Riddere og gentlemen - Om "Kong Arthur og ridderne av det runde bord" og "Pride and Prejudice"

I dag har jeg lyst til fortelle et eventyr, et slags. Det begynner slik:

"Otar Dragebane het en konge av Store Bretland. Han regnet sin tt fra Brutus, neas' snn av Trojaborg. Det er berettet i gamle skrifter at denne Brutus fr til Engellands med stort flge, bygget der, og ble folket efter ham kalt Brutier eller Briter, men landet nevntes siden Britannien eller Store Bretland.

Kong Otar kjempet mot de hedenske sakser og drepte deres konger Otto og Asser. Derefter gjorde han et stort gjestebud p sin borg, og blant de mektige herrer som fr dit, var ogs hertugen av Kornbretland. Gorlois var hans navn, og hans husfrue het Igerne. Hun var en sre fager frue, klok, lystig og veltalende. Kong Otar likte henne snart noe bedre enn rett var, og ville gjerne ligge hos henne. S viste han hennes husbond stor heder og vennlighet fremfor alle de andre herrer som var samlet til gjestebudet, men lnnlig fristet han lokke fru Igerne. Da harmedes hun meget, gikk til herr Gorlois og sa til ham: "Herre, kjre husbond min, nu skjnner jeg vel at kongen har i sinne krenke meg og gjre oss begge stor skam; derfor er det mitt rd, at vi farer herfra lnnlig og i stor hast". De gjorde s, og red bort om natten med alt sitt flge, hjem til Terrabil, som var herr Gorlois' faste borg.

Da kong Otar fikk vite dette, ble han rasende, og han sendte straks bud til herr Gorlois, at de skal komme tilbake, han og hans hustru; men hertugen nekter, og trosser sin konge og verste herre, da vil han fre krig p ham. Men sendebudene vendte tilbake fra Kornbretland med det svar, at hertugen vil ingenlunde komme. Da sendte kong Otar atter bud, og bad herr Gorlois ruste og rede seg og vpne sine menn, ti om fyrretyve dager vil kong Otar komme og ta ham ut av hans borg, var det enn den fasteste borg og det sterkeste kastell i verden. Og herr Gorlois gjorde seg rede i Terrabil, og beredte seg til holde borgen; men fru Igerne sendte han hemmelig til et annet fast kastell, Tintagel ved sjstranden. Da nu de fyrretyve dager var omme, kom kong Otar som han hadde lovet, og la seg for Terrabil med en stor hr. Det ble en stor kamp, og de kjempet tappert, bde kongsmennene og hertugens menn, s mange ble drept.

Men harme mot hertugen og elskov til den skjnne fru Igerne tok Otar s sterkt at han ble liggende syk i sitt telt. Da kom til ham Merlin, hans fornemste rdgiver, som var en navnkundig skald og den trollkyndigste mann der har levet. Og da Merlin s at det var alene harme og kjrlighet til fru Igerne som voldte kongens sott, da talte han slik til ham: "Herre konge, vil I love og sverge oppfylle min begjring og gi meg eders kongelige ord p det, da skal jeg stelle det slik at eders attr til denne frue skal stilles alt i natt; ti for meg er penbaret mange ting som er skjult for andre mennesker, og om I fr eders vilje, da skal det bli til heder og ry evindelig for dette rike, og eders navn vil minnes alle dager". S svor kong Otar p de fire evangelier. "Herre", mler Merlin, "I skal sove hos Igerne i natt, og da skal i avle en snn med henne. Men nr det barn er fdt, da skal I fly meg det udpt, og jeg vil dpe det som jeg vil, og fre det hvorhen jeg vil, og fostre det som meg synes. Og lit p, at ved mine rd skal det barn vinne heder og lykke, og han skal herske over eders rike og mange andre land, og vinne navnkunnighet over alle konger i kristenheten". "S vre det", svarer kong Otar.

"Da gjr eder nu rede", sa Merlin. "I natt skal I ligge med fru Igerne i Tintagel, og I skal vre i hennes husbonds skikkelse; eders stallare herr Ulfius skal flge eder i herr Brastias' skikkelse, og jeg vil vre i herr Jordans, ti det er hertugens ypperste riddere. Vokt eder vel, og tal ikke for mange ord med henne eller hennes menn, men g straks i seng, og flg meg straks jeg vekker eder ved daggry, ti det er ti mil herfra til Tintagel". Det ble da som Merlin hadde sagt.

Men da herr Gorlois fikk bud at kong Otar var lnnlig ridd fra leiren, lot han straks blse i lur og falt ut av borgen med sin hr og stormet kongens telter. Og i den store kamp som da stod, fikk herr Gorlois banesr, og han var dd tre timer forinnen kong Otar ndde til Tintagel. S var fru Igerne enke den tid kong Otar l hos henne, og derfor er det lgn hva ondsinnede mennesker har sagt, at Artur var avlet i hor, som er ekteskapsbrudd og en ddssynd. Og Merlin kom fr daggry og vekket kong Ottar; han kysset fruen og fr hastig bort.

Da nu fru Igerne spurte sin husbonds dd, og hun skjnte han var fallen fr den tid kong Otar kom til hennes borg, da forferdedes hun, og undret p hvem det monne vre som hadde vrt hos henne. Men hun tidde stille om dette, og srget meget.

Efterat herr Gorlois var fallen, bad hans lendermenn og ridderne kong Otar forlike seg med fru Igerne, og de bd til tjene og flge ham, om han det ville. Da sendte han herr Ulfius til fruen, og s vel fyet denne ridder sin tale, at hun fr og mtte kongen, og fred ble sluttet. Da mlte herr Ulfius:

"Vr konge er en ung og fager ridder, og ugift; men fru Igerne er den skjnneste frue i disse land, og hybyrdig nok; jeg tenker vi ville like det, bde hertugens folk og vi kongsmenn, om han fikk henne til sin dronning; det var den beste fred."

Kongen var straks villig, og herr Brastias og herr Jordan talte for fruen s lenge til hun samtykket; s stod deres bryllup med stor prakt og gammen.

Med herr Gorlois hadde fru Igerne tre dtre; kong Otar srget vel for dem og gav den eldste, Margisa, til husbond kong Lot av Lotian og Orkny. Den annen, Elene, giftet han med kong Nentres av Garlot. Men den yngste var kun et barn ennu, hun het Morgan og var den fagreste av dem alle; henne satte han i kloster, i skole, og hun lrte lese og skrive; men Merlin, som s mens klkt og fagerhet, lrte henne andre ting, s hun ble sre vis og trollkyndig, og hun ble katl Morgan le Fay. Siden ble hun gift med kong Uriens av Gor, og deres snn var Ivein Hvithnd.

Nu ses det snart at fru Igerne var med barn. Og kong Otar spurte henne ut i lnndom, hvis barn det monne vre. Dronningen ble sre beskjemmet og taug. "Vr ikke redd", sier kongen, "men sannheten skal I si meg, ti jeg er eders husbond og herre, og jeg lover p min kristelige tro, jeg skal elske eder dessbedre". "Herre", svarer hun, "s sant hjelpe meg Gud, jeg vet ikke. For den natt min husbond fikk bane, tre timer efter hans dd, kom en mann til meg i min egen borg. Han hadde min husbonds lignelse og mle, og med ham var to riddere, som lignet herr Brastias og herr Jordan. Jeg gikk til sengs med ham som smmet seg, ti jeg trodde det var min kjre husbond, og den samme natt ble jeg med dette barn. Det vet Gud over oss alle, at det er sant som jeg har sagt". Da lo kongen og sa: "Ogs jeg vet I har talt sant, frue, ti det var meg som var hos eder i herr Gorlois' skikkelse, og selv er jeg far til barnet". Og han fortalte henne hvordan alt var tilganget efter Merlins rd, og hva Merlin hadde spdd om dette barnet. Og kongen gledet seg meget. Fru Igerne sa: "Det er vel, at jeg vet hvem som er far til mitt barn". Men det str ikke skrevet i de gamle bker, hva hun ellers mente og tenkte om dette.

Snart efter fdte dronningen et stort og fagert guttebarn. Kong Otar lot det tvette i vin og melk, svpe i silke og gyldenstykke, og gav det til to fruer og to riddere, som han bd bre barnet til en lnndr i borgen, og gi det til den som der ventet. S tok Merlin gutten og red med ham om natten til en hellig eneboer i skogen; han kristnet barnet Arthur, p Merlins bud. Derfra fr Merlin til en borg i Wales. Og den ridder som bodde der, het herr Hektor, en from og trofast mann, dertil rik, klok, tapper og navnkundig for vpendjervhet og ridderlig ferd. Han tok kjrlig imot barnet som Merlin bragte ham, lovet fostre det som sitt eget, og herr Hektors frue ammet Artur ved sitt eget bryst."

Dette er begynnelsen p Sigrid Undsets "Fortellinger om kong Artur og ridderne av det runde bord" fra 1915. Selv om teksten er spass ny, er den i stor grad regne for en gjendiktning og et sammedrag avSir Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur" fra 1485, som er dels en forfattet beretning og dels en kompilasjon av forskjellige Arthur-myter, sydd sammen av den mystiske Malory, som ikke har gjort seg verdenshistorisk bemerket for noe srlig annet enn dette. Undsets tekst har dermed bevart sprket og fortellermten fra den gamle boken - der hun kan, flger hun Malory ord for ord. Undsets lille bok - den er p to hundre sider der Malorys er over seks hundre - har betatt meg siden jegleste den som barn. Ogs nr jeg blir sittende og bla i den n, blir jeg sltt av kraften i den enkle og samtidig hytidelige - tidvis hytravende - fortellingen. Det har gjre med at historien tilsynelatende er s tilforlatelig og endefrem og registrerende - "s skjedde det, og s skjedde det" - og at nettopp dette gjr historien uventet mettet og tvetydig. Og den gjr sterkt emosjonelt inntrykk p meg, n som den alltid har gjort.

For teksten overfor skildrer jo en stor tragedie. Gorlois og Igerne blir ofre for kongens innfallsaktige lidenskaper og fr livene sine delagt. Men hvordan de opplever det, hva Gorlois tenker der han ruster seg til kamp, hva slags vurderinger Igerne gjr nr hun str alene igjen og er i kongens makt, vet vi ikke. Eller, det antydes. "Herr Jordan talte for fruen s lenge til hun samtykket". "Men det str ikke i de gamle bker, hva hun ellers mente og tenkte om dette". Jeg synes det er ganske fabelaktig skrevet. Dette er kanskje en romantisk ridderverden, men den er brutal og uforutsigbar, menneskene i historien reagerer p slagene de fr, men hvordan, og hvor sterkt, m vi bare forestille oss. De er, som alle andre, ndt til komme seg videre og forholde seg tilde skiftende omstendighetene.

I motsetning til de fleste filmer som er laget p grunnlag av denne historien, og de fleste romaner som er skrevet om den i ettertid, finnes det ikkefleri i Malorys og Undsets verker. For et par r siden brukte jeg Undset-ekspert Liv Bliksrud som kilde i en artikkel om Artur-legendene. Hun beskrev Undset som en kosmopolitt som med sin "Kong Artur" ble en del av den europeiske tilbakeskuende trenden som s tilbake til frmoderne tid og omfavnet og idealiserte keltiske og britiske myter som Artur-mytene. Med en vesentlig forskjell. "Undset er rere enn de andre, hun er alltid det", sa Bliksrud. "Hun kjper ikke sentimentaliteten".



Tilfeldighetene har villet det slik at jeg har vrt innom barndomshjemmet to ganger denne uken. I kveld ble jeg sittende ogbla i Undset, i den boken i de samlede verkene hennes som har rdt stoffbind med vpenskjold under smussomslaget som omfatter bde "Kong Artur" og "Viga-Ljot og Vigdis" og som str ut av bokhyllene i biblioteket som en sr tommel, fordi den er nedslitt av lesning, min lesning, langt mer enn for eksempel "Kransen". Da jeg var hjemme i helgen, fant jeg min gamle, fillete Penguin-utgave av en annen favoritt fra oppveksten, Jane Austens "Pride and Prejudice", og leste gjennom de frste sidene for frste gang p flere r, den bermte frste setningen og dialogen som flger. Jeg hadde nesten glemt hvor skarpt skrevet det er. Hr bare:

"It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.
However little known the feelings or views of such a man may be on his first entering a neighbourhood, this truth is so well fixed in the minds of the surrounding families, that he is considered the rightful property of some one or other of their daughters.
"My dear Mr. Bennet," said his lady to him one day, "have you heard that Netherfield Park is let at last?"
Mr. Bennet replied that he had not.
"But it is," returned she; "for Mrs. Long has just been here, and she told me all about it."
Mr. Bennet made no answer.
"Do you not want to know who has taken it?" cried his wife impatiently.
"You, want to tell me, and I have no objection to hearing it."
This was invitation enough.
"Why, my dear, you must know, Mrs. Long says that Netherfield is taken by a young man of large fortune from the north of England; that he came down on Monday in a chaise and four to see the place, and was so much delighted with it, that he agreed with Mr. Morris immediately; that he is to take possession before Michaelmas, and some of his servants are to be in the house by the end of next week."
"What is his name?"
"Bingley."
"Is he married or single?"
"Oh! Single, my dear, to be sure! A single man of large fortune; four or five thousand a year. What a fine thing for our girls!"
"How so? How can it affect them?"
"My dear Mr. Bennet," replied his wife, "how can you be so tiresome! You must know that I am thinking of his marrying one of them."
"Is that his design in settling here?"
"Design! Nonsense, how can you talk so! But it is very likely that he may fall in love with one of them, and therefore you must visit him as soon as he comes."
"I see no occasion for that. You and the girls may go, or you may send them by themselves, which perhaps will be still better, for as you are as handsome as any of them, Mr. Bingley may like you the best of the party."
"My dear, you flatter me. I certainly have had my share of beauty, but I do not pretend to be anything extraordinary now. When a woman has five grown-up daughters, she ought to give over thinking of her own beauty."
"In such cases, a woman has not often much beauty to think of."
"But, my dear, you must indeed go and see Mr. Bingley when he comes into the neighbourhood."
"It is more than I engage for, I assure you."
"But consider your daughters. Only think what an establishment it would be for one of them. Sir William and Lady Lucas are determined to go, merely on that account, for in general, you know, they visit no newcomers. Indeed you must go, for it will be impossible for us to visit him if you do not."
"You are over-scrupulous, surely. I dare say Mr. Bingley will be very glad to see you; and I will send a few lines by you to assure him of my hearty consent to his marrying whichever he chooses of the girls; though I must throw in a good word for my little Lizzy."
"I desire you will do no such thing. Lizzy is not a bit better than the others; and I am sure she is not half so handsome as Jane, nor half so good-humoured as Lydia. But you are always giving her the preference."
"They have none of them much to recommend them," replied he; "they are all silly and ignorant like other girls; but Lizzy has something more of quickness than her sisters."
"Mr. Bennet, how can you abuse your own children in such a way? You take delight in vexing me. You have no compassion for my poor nerves."
"You mistake me, my dear. I have a high respect for your nerves. They are my old friends. I have heard you mention them with consideration these last twenty years at least."

, det er s fint. Og det er s fint fordi det er s rent. Forfatteren/fortelleren holder seg helt i bakgrunnen. Hun sier ingenting om hvor Mr og Mrs Bennet er, hvordan det ser ut, hvordan de snakker - med unntak av "impatiently" - eller hva de tenker og fler om samtalen eller forholdet i sin alminnelighet. Hun gir oss bare denne pendelaktige elegansen i vekslingen fra den enes replikk til den andres. Og gjennom den fr vi vite nrmest alt vi trenger vite om dem og ekteskapet deres. Vi vet at Mr Bennet er en sardonisk, sarkastisk skikkelse, en distansert observatr av omgivelsenes hysteriske giftekniving,som penbart har som vane takle og overleve konens intense interesse for dette med en ironisk lek hun ikke har forutsetning for verdsette eller vre med p. Vi vet at han foretrekker en viss "quickness" i sine dtre, ulikt Mrs Bennet, som liker best at de er vakre og humrfylte. Vi vet at Mrs Bennet er lunefull og nevrotisk, og antagelig med en snever horisont som begrenser seg til hjemstedets intriger og dtrenes utsikter p ekteskapsmarkedet - og at hun en gang har vrt vakker, noe som muligens, kan hende, forklarer hvorfor en mann som er hennes rake motsetning i s mangt p et tidspunkt nsket gifte seg med henne.

Det var interessant lese de to romanpningene med s kort mellomrom fordi de i ett minner meg om hverandre. De er begge nkterne, beskrivende fremstillinger, som aldri faller for fristelsen til overbeskrive eller overforklare og nettopp derfor fr et vanvittig tempo, dette er tekster med underholdningsverdi og upklagelig driv. Bde Austen og Malory/Undset skriver med en konomi som moderne forfattere muligens ville hatt utbytte av se nrmere p. De er deler av litterre verk som sine srs romantiskeplott til tross har i bunn en ram realisme. Og de oppnr sin effekt - Undset den tragiske, Austen den komiske - nettopp ved overlate til den lesende finne det som er trist og det som er morsomt; selv springer de lett videre fra det. Det er opp til andre dvele.

Smarte og kloke damer, dette. De tyler seg selv, og oss. Og de fr betalt for det. Vi g.

2 kommentarer

annetten

10.03.2011 kl.00:00

, som jeg elsker Austen. Hun er ram.

Inger Merete

12.03.2011 kl.11:13

ja! Kan enn irritere meg over de - srlig gutter - som hnlig omtaler Austen som kysekvinnelig bodice ripping. S presis og infam hun er, alltid.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits