Inn i boudoiret - Om Colettes "Chéri" og Abbé Prevosts "Manon Lescaut"

Så det var slik det egentlig var. Jeg har nettopp fullført Colettes "Chéri" og "The Last of Chéri", utgitt i 1920 og 1926 og utlånt av Hege Duckert. Med unntak av ett og annet lite intermezzo i gater og cafeer i Paris foregår handlingen i begge bøkene innendørs, i soverom og boudoirer og en og annen salong, i interiører det knytter seg bestemte assosiasjoner og myter til. Det dveles ved undertøy og korsetter og hårkammer med skilpaddeskall, perlekjeder og hårbørster: Ved den vakre, men aldrende kurtisanen Léas uforlignelige blå øyne og hvite armer og ved de nær fullkomne trekkene til Chéri, den lapsete unge elskeren hennes som er forlovet og i ferd med i avbryte deres liaison.

På denne måten bygger romanene oppunder enhver romantisk, klisjéfylt forestilling man måtte ha om kurtisanenes Paris. Men så er det mye mer i den. Colette observerer hovedpersonenes fysiske forfall like nitidig som hun beskriver skjønnheten deres. Hun skriver åpenhjertig om stor lidenskap samtidig som hun har et nøkternt - nesten kynisk - forhold til seksualitetens økonomi og hvem som har overtaket på hvem, hvem som forlater hvem. Og hun legger ingen illusjoner for dagen i de bitende skildringene av miljøene rundt kvinnene som lever av utseendet sitt, sin sjarm og sine seksuelle ferdigheter, den ytre elskverdigheten de viser hverandre og den indre rivaliseringen den dekker over. Den robuste og livsdyktige Léa er vel det nærmeste romanen kommer til en positivt tegnet hovedperson, ellers er det smålighet og selvopptatthet som kjennetegner mange av de mondene mennene og kvinnene; tanken på livets skjørhet og hans egen, og hans eget utseendes, forgjengelighet, blir rent for mye for Chéri, som ikke har noe annet å fylle livet med enn ungdommelige fornøyelser, og det tar noe av saften ut av "The Last of Chéri" at det er denne engleaktig skjønne, men uendelig passive fyren som er protagonist og utgyter av sine egne personlige plager.

Lesningen ga meg også anledning til å sette meg inn i Colettes liv, som er en hel liten røverroman i seg selv. Wikipedia-artikkelen gir en forsmak. Sidonie-Gabrielle Colette var altså den bifile bygdeskjønnheten som var gift tre ganger og snublet inn i sin andre skilsmisse etter at hun, i en alder av 47, forførte sin seksten år gamle stesønn Bertrand de Jouvelnel, som senere skulle bli filosof og samfunnsdebattant. Hun var president for l'Académie Goncourt og den første kvinnen som fikk adgang dit, likeså den første kvinnen som fikk statlig begravelse i Frankrike, hun mottok æreslegionen og ble hyllet av André Gide og Marcel Proust. Hun var antifeminist som mente kvinnesakskvinnene fortjente lite annet enn en ørefik, og samtidig én som beskriver seksuelt frigjorte og selvstendige kvinner som ofte har den klassisk maskuline rollen i sine forhold. Hun prøvde seg som journalist, skuespiller og sanger, og vakte furore da hun kysset sin elskerinne Missy de Morny på scenen i forestllingen "Drømmen om Egypt", i 1907. Iført kostymet fra forestillingen så hun slik ut:

 

 

Det var noe ved "Chéri" som fikk meg til å tenke på en annen roman om en vakker fransk overklasseyngling som forelsker seg i en kvinne som i stor grad lar følelsene sine drive med pengestrømmen: Abbé Prevosts melodrama "Manon Lescaut" fra 1731, som jeg leste på en strand engang da jeg var sytten og ikke kunne få nok av jeg-hater-deg-nei-jeg-elsker-deg-konfrontasjoner mellom brennende franskmenn og kvinner med løst hår og hvite nattkjoler. Særlig tenker jeg på denne fordi litteraturteoretikeren Erich Auerbach har skrevet så fint om den i sin store, lærde "Mimesis". Auerbach beskriver hvordan det trivielle, det intime, det uformelle og det tilfeldig eller kokett halvt avkledde finner sin plass i litteraturen, i den unge, uregjerlige og ennå ikke helt stuerene romansjangeren; de spede litterære frøene som vokser og blir Colettes tunge peoner. Hør bare:

--

"Her vil jeg benytte anledningen til å si et par ord om désordre (uorden) i det kvinnelige toalett. Også den blir trukket sterkere frem på 1700-tallet enn tidligere; vi har allerede møtt den, i en scene fra Britannicus (dans le simple appareil/d'une beauté qu'on vient d'arracher au sommeil (så uten all oppstyltet prakt som når man rives bort fra søvnens makt)); nå leter man bevisst etter slike motiver og utnytter dem. Det intime og erotiske blir fra og med regentskapet høyeste mote. I hele århundret forekommer slike motiv i litteraturen (og ikke bare i den direkte erotiske litteraturen): en forstyrret idyll, et vindkast, et fall, et hopp som gjør at en ellers skjult del av kvinnekroppen blir synlig eller i det hele tatt avstedkommer en "sjarmerende uorden". I den klassiske perioden, i Ludvig XIVs dater, eksisterte en slik form for erotikk ikke engang i komedien; Molière er aldri uanstendig. Men nå blir erotisk og sentimental intimitet ført sammen; det erotiske element dukker tilmed opp i opplysningstiens filosofiske og naturvitenskapelige anekdoter.

Handlingen i vår tekst minner oss i sin intimitet om den "huslige rammen" i tallrike skildringer fra slutten av middelalderen, men her mangler fullstendig det viktige kreaturlige element: Alt er i grunnen preget av en blid og kokett eleganse. Både motivet og gjengivelsen av det er langt fra å trenge ned til noe eksistensielt dyb. I likhet med bokillustrasjonene til de berømte gravørene som nådde et sant mesterskap på samme tid, blir vi presentert for et vakkert innrammet, levende og intimt bilde som naturlig kunne betegnes som "interiør". Manon Lescaut og mange andre verk fra samme eller noe senere perioder er rike på slike interiører hvis polerte eleganse, tårefylte sentimentalitet og erotiske og etiske frivolitet representerer en i sitt slag helt unik blanding. Kjærlighets- og familiescener der dels det erotiske, dels det rørende dominerer, men der sjelden noen av disse to elementene mangler helt, frembringer motivene. Når anledning bys, blir klær, husgeråd, innredning beskrevet eller antydet med kokett nøyaktighet og stor glede i bevegelse og kulør. Det er ikke et spørsmål om noen streng stilatskillelse i disse verkene. Bipersoner fra alle stender, forretningstransaksjoner og en mengde bilder av samtidig kultur blir flettet inn i handlingen. Interiørene blir på samme tid "Sittenbilder", bilder av tidens sed og skikk. I Manon Lescaut er det mye snakk om penger, det finnes lakeier, vertshus, fengsler, myndighetspersoner opptrer, en scene utenfor et teater blir nøyaktig plassert endog med navn på gaten; en transport av prostituerte på vei til Amerika passerer forbi, jovisst går det realistisk til".

--

 

Nå er dette selvsagt mer litteraturhistorisk bemerkelsesverdig i Prévost, mellom ham og Colette ligger en rik realistisk tradisjon, og etter den er det knapt sjokkerende å snakke om penger i en skrevet fortelling. Den eldste fortellingen er dessuten langt mer dramatisk og tragisk, og bevisst på nettopp disse egenskapene. Men jeg er likevel fascinert av hvor mye av det Auerbach skriver som passer på begge tekstene, hvordan Colette på sitt vis har Prévost og hans samtidige som premiss, de som fjernet seg fra slagmarkene og tronsalene og heller tok turen innom soverommet. Felles for dem er at de i liten grad har noen overbygning, verken moralsk/dømmende eller satirisk/historiebevisst: Begge er fortellinger som fordrer en viss modernitet, at den implisitte forfatteren går inn i de innerste gemakker, og gir endefremme beskrivelser av det som skjer der: Latteren, tårene og irritasjonene, detaljer i undertøyet og nattøyet, de små talemåtene mellom kjærester, hva de helst vil spise og drikke til frokost. Strømninger i verden og samfunnet angår dem i liten grad, skjønt 1. verdenskrig er blant det som har satt en støkk i Chéri når vi møter ham igjen i "The Last of Chéri". Å skrive slik krever en viss modernitet, og det fri og friske blikk den tillater. Léa og Chéri har en stor plass i hverandres liv, langt større enn noen av dem er klar over, og bruddet blir liggende i kroppen på dem, lenge, men det er likevel slik det er og må bli, om ikke nå, så senere. Selv om det volder særlig ham voldsom smerte, som han formerlig bader i, beskrives det verken som noe komisk eller svært tragisk. "Chéri" slo meg ikke akkurat med sine dyp, men med sin klare og lett resignerte realisme, og med humanismen som ligger i nettopp dette.

 

 

 

2 kommentarer

Hege

08.03.2011 kl.17:19

Du er en sann leser, Inger Merete, neste gang skal du få låne Collettes samlete noveller, med bl.a. den vidunderlige lille historien om en ung kvinne som har hørt så mye negativt om sin manns første kone, men som en dag ser henne på café, der hun sitter alene og drikker et glass vin - og plutselig synes hun det er eks-kona og ikke ektemannen som virker som et varp...

Inger Merete

09.03.2011 kl.00:59

Når som helst!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits