Dårlige venner - Om "Ran"

Egentlig har jeg hatt dvd'en liggende i to år uten å få summet meg til å se den. Men jeg er glad jeg ventet, og i stedet dro på Cinemateket og så Akira Kurosawas "Ran" i går. Bildene fortjente et stort lerret. Og så begynte jeg å tenke på "King Lear" igjen, og det har man aldri vondt av.

 

"Ran" er altså basert på "King Lear", den ultimate fortellingen om dårlig dømmekraft. Shakespeares drama handler om kongen som har tre døtre, som forstøter den eneste som ikke smigrer ham og dermed bringer ruin over seg selv og landet. I "Ran" er døtrene blitt til sønner, tre samuraiprinser, og der den yngstes konfronterende tone mot faren er klart mer krigerske enn "King Lears" Cordelias myke tilståelse om at hun kommer til å elske ektemannen høyere enn hun elsker faren. Grepet fungerer utmerket.

 

Det kanskje aller mest fengslende ved det er at Kurosawa, ved å gjøre sønner av Lears døtre, også blir nødt til å gjøre kvinner av Edmund og Edgar, som er brødre hos Shakespeare og svigerinner i filmen, og går med uutslukkelig fascinasjon tett inn på Kaede (Mieko Harada), filmens feminiserte versjon av den destruktive og karismatiske intrigemakeren Edmund. Rollene står ikke i et en-til-en-forhold, og Kaede er fra begynnelsen gift med krigsherren Hidetoras (Tatsuya Nakadai) eldste sønn. Fullt så sammensatt som Edmund er hun kanskje ikke, men hun får en tilleggsdimensjon ved også å vise i ganske så frysningsfremkallende detalj hva som kan skje - i en slik historisk setting - om ambisiøse og hevngjerrige kvinner griper de særs begrensede maktmidlene som står til deres rådighet og kjører på med alt de har. Hell Hath No Fury, etc. Hun blir en slags åndsfrende av Lady Macbeth. Men den ropende, bråkete spillestilen ga iblant en slags negler-over-tavle-følelse, den gjorde det.

 




Jeg har alltid likt "King Lear", skjønt jeg har foretrukket siste del, den mest eksistensielle, der kongen gjennom å miste alt og føre halvveis absurde samtaler med sin narr finner en ny ydmykhet og menneskelighet i seg selv. Den nyfunne fortroligheten med narren, deres felles følelse av å være både over og under andre, fri på sin måte men bundet på så mange andre, er så fin. Den speiles også i "Richard II", en av mine absolutte Shakespeare-favoritter, der kongen, før han blir styrtet, i et anfall av fatalistisk sorg kaster seg ut i den berømte "Let us sit upon the ground ..."-monologen og begråter sin egen tilstand, hvordan han av sin posisjon er blitt narret til å tro at han er usårlig, mens han brått innser at han faktisk også er mer sårbar enn andre - at han på mange måter deler behovene og båndene til sine undersåtter, men at ingen vil se på ham og se disse smertepunktene og skjulte ønskene. I live with bread like you, feel want, taste grief, need friends; subjected thus, how can you say to me I am a king?

 

Tilbake til Lear. Før livskrisen og borgerkrigen er han fryktelig stri og slem, i den grad at en moderne leser kan bli utålmodig i møte med lojaliteten som enkelte av hans nærmeste likevel insisterer på å vise ham. I kveld begynte jeg å tenke at det kanskje er første delen av den langvarige indre reisen som er den mest relevante. Lear/Hidetora er naturligvis i en spesiell situasjon, han er hersker og blir så godt som aldri motsagt i hverdagen. Men vi er alle for det meste omgitt av smilende ansikter, og må lære å velge, å forstå hvilke forbindelser som er mest slitesterke, hvilken varme som er mest genuin, hvem vi kan og hvem vi ikke kan lene oss på, og ofte i flyktige situasjoner og under et visst press. Og så har jo folk i sin alminnelighet disse blinde flekkene, disse forfengelighetsområdene og svake punktene, som gjør at man iblant kanskje rygger unna noe som var verd å komme nærmere, eller blir betatt av noe vi ikke burde.

Lears, og Hidetoras, makt og prakt er så ubeskrivelig skjør. Den hviler på alminnelig menneskelig svakhet. Ett galt valg, sprunget ut av én beklagelig egenskap, og det raser. Det er interessant at selv i denne verden, en orientalsk oldtid, som vi er vant til å se som styrt av snirklete kodekser og strenge hierarkier, er det åpenbart enkeltmenneskene som ødelegger for seg selv. Forflyttet til et annet land og en annen tid, der valgmulighetene er langt større, er mulighetene for feiltrinn desto flere.

Men heldigvis, tenker jeg, er ikke jeg en hovedperson i et Shakespearesk/Kurosawask skjebnedrama. Jeg har med andre ord litt flere muligheter til å utvise romslighet, og gjøre små justeringer og nye forsøk underveis.

 




Én kommentar

theGodfarmer

17.02.2011 kl.13:21

Hehe, har forsåvidt ingenting med innlegget å gjøre men siden denne "bloggen" heter det samme som min favoritt forfatter sin blogg, så måtte jeg bare spørre/nevne. om man da leser/har lest GRRM? a Song of Ice and Fire? Hvis ikke, kom deg i sofaen og begyn å les!! :)

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits