Kullkunst - Kathe Kollwitz og Litteraturhuset i Berlin

Berlin var en hypulsvelse, ikke minst p grunn av at jeg hadde glemt igjen mobiltelefonen i Norge. Men litt ro var det da finne mellom slagene. Mandag morgen spiste jeg frokost med Astrid p Litteraturhuset i Fasanenstrasse. Nydelig gate, fint litteraturhus med hyggelig caf i vinterhagen, og koselig prat om politiske flyktninger stfra som enn sliter med nerveproblemer og kvinnelige aktivister som ble angitt av ektemennene sine i gamle DDR (Astrid gjr research til bok).

Et lite a propos: Noe av det hyggelige ved reiser til kontinentet har alltid vrt at man blir servert av aldrende menn i vest og skjorteermer. Slik pleide jeg i alle fall tenke helt til vi fikk brysk og uinteressert service av et eksemplar av arten p Litteraturhuset. Det slo oss at den maniske vennligheten man finner for eksempel i USA, der folk vet de er utskiftbare, kanskje er foretrekke, fra den beskendes perspektiv, om ikke annet. Man kan bli for trygg og blasert i alle jobber, ogs, penbart, denne.

Deretter gikk vi over til nabohuset, som er Kathe Kollwitz-museet, og tilbrakte tre kvarter der fr jeg mtte haste tilbake til festivalen. Jeg kjente ikke til Kollwitz' arbeider fra fr, men syntes det var et veldig fint nytt bekjentskap. Det er interessant hvordan kunsten hennes kan vre s ekstremt tendensis, og like vel s dragende - det tendensise er jo nesten alltid forflatende, og gir et verk som regel frre og ikke flere lag. Men disse bildene opplevde jeg som bde komplekse og kraftfullt enkle.

Kollwitz henter motiver fra et krigsherjet Tyskland og har et rungende pasifistisk budskap. Her er barn som sulter, foreldre som dr fra dem, desperate demonstrasjonstog som ville, fillete sgrdsreier, akkompagnert om et krav om at galskapen stoppes. Srlig fremstillingene av barn og mdre som klamrer seg til hverandre, var umulig se uten bli blank i blikket. Det er virkelig ekstremt angulre og ekspressive bilder, der kullstiftstrekene fr kinnben og kjeveben til nrmest skjre ut av bildene og lage underlige og frapperende ansikter, fulle av karakter og av flelse - og flelsen er jo som regel lidelse. Kollwitz mistet selv en snn i 1. verdenskrig og en snnesnn i 2. verdenskrig. Bildene hennes slo meg som estetisk veldig interessante - samtidig som jeg fikk lyst til ringe hjem.




(Selvportrett)



(Mor og ddt barn)

n kommentar

Line

21.02.2011 kl.09:54

Jeg trodde servitren vr p Ruby Grill i Stockholm var eksepsjonelt overlegen og frekk, helt til jeg forsto at det sannsynligvis var en av hennes frste dager p jobb. Hun nervs. Jeg tilga henne, men bare litt.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits