Kjoler! - Oscar-utdelingen, del 1.

 

 

Amy Adams: Har klokelig innsett at hvitt bare fikk henne til å se tæringssyk ut og gått tilbake til en kvinnes beste venn, også kjent som blått. Nå landet hun på en nyanse av trygghetsfargen som faktisk ikke er bare bare å leve opp til, den burde vært litt gråere eller grønnere, men slike smale glitterhylstre er generelt lekre, og med alt arbeidet hun har lagt ned for å få den kroppen kan man ikke annet enn unne henne å brife litt. Men tungt hår og t-skjorteutringning gjør at det blir veldig mye som foregår rundt ansiktet hennes, og den kryptonittkladden hun har rundt halsen hjelper ikke.

 


 

Annette Bening: Jazzalderen møter Tron på en noe anstrengt første date.



 

Camila Alves: Matthew McConaughey, Hollywoods største bimbo, har blitt berømt og formuende på å gå gjennom filmene sine som den ryggesløse forføreren kvinner 35+-demografien helst vil han skal være, for så å komme på bedre tanker i løpet av de siste ti minuttene og fri til den skikkelige jenta med perler i ørene. Fru McConaughey anvender lignende taktikker: Dødelig mannespiser opp til haken for så å gjøre helomvendig og bli dydig katolsk pike med midtskill de siste tredve centimeterne. Gutsy og glamorøst, men på grensen til fyrig-senorita-kitsch, og det juvet av en utringning kunne vært litt, bare litt mindre brådypt.



 

Cate Blanchett: Cate, jeg prøvde! Jeg lover! Jeg festet blikket stivt på denne kreasjonen og messet suggererende for meg selv: Deterfintnoentarsjanserdeterfintnoentarsjanserdeterfintnoentarsjanserdeterfintnoentarsjanser. Men det går ikke. Jo lenger jeg ser på dette, jo mer minner du meg om et romvesen fra femtitallet med små polypper nedover lårene og et galaktisk puppeskjold som er spent over brystpartiet med pakketeip.

 


 

Celine Dion: Rent og pent og elegant og passende på alle sett og vis. Og så er det noe i meg som ikke kan la være å tenke at dette er alle sanger hun noen gang har sunget i kjoleform.

 



Florence Welch: Det er litt vel Veien til Avonlea, men jeg synes den skjære, viktorianske tilknappetheten kler en med Florences figur og farger. Jeg kan bare forestille meg hvor mange lengtende unge menn i trekkfulle loftleiligheter som ville forelsket seg i henne i 1875, og skrevet feberhete dikt om hennes hennafargede hår og lett tuberkuloseaktige lød.



 

Giuliana Rancic: Ikke le. Gjørmete vårbekker som har vært utsatt for et særs hardt angrep av sur nedbør er etter hva jeg har hørt blant de fremste inspirasjonskildene for sesongen s/s 2011.



 

Gwyneth Paltrow: Barn, ikke forsøk dette hjemme. For å prøve deg på gullfargede pølseskinn med fnis-så-uskikkelig-jeg-er-utringning på Oscar-utdelingen, bør du være hollywoodsk høyadel og sertifisert ortorektiker med en ukemeny bestående av kli og rå gulrøtter og trevlene av talen du prøvde å holde da du vant en rimelig skandaløs Oscar for sviskekompotten "Shakespeare in Love" i 1998 (forøvrig enkelthendelsen som gjorde at jeg mistet troen på Oscar-utdelingens kredibilitet, for bestandig). Bortsett fra at kjolen kunne trengt en liten rendezvous med strykejernet fra lårene og ned, og håret blir noe monokromt i sin californiablondhet, er dette en look som strutter av vitalitet og selvtillit. Så mye mer lyst jeg har til å bli venninne med solbrune, smilende, Glee-gjestespillende Gwyneth på 38, som spiller campy countrysangerroller og gjør en halvstø sangopptreden på Oscar-utdelingen bare fordi hun har lyst, enn med tandre, papirhvite Gwyneth på 25, som stod der og skalv og hulket og mumlet uforståeligheter i den rosa kjolen som lyse av prinsessepanikk.



 

Hailee Steinfeld: Personifiseringen av ung ynde. Intrikat og nydelig kjole, så passende for alderen hennes - fjorten! - uten å bli pueril. Hårbøylen gir et litt uheldig snev av ballettavslutning for tiårskullet, men skoene henter det inn igjen til den svært voksne anledningen dette er. Og det er uansett en bagatellmessig innvending. Hailee trår forbausende støtt på en smal sti og er og blir en inntagende alv i en tarvelig verden.





Halle Berry: Det der er veldig mye tyll. Med tanke på monstrøsitetene Berry har valgt å forstygge seg med den siste tiden, er dette en hit nærmest kun av komparative årsaker, og fargen gjør at hun ser ut som om hun blir fotfulgt rundt av en gyllen, soft focus-lyskaster som kaster et smingrende solnedgangsskinn over hele dama. Men listen bør legges litt høyere når vi snakker om en person med et genetisk såpass gunstig utgangspunkt for å eie den røde løperen. Barbietåka ligger tungt.

 

 

2 kommentarer

Martin G.

28.02.2011 kl.22:36

Jeg tror ikke jeg er helt i målgruppen for denne bloggposten, men: Vet du hvem som skrev dialogen i Shakespeare in Love? Tom Stoppard. True story.

Kristoffer Jul-Larsen

28.02.2011 kl.23:20

Kjolepostene er hovedgrunnen til å lese denne ikke-bloggen, Martin.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits