Uskyldens tid - om Trygdekontoret og det keltiske

Av en eller annen grunn var det som virkelig fikk meg til å spisse opp ørene i Trygdekontorets nest siste radiosending, den om pop og rock, påstanden om at keltiskinspirert pop og rock er det egentlige universelle språket. En interessant resonnementsrekke fulgte. Thomas Seltzer pekte på sympatien for irene og deres historiske posisjon som underdogs, den heroiske fortellingen om de undertrykte som hever seg som appellerer kanskje særlig til de tungt drikkende. Knut Schreiner valgte å trekke linjer til rockens søken mot den "storslåtte, uberørte naturen", og naturen da særlig i metaforisk forstand, som bilde på barnlighet, uskyld, mennesket før det blir korrumpert av det vagt fiendtlige Systemet.

Begge poenger er interessante - kanskje særlig Schreiners, hvis skildring av naturens betydning som kunstnerisk bilde er som sakset ut av Novalis. Det er rett og slett renspikket romantikk fra tidlig 1800-tall, den febrile stemmen til unge Werther som roper gjennom århundrene og opp til rockerne Trygdekontoret-panelet har i tankene. Og selv om jeg ikke har noe forhold til de keltiskinspirerte artistene nevnt i programmet - bortsett fra at joda, jeg vet, dessverre, hvem Enya er - så satte Schreiner her ord på noe jeg har tenkt lenge: At det er en tett og dels klam forbindelse mellom forkjærligheten for det keltiske og en nostalgisk lengsel etter og sans for estetikken til en forgangen tid à de romantiske dikternes, og ikke til hvilken som helst forgangen tid: Til en uironisk og bokstavelig og dels sentimental verden som man ser for seg eksisterte et sted ikke bare før opplysningstiden, men også før renessansen. Et rom der kvinner har midtskill og langt hår og side skjørt og mennene blir belønnet for heltemot og lojalitet og for å stå rakrygget snarere enn ironisk spissfindighet. En oppdrømt fantasiverden løselig basert i historisk og i stor grad middelaldersk realitet som ikke så mye vil tilbake til et religiøst paradigme som til en enklere og ikke-urban måte å leve på.

Om dette virker tiltrekkende og ikke tvilsomt på deg, kan det hende du har alveaktige ungmøyer som synger med mye ekko på stemmen på Spotify, fantasybøker i bokhylla, en middelaldersk krusedull tatovert på overarmen, grove sølvsmykker i smykkeskrinet, fotsidt ytterplagg i garderoben, extended edition av alle de tre "Lord of the Rings"-filmene ved siden av tv-en, og på et eller annet punkt i livet har vurdert å kjøpe deg et sverd.

Og om jeg fortsetter ned assosiasjonsstien, tenker jeg at noe av appellen til hele denne pakken av estetiske markører, har å gjøre med at den kjennetegner noe følelsesladet innenfor rammene av noe barskt og grovt og ikke for behandlet. Slik sangene til fulle irer på pub i Baltimore kan bli skamløst høytravende og emosjonelle, fordi de er en del av et helhetsuttrykk som anses som autentisk og ektefølt og utvilsomt godt innenfor det tradisjonelt maskuline. Og da er det bare å la tårene trille.

 






3 kommentarer

Tone

25.02.2011 kl.10:56

Men Inger Merete, er det ikke du som elsker Arturlegendene? Jeg skjønner ikke distanseringen din her, selv om jeg selvsagt vet at du ikke hører på Enya, har keltisk tatovering eller eier et sverd.

Inger Merete

25.02.2011 kl.13:10

Oh yes, det gjør jeg. Og jeg har, som du vet, lass av respekt for ditt nære forhold til LotR. Men for mitt vedkommende - og ditt, vil jeg tro? - er det snakk om dyp kjærlighet til et enkeltverk, som har med det litterære og med det emosjonelle innholdet å gjøre, mer enn det dreier seg om et svermeri for estetikken. Jeg liker den eventyrlige innpakningen også , men det er fordi den omslutter et innhold jeg synes er sterkt og rørende i all sin gammelmodige annerledeshet. Jeg tiltrekkes ikke av det keltisk førmoderne per se. Og slik er det litt for deg også, er det ikke? Eller?

Tone

25.02.2011 kl.13:34

Joda. Jeg liker eventyrenes og leirbålenes tid, og mer enn det høviske og gammelmodige blir jeg beveget av tanken på at de små må gjøre det de kan mens de store er opptatt med sitt.

I fantasy er det ofte nettopp dette som hugger i hjerterøttene. Tanken på at det en dag kan stå en trollmann på trammen med et oppdrag ingen andre enn du kan utføre, samme hvor enkel og unnselig du måtte føle deg. Det er vel en grunn til at det ikke er de tøffeste og mest populære i klassen som trekkes mot fantasy. Men når det er sagt, gjaldt jo dette aldri meg, som fint greide å balansere mellom rollen som fotballjente og ettermiddager med rollespillgutta. Jeg hadde ikke behov for å flykte, og det var ikke derfor jeg likte fantasy.

Det bare var noe der som traff meg, som vekket en slags lengsel etter det evige, det gripende, det viktige og romantiske, og som (mange vil si underlig nok) gjorde at jeg var, og fortsatt er, villig til å rote gjennom mye muld og råtne blader for å finne en og annen trøffel.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits