ikke tror p noen gud. Det tror jeg aldri har hendt meg - men s finnes det vel enn forskjeller p Norge og Storbritannia. Det jeg liker ved Maliks tekst, er hvordan han gr inn i forskjellene i temperament og psykologisk grunninnstilling for prve forklare hvorfor han har endt opp som ikke-troende og teologistudentene han har forelest for har endt opp i den andre leiren. Som, hm, ok, la meg helgardere og si agnostiker, har jeg alltid lurt p om det bli religis er noe man velger eller noe man bare merker at man er. Men at det er bde trygghet og trst i det, slik Malik beskriver, en trygghet og trst jeg selv ikke kjenner til, er jeg helt sikker p.

  • Disse sm kakediagrammene var svrt talende. Det er organisasjonen Vida - Women in Literary Arts som str bak, og de har alts tatt for seg representasjonen av kvinnelige skribenter og kvinnelige forfattere i velrenommerte litterre tidsskrifter - og funnet ut at de ligger godt under 50 %. Diskusjoner om skjev representasjon og kvotering i forskjellige kulturelle og kunstneriske sammenhenger har det med vre overmte kjedelige og forutsigbare - den ene siden vil hevde at dette dreier seg om en i beste fall bevisstlshet og i verste fall en strukturell undertrykking av kvinner, den andre siden vil si at det m vre kvaliteten p arbeidet som teller og ikke hvem som str bak, og s har vi det gende. Selv har jeg helt mot sistnevnte posisjon, kvotering av kunstneriske uttrykk har alltid hatt en slags byrkratisk absurditet ved seg. Men s er det jo dette med at det sosiale liv fremdeles i stor grad er organisert i manns- og kvinneenklaver, og at det er klart dette preger hvem redaktrer - ofte menn - kjenner, stoler p og benytter seg av. Og organiske, sosiale fenomener som vennskap, tosomme og i grupper, m jo f leve sitt eget liv; p samme vis som redaktrer m f trykke tekstene de synes er best. S jeg vet da sren hva som kan gjres - annet enn at ingen vil ha vondt av vre oppmerksom p at det finnes slike skjevheter og vre litt iherdigere i arbeidet med finne og dyrke frem kvinnelige stemmer. Hvis det de begr er godt nok tenkt og skrevet. Og kan man jo ikke annet enn tro at dette er noe som vil lirke seg til i renes lp - generasjonen som n er i lederposisjon ble tross alt utdannet i en fortid som var ganske annerledes, selv om den er s nr. Om femten r, nr jentegjengene er blitt like innflytelsesrike som guttegjengene, for det er de jo ikke helt enn, kan det hende dette ser ganske annerledes ut.

  • Et lite apropos: En forutsetning for at de statistiske kakene skal nrme seg to halvsirkelstykker, er trolig at kvinner p et eller annet punkt klarer bli like intellektuelt risikovillige som menn. Og i det motarbeides de av biologien, etter hva jeg har lest. Alle som har forskt finne kilder til avisartikler eller tv-program, vet at kvinner som regel sier nei og at menn som regel sier ja. Menn kaster seg uti det mer enn hva kvinner gjr. De er ikke perfeksjonister p samme mte, de tar det ikke like hytidelig. Dette er naturligvis ikke udelt positivt, det frer til en del slomsete debatter, og jeg tenker iblant at de som vil at kvinner skal delta i det offentlige ordskiftet i absolutt like stor grad som menn, ikke tar med i betraktningen at det innebrer at de blir mindre nyaktige og samvittighetsfulle. Kanskje ville det vrt bedre om menn ble grundigere og tillot seg litt mer prestasjonsangst for sine opptredener. Men ettersom det vel neppe er en helt sannsynlig utvikling, er det til jentene vi m sette vr lit.

3 kommentarer

Kynisk drittsekk

09.02.2011 kl.18:13

Det er i overkant konfliktskende g rundt og flagge ens mangel p gudstro i Norge. I et land hvor de fleste enten er ateister eller likegyldige, er det mildt sagt overfldig stille sin ikke-tro til skue. Jeg kan forst at ateister i USA og til dels Stor-Britannia og de fleste andre land, har behov for t-skjorter med pskriften "I am an atheist" og lignende, men her i Norden blir det noe kunstig ved det hele, noe tilgjort og nesten litt barnslig. Man gjr det liksom p trass, man sker konflikt og leter etter fiender som ikke finnes. For let's face it: I den grad det finnes religise i Norge, er de usynlige. De er marginaliserte og holder seg for seg selv. De er ikke synlige i storsamfunnet. Selv de som faktisk kaller seg kristne, lever ikke det spor annerledes enn meg og andre ateister og antiteister. De er like hedonistiske og satanistiske i sin livsfrsel -- om ikke *mer*. De f pent kristne jeg kjenner, har det til felles at de lever mer lssluppent seksuelt enn ateistvennene mine, og at de er hyppigere brukere av alkohol og tyngre rusmidler. Jeg kjenner ingen kristne som bryr seg om Bibelen, som leser i den eller lever etter dens regler og pbud. Religion i dagens Norge er vel helst et motefenomen, noe litt kult og eksotisk man kan vre med p hvis man er glad i knulling og dop. Alt det metafysiske og abstrakte er det bare en hndfull sringer som bryr seg om. Flertallet stiller seg komplett likegyldige til metafysikk (og fysikk, for den del), og blir de tvunget til svare sier de helst at de tror "det er mer mellom himmel og jord" eller "det fins vel en eller annen kraft, kanskje".

Kynisk drittsekk

09.02.2011 kl.18:16

Og ja, jeg kjenner mange selverklrte kristne som sier de ikke tror p Gud. Ikke p Jesus heller.

Inger Merete

10.02.2011 kl.09:51

Hei, du,

hvorfor er det aa "flagge" noe eller soeke etter konflikter aa vaere aapen om hva ens livssyn er? Er det saa radikalt annerledes enn aa vaere aapen om hva man stemmer? Som jeg skrev i innlegget mitt, overrasker Gervais' oppgitthet meg. Selv har jeg aldri blitt stilt til veggs og avkrevd forklaring for hvorfor jeg ikke er religis, slik han tydeligvis har - og ja, i Norge tror jeg heller det er slik at det er troende som blir bedt om aa rettferdiggjre sin tro. Paa verdensbasis er jeg imidlertid ikke i tvil om at "problemet" er motsatt. Naar jeg ser paa Sarah Palins retorikk i USA, og hvor effektfull den er overfor ganske store velgermasser, og flger de nedslaaende opptyene rundt blasfemiloven i Pakistan, er jeg ikke i tvil om at rolige diskusjoner om hva som faar folk til aa tro og ikke, og om hvordan vi skal regulere og tilpasse vaar religisitet eller mangel paa saadan, er viktige.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits